Charles Sanders Peirce

Faktaboks

Uttale
pə:s
Født
10. september 1839
Død
19. april 1914
Fødested
Cambridge, Massachusetts, USA
Dødssted
Milford, Pennsylvania, USA

Charles Peirce

av . Begrenset gjenbruk

Charles Sanders Peirce var en amerikansk filosof, fysiker, kjemiker, logiker og matematiker. Sammen med William James regnes han som grunnlegger av det som siden har vært kjent som den amerikanske pragmatismen. Peirce har hatt stor innflytelse ikke bare på pragmatismen, men også på semiotikken og transcendentalpragmatikken.

Peirce ble utdannet til kjemiker ved Harvard i 1859. Foruten å undervise i logikk ved Johns Hopkins, arbeidet han i en årrekke for det amerikanske kartverket. Etter private skandaler mistet han sin undervisningsstilling i 1884. Hans etterlatte skrifter teller åtti tusen sider og omfatter en mengde teoriutkast. Han var sønn av matematikeren Benjamin Peirce.

Kritikk av kartesianismen

Peirces pragmatisme må ses i forhold til hans kritikk av den kartesianske metoden. I en artikkel fra 1868 kalt «Some Consequences of Four Incapacities» («Noen følger av fire manglende evner») angriper Peirce moderne filosofi for å følge Descartes' krav om at filosofiske undersøkelser må begynne med universell tvil. Peirce er også kritisk til denne metodens forutsetninger om at visshet bare kan oppnås i en individuell bevissthet, og at argumentasjon må følge en uavbrutt kjede av slutninger ut fra uomtvistelige premisser. Den kartesianske metoden er også skjemmet av en manglende evne til å forklare visse saksforhold uten å appellere til Gud.

Peirce tar vel å merke ikke til orde for å vende tilbake til en form for skolastikk. Han foreslår istedet at filosofien ikke skal begynne med universell tvil, men derimot ta utgangspunkt i alle de fordommene vi har fra før av. Vi må ikke i filosofien betvile det vi ikke betviler ellers i livet. Filosofien må heller ikke anta at enkeltindivider kan avgjøre om noe er sant eller ei, for en slik visshet kan bare søkes av et filosofisk fellesskap. Peirce avviser ikke at filosofiske undersøkelser må bestå av logiske slutninger, men for ham innebærer dette en bredere argumentativ prosess som omfatter et mangfold av synspunkter. Filosofien kan ikke basere seg på angivelige aksiomer. Den kan ikke henvise til noe absolutt utvilsomt.

Vitenskap og pragmatisme

Kritikken av kartesianismen bereder grunnen for det som etterhvert blir pragmatismens metode. Artiklene «The Fixation of Belief» («Hvordan tro blir fast») og «How to Make our Ideas Clear» («Hvordan våre ideer kan klargjøres»), som utkom 1877-1878, utbroderer ansatsene til en ny vitenskapelig metode. Peirce ser tvil som kilde til irritasjon. Tvilen medfører bestrebelser etter tro (belief) og etableringen av en fast overbevisning (opinion). Peirce forstår vitenskap som en uendelig erkjennelsesprosess med sannhet som endelig mål. Selv om dette målet i prinsippet er oppnåelig, kan deltakerne i prosessen aldri anse denne som avsluttet. Erkjennelsesprosessen må følge det Peirce kaller den pragmatiske metoden som krever at ideer klargjøres ved å spørre om deres praktiske følger. Først når vi vet hva ideene innebærer praktisk, kan vi begripe dem.

Fallibilisme og abduksjon

To sentrale begreper i Peirces pragmatisme er fallibilisme og abduksjon. Prosessen som skal lede frem til sannhet er fallibilistisk, det vil si at den er bevisst sin egen feilbarlighet. Erkjennelsesprosessen er i stadig bevegelse. Alle spørsmål skal i prinsippet kunne besvares, noe som gjør at prosessen ikke må forhindres i sin utfoldelse. Peirce skiller mellom induksjon, deduksjon og abduksjon som ulike typer slutninger i den vitenskapelige prosessen. Abduksjon finner sted på et tidlig stadium der tentative hypoteser formuleres for å forklare ukjente og overraskende fenomener. Gjennom deduksjon trekkes i neste steg slutninger om hvilke andre hypoteser som må være gyldige for at de første skal være sanne. Induksjon er en evaluering av hypotesene ved hjelp av eksperimenter.

Tegnteori

En viktig del av Peirces logikk er hans teori om tegn (semiotikk, senere kalt semeiotikk). Her skilles det mellom tegn, gjenstand og tanke. En tanke eksisterer bare i egenskap av å være et tegn som representerer en gjenstand. Peirce skiller mellom tre typer tegn: Ikon, indeks og symbol. Tegntypen ikon må være del av enhver erfaringsdoms predikat. Tegntypen indeks må være en del av erfaringsdommen for å gjøre det mulig å plassere objektet i tid og rom. Tegntypen symbol er avgjørende for at noe skal kunne representeres i begreper. All erkjennelse er en uendelig prosess bestående av tegnfortolkning. Ethvert tegn har alltid et annet tegn bak seg. I siste instans er også mennesket et tegn; subjektet er et tegn som fortolker andre tegn.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Verkutgaver

  • Collected Papers, 1-8, red. Charles Hartshorne et al. Cambridge, MA 1958-66.
  • The Essential Peirce: Selected Philosophical Writings, 1-2, red. Nathan Houser et al. Bloomington 1992-98.

norske oversettelser

  • Skrifter, red. Ingemund Gullvåg. Oslo 1972.

Utvalgt sekundærlitteratur

  • Apel, Karl-Otto. Der Denkweg von Charles S. Peirce. Eine Einführung in den amerikanischen Pragmatismus. Frankfurt am Main 1975.
  • Atkin, Albert. Peirce. New York 2015.
  • Bernstein, Richard J. Perspectives on Peirce: Critical Essays on Charles Sanders Peirce. New Haven/London 1965.
  • Brent, Joseph. Charles Sanders Peirce: A Life. Bloomington/Indianapolis 1998.
  • Skagestad, Peter. Vitenskap og menneskebilde. Charles Sanders Peirce og amerikansk pragmatisme. Oslo 1978.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg