Logisk positivisme, eller logisk empirisme, er en filosofisk retning som oppstod i Wien i 1920-årene. Retningen var en fornyelse av den empiriske tradisjonen fra blant annet David Hume, John Stuart Mill og Ernst Mach og ble sterkt påvirket av Ludwig Wittgensteins Tractatus Logico-Philosophicus fra 1922. Logisk empirisme ville rense filosofien og gi den et nytt grunnlag, fritt for metafysikk og ikke-empiriske elementer.

Erkjennelsesteoretisk er den logiske empirismen kjennetegnet ved at den forbinder utsagns mening med deres kontrollerbarhet. Slik blir alle metafysiske utsagn meningsløse; de kan ikke kontrolleres ved erfaring, og de er ikke analytisk sanne eller falske på samme måte som logikkens og matematikkens påstander. I praksis fungerte dette slik at alle utsagn som ikke var empirisk verifiserbare, unntatt i logikk og matematikk, ble erklært for metafysiske og dermed så å si filosofisk fredløse.

I etikk, rettsfilosofi, estetikk og religionsfilosofi får dette meningskriteriet den konsekvens at alle bud, påbud, forbud, normer og vurderinger blir meningsløse fordi de ikke kan være sanne eller falske. I den grad det lykkes å omforme dem til empiriske utsagn synes de ofte å miste sin egenart. Det har vært hevdet at den logiske empirismen, i det å ville konstruere en ny filosofisk verden ved hjelp av modeller og idealer, var inspirert av for enkle oppfatninger av moderne naturvitenskap.

Retningen spredte seg fra Østerrike og Tyskland til USA, Storbritannia og Norden, ikke minst på grunn av nazismens forfølgelser. Wienerkretsens første leder, Moritz Schlick, ble myrdet i 1936, og mange andre kjente representanter emigrerte, blant andre Otto Neurath, Rudolf Carnap, Carl Gustav Hempel, Herbert Feigl og Hans Reichenbach. I Norden var retningen representert ved Jørgen Jørgensen i København og Eino Sakari Kaila i Helsinki samt den meget engasjerte danske rettsfilosofen Alf Ross. I Danmark og Sverige ble dens virkninger forsterket ved en naturlig allianse med den nært beslektede Uppsalafilosofien. I Norge fikk den relativt liten innflytelse. Arne Næss ble skolert i Wien, men var aldri logisk positivist i begrepets egentlige betydning.

Frem til cirka 1950 var logisk empirisme en dominerende filosofisk retning, særlig i den engelske kulturkretsen. Nå er den forsvunnet som selvstendig retning, ikke minst på grunn av intern kritikk fra skolens egne medlemmer. Impulser som utgikk fra og ble formidlet gjennom logisk empirisme, har virket fruktbart på all moderne analytisk filosofi. I Tyskland har imidlertid den vitenskapsfilosofiske debatten vært preget av den såkalte positivismestriden også i tiden etter andre verdenskrig. Dette er delvis et uttrykk for frykt for at naturvitenskapelige idealer vil være ødeleggende for atferds- og samfunnsvitenskapene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.