Niccolò Machiavelli

SCODE. Begrenset gjenbruk

Niccolò di Bernardo dei Machiavelli var en italiensk diplomat, politiker og statsteoretiker. Han var statskansler i fødebyen Firenze fra 1498 til han i 1512 ble avsatt og fengslet, men løslatt igjen.

I 1526 kom han tilbake til politikken og utfoldet en tid stor diplomatisk aktivitet i Medicienes tjeneste. Allerede i 1527 ble han imidlertid fordrevet fra sin stilling og døde i fattigdom.

Årene fra 1512 til 1526 brukte Machiavelli mest til statsteoretisk og annet litterært arbeid. Hans to viktigste politiske verk, Fyrsten og Discorsi, en kommentar til Titus Livius kom ut i 1513. Verket Krigskunst kom i 1522. Alle tre er utgitt på norsk.

Fyrsten og Discorsi drøftes årsakene til staters vekst og fall, og det pekes på de midler statsmenn må bruke for å etablere, bevare og styrke stater.

Machiavelli var, i kontrast til de fleste av antikkens tenkere, mer opptatt av statsstyrets mekanikk enn dets moralske formål. Dette henger sammen med hans krasse menneskesyn. Han mente mennesket først og fremst er egoistisk og asosialt og at en stat derfor bare lar seg etablere og styrke ved å holde egoismen og det asosiale i sjakk med sterke midler.

I Fyrsten anbefaler han derfor den som skal bygge opp en stat å gå frem uten moralske skrupler. Krever statens interesser det, kan statsmannen endog bruke løgn og bedrag (derfor betegnelsen machiavellisme om politisk skruppelløshet). I en etablert stat mente imidlertid Machiavelli at styret kunne mildnes og i noen grad «demokratiseres».

Bakgrunnen for Machiavellis teorier om statsmannskunsten var Italias politiske forfall. Mens det ellers i Europa oppstod nasjonalstater, var det intellektuelt høytstående og artistisk kreative renessanse-Italia preget av småfyrsters innbyrdes strid og politiske korrumperthet.

Machiavelli pekte på hva slags fyrste som trengtes for å befri og samle Italia. Både ordet og begrepet stat stammer i stor grad fra Machiavellis skrifter.

Machiavelli regnes også som den moderne militærteoriens far, og grunnleggeren av fagområdet War and Society. Hans verk Krigskunst, det eneste av hans verker som ble utgitt mens han levde, fikk stor utbredelse i hans samtid og fikk betydelig innflytelse på senere militærteoretikere som Fredrik den store, Clausewitz og Jomini. Thomas Jefferson hadde Krigskunst i sitt bibliotek, og under krigen mot Storbritannia i 1812 ble den utgitt i en egen amerikansk utgave.

Det grunnleggende i Machiavellis militærteori er hans forståelse av krigens vesen og av det militæres innflytelse på samfunnets utforming. Dette er ideer som har gyldighet langt ut over Machiavellis egen tid. Vi finner dem igjen blant annet hos Clausewitz, som skrev under inntrykk av Napoleonskrigene, hvor organiseringen av det militære og måten krig ble utkjempet var annerledes enn i renessansens Italia.

Machiavellis militærteori tar utgangspunkt i antikken og hans studier av forfattere som Titus Livius, Polybius, Vegetius og Julius Cæsar. Hans første sentrale tese, som han utledet fra studiet av Romas kriger, var at ansvaret for forsvaret av staten ikke tilhørte en snever elite, men alle statens borgere. Leiesoldater måtte erstattes av bystatens egen folkebevæpning. Dette var den eneste måten staten kunne disponere over en effektiv militærmakt som ikke ødela dens finanser og ikke truet den frihetlige forfatningen. Machiavelli regnes derfor som opphavsmann til ideen om moderne verneplikt. Den ble imidlertid ikke realisert i hans tid og ble ikke en realitet før med den franske revolusjon. I Krigskunst drøfter Machiavelli hvilke taktiske formasjoner som er mest hensiktsmessige og hvordan de bør trenes og plasseres. Her er hovedinspirasjonen Vegetius. Machiavellis militære teorier fikk en viss betydning for de reformatorene poå 1500- og 1600-tallet som la vekt på drill og disiplin i soldatopplæringen, som Maurits av Nassau. Vel så viktig var det at Machiavelli tok utgangspunkt i de romerske legionene, det felles ideal alle på denne tiden forsøkte å ta lærdom av.

Machiavelli var blant de første som forsto det moderne stassystemets iboende konfliktpotensiale. Fordi statens evne til å overleve beror på hærens stridsevne, må dens politiske institusjoner være utformet slik at de legger forholdene til rette for et effektivt militærvesen. Dette er den ene av to teser som går igjen i både Krigskunst, Fyrsten og Discorsi. Den andre tesen går ut på at formålet med krigen er å få fienden til å underkaste seg din vilje. Et militært felttog må derfor være en planlagt operasjon under enhetlig kommando og som kulminerer i et avgjørende slag. Begge teser er sentrale også hos Clausewitz, som satte Machiavellis militærteori høyt.

  • Bingen, Jon: Niccolò Machiavelli, 2004
  • Ehnmark, Anders: Maktens hemmeligheter : et essay om Machiavelli, 1987
  • Ridolfi, Roberto: The life of Niccolo Machiavelli, 1963
  • Skinner, Quentin: Machiavelli, 1981
  • Hobson, Rolf: Krig og strategisk tenkning i Europa 1500-1945, Cappelen 2005.
  • Berg Eriksen, Trond: Vestens store tenkere, 2002
  • Viroli, Maurizio: Niccolò's smile : a biography of Machiavelli, 2000
  • Gilbert, Felix: The Renaissance of the Art of War. I Peter Paret (ed): Makers of  Modern Strategy, 1986
  • Quiller, Bjørn: Machiavellis verden og  Fyrsten. I Niccolò Machiavelli Fyrsten med et innledende essay av Bjørn Quiller, 1999
  • Machiavelli, Niccolò: Krigskunst, 1522. Oversatt og med innledning av Jon Bingen, 2012

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.