Frankfurterskolen er brukt om samfunnsforskere og filosofer med tilknytning til Institut für Sozialforschung («Institutt for sosialforskning») i Frankfurt. I Hitler-tiden ble det drevet som Institute for Social Research i New York City, etter krigen ble det gjenåpnet i Frankfurt.
Theodor W. Adorno, Max Horkheimer, Friedrich Pollock, Leo Löwenthal og Erich Fromm tilhørte skolens innerste krets. Walter Benjamin var også tilknyttet Frankfurterskolen, om enn ikke så tett som de overnevnte.
Institutt for sosialforskning ble grunnlagt i 1923 av Felix Weil som også sørget for finansieringen, ved hjelp av sine rike far. Instituttet var tilknyttet Frankfurtuniversitetet, men beholdt en svært fri stilling. Instituttet var partipolitisk uavhengig på tross av at de fleste av instituttets daværende og fremtidige medlemmer var sterkt inspirert av Karl Marx.
Det var først da Horkheimer overtok ledelsen av instituttet i 1931 at det som i dag omtales som Frankfurterskolen oppstod. Med Horkheimers overtakelse ble vekten flyttet fra analyser av det borgerlige samfunnets økonomiske basis, til dets kulturelle overbygning.
Frankfurterskolen sto i opposisjon til to ulike teoretiske skoler. På den ene siden fantes de såkalte irrasjonalistene, som hadde oppgitt troen på fornuften. På den andre siden stod Frankfurterskolen i opposisjon til positivistene, som avfeiet alt som ikke kunne tilbakeføres til empiriske observasjoner som meningsløs metafysikk. Den kritiske teorien skulle derimot bedrive en tverrfaglig og empirisk basert ideologi- og samfunnskritikk, uten å trekke kritikken så langt at troen på fornuften selv måtte oppgis. Bakgrunnen til instituttets medlemmer fra blant annet økonomi, psykoanalyse og filosofi var blant de tingene som ivaretok denne tverrfagligheten.
Etter at Adornos innflytelse på Horkheimer – og med det også på Frankfurterskolen som helhet – økte, minsket vektleggingen av en empirisk fundert kritikk. Adorno vektla i større grad den moderne kunsten som kilde til kritikk av samfunnet.
Frankfurterskolens medlemmer produserte en rekke verker både hver for seg og som deler av fellesstudier. Det mest kjente er kanskje Opplysningens dialektikk (1944) som ble skrevet i fellesskap av Horkheimer og Adorno. Svært mange av artiklene produsert av instituttets medlemmer, samt av andre med løsere tilknytning til Frankfurterskolen, ble publisert i tidsskriftet Zeitschrift für Sozialforschung («Tidsskrift for sosialforskning») som ble utgitt av instituttet.
I Tyskland er det vanlig å snakke om en «andregenerasjons» Frankfurterskole, der Jürgen Habermas er den mest kjente representanten. Denne kan sies å ha blitt etterfulgt av en tredjegenerasjons Frankfurterskole, der Axel Honneth er det mest profilerte medlemmet.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.