Utilitarisme, etisk teori som hevder at en handling er moralsk riktig hvis og bare hvis den maksimerer nytte.

Utilitarismen er en av de tre ledende teoriene innen normativ etikk og er i likhet med dydsetikk en formålsrettet etikk. Utilitarismen kan også beskrives som en konsekvensetikk fordi det er konsekvensene av handlingen som avgjør om handlingen er moralsk riktig.

En grunnleggende tanke i utilitarismen og i annen konsekvensetikk er at handlinger kan ha en positiv eller negativ nytteverdi ut fra hvilke konsekvenser den medfører. Videre er det noen trekk som kjennetegner utilitarismen og som skiller den fra annen konsekvensetikk.

Det første er at utilitarismen hevder at vi bør ta hensyn til nytten for alle individer som kan bli berørt av handlingen og at alles nytte teller likt. Utilitarismen sies derfor å være universalistisk og upartisk. Den skiller seg dermed fra etisk egoisme som bare legger vekt på nytten for individet som handler.

Det andre er at man alltid bør velge den handlingen med størst grad av nytteverdi. Nytten av en handling skal altså maksimeres. Dette betyr at nytteverdien for alle berørte individer skal legges sammen og at man bør velge den handlingen som har høyest sum av nytte.  Hvordan denne mengden er fordelt blant de berørte individene spiller ingen rolle i et utilitaristisk perspektiv.

Det finnes flere ulike varianter av utilitarisme. Et viktig skille kommer av at det finnes ulike oppfatninger av hva som utgjør nytte. Selv om de fleste utilitarister er enige i at positiv nytteverdi består av en økning i et individs velferd, så er det uenighet om hva som bør regnes som godt for et individ.

Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i en hedonistisk teori om nytte, noe som innebærer at nytte er å forstå som nytelse. For en hedonistisk utilitarist, så er derfor en handling riktig hvis den maksimerer mengden nytelse, alle individer tatt i betraktning.

I senere tid har preferanseutilitarismen tatt avstand fra dette og forstår i stedet nytte som tilfredsstillelse av et individs preferanser. For en preferanseutilitarist er en handling derfor riktig hvis den maksimerer mengden tilfredsstilte preferanser.

Det går også et skille mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. Den klassiske formen for utilitarisme er handlingsutilitarisme. En handlingsutilitarist mener en handling er riktig hvis og bare hvis selve handlingen er nyttemaksimerende. En regelutilitarist mener derimot at en handling er riktig hvis og bare hvis den følger en regel som er nyttemaksimerende å følge. En handlingsutilitarist vil altså kunne si at det riktige er å lyve dersom den konkrete løgnen maksimerer nytte, mens en regelutilitarist vil kunne hevde at selv om løgnen skulle maksimere nytte i dette konkrete tilfellet, så er det likevel ikke riktig å lyve dersom det å følge en regel om aldri å lyve gir større nytte enn en regel som tillater løgn.

Utilitarismen har møtt mange indvendinger. De fleste innvendingene går på en eller annen måte ut på at utilitarismen bryter med våre moralske intuisjoner eller med hva vi normalt sett vurderer som moralsk tillatelig og utilatelig.

Blant annet vil utilitarismen kunne medføre at den vurderer enkelte handlingstyper, som drap eller løgn eller voldtekt, som tillatt (og påbudt) dersom det å gjennomføre dem leder til best mulig konsekvenser samlet sett. Dette er handlingstyper som vi normalt sett anser for å være uakseptable i seg selv.

I tillegg vil utilitarismen gjerne medføre at enkelte handlinger må regnes som påbudte, som vi ellers vurderer som supererogatoriske. Utilitarismen innebærer at vi er påbudt å ofre vår egen velferd dersom det i større grad kan heve andres velferd. Mange utilitarister hevder derfor at man for eksempel bør ofre eget liv for å redde to andres. Videre vil det å ikke ofre livet i en slik situasjon være å regne som forbudt. Normalt sett vil man gjerne derimot vurdere en slik handling som god og heltemodig, men ikke påbudt. Utilitarismen beskrives ofte av kritikere som moralteori som krever for mye av individet.

Regelutilitarismen ble utviklet for å unnvike disse problemene, siden det kan finnes nyttige regler mot for eksempel handlingstyper som drap, men det er ikke gitt at ikke også regelutilitarismen vil anbefale regler som strider mot manges moralske intuisjoner. Det har også blitt hevdet at regelutilitarismen ikke er en stabil teori, men må kollapse til handlingsutilitarisme i den grad den mest nyttige regelen nettopp kan være å utføre de konkrete enkelthandlingene som gir best konsekvenser.

Et problem som er felles for både handlingsutilitarisme og regelutilitarisme er at de kun vurderer en handlings riktighet ut fra én dimensjon (nytte). Andre faktorer som mange ofte tenker har betydning for en handlings riktighet blir derfor sett på som irrelevante eller bare instrumentelt verdifult. Dette inkluderer faktorer som skyld og uskyld, fortjeneste, verdien av likebehandling og likefordeling, samt den overordnede verdien av rettferdighet. I tillegg spiller det heller ikke noen direkte rolle hvilke personlige relasjoner aktøren har ovenfor de berørte partene.

Utilitarismen blir gjerne forsvart ved å trekke i tvil påliteligheten av intuisjonene som ligger bak kritikken av teorien, samt ved å legge vekt på betydningen av upartiskhet for etisk teori. I de senere år har mange utilitarister forøkt å trekke slike intuisjoner i tvil gjennom evolusjonsteoretisk og nevropsykologisk forskning som ser ut til å vise at slike intuisjoner har sitt utspring i deler av vårt kognitive system som ikke kjennetegnes av rasjonelle refleksjoner. I tillegg vil mange utilitarister ta utgangspunkt i en erkjennelsesteoretisk fundasjonalisme, der slike intuisjoner ikke regnes som kilder til kunnskap fordi de ikke springer ut av noe sikkert utgangspunkt.

Utilitarismen blir gjerne beskrevet som "revisjonistisk" fordi den innebærer at vi må forkaste tradisjonelle former for etikk til fordel for en ny.

Den klassiske utilitarismen ble først utformet på slutten av 1700-tallet,  av den britiske filosofen Jeremy Bentham. Bentham formulerte utilitarismen gjennom prinsippet «størst mulig lykke for det størst mulige antall». Den klassiske utilitarismen utgjorde en hedonistisk handlingsutilitarisme. Den klassiek utilitarismen ble senere videreutviklet av blant andre John Stuart Mill og Henry Sidgwick. Andre varianter av utilitarisme ble utviklet ut over 1900-tallet. I nyere tid er den australske filosofen Peter Singer en av de mest kjente utilitaristene. Teorien har historisk sett stått særlig sterkt innen  engelskspråklig filosofi og kan sies å ha hatt en dominerende posisjon fram til utgivelsen av John Rawls "A Theory of Justice" i 1971.

Utilitaristiske filosofer har historisk sett tatt til orde for en rekke progressive reformer, deriblant frigjøring av kolonier og slaver, samt stemmerett for kvinner. I nyere tid har mange utilitarister forsvart blant annet vegetarianisme, dyrevelferd og en plikt til å redusere global fattigdom.

  • Jeremy Bentham, 1789. An Introduction to the Principles of Morals and Legislation.
  • John Stuart Mill, 1863. Utilitarianism.
  • Henry Sidgwick, 1907. The Methods of Ethics (7. utgave)
  • J.J.C. Smart & Bernard William, 1973. Utilitarianism: For and Against.
  • Brad Hooker, 2000. Ideal Code, Real World: A Rule-consequentialist Theory of Morality.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.