Logisk positivisme er en filosofisk retning som var en fornyelse av den empiriske tradisjon fra David Hume, John Stuart Mill, Ernst Mach og andre. Logisk empirisme oppstod i Wien i 1920-årene. Den ble sterkt påvirket av Ludwig Wittgensteins Tractatus Logico-Philosophicus (1922). Retningen ville rense filosofien og gi den et nytt grunnlag fritt for metafysikk og ikke-empiriske elementer.

Erkjennelsesteoretisk er den logiske empirismen kjennetegnet ved at den forbinder utsagns mening med deres kontrollerbarhet. Slik blir alle metafysiske utsagn meningsløse; de kan ikke kontrolleres ved erfaring, og de er ikke analytisk sanne eller falske som logikkens og matematikkens påstander er det. I praksis fungerte dette slik at alle utsagn som ikke var empirisk verifiserbare, unntatt i logikk og matematikk, ble erklært for metafysiske og dermed så å si filosofisk fredløse. I etikk, rettsfilosofi, estetikk og religionsfilosofi får dette meningskriteriet den konsekvens at alle bud, påbud, forbud, normer og vurderinger blir meningsløse for så vidt som de ikke kan være sanne eller falske. I den grad det lykkes å omforme dem til empiriske utsagn, synes de ofte å miste sin egenart. Det har vært hevdet at den logiske empirismen i det å ville konstruere en ny filosofisk verden ved hjelp av modeller og idealer var inspirert av for enkle oppfatninger av moderne naturvitenskap.

Retningen spredte seg fra Østerrike og Tyskland til USA, Storbritannia og Norden, ikke minst på grunn av nazismens forfølgelser. Wienerkretsens første leder, Moritz Schlick, ble myrdet 1936, og mange andre kjente representanter emigrerte, blant andre Otto Neurath, Rudolf Carnap, Carl Gustav Hempel, Herbert Feigl og Hans Reichenbach. I Norden var retningen representert ved Jørgen Jørgensen (København) og Eino Sakari Kaila (Helsinki) samt den meget engasjerte danske rettsfilosof Alf Ross. I Danmark og Sverige ble dens virkninger forsterket ved en naturlig allianse med den nært beslektede Uppsalafilosofien. I Norge fikk den relativt liten innflytelse. Arne Næss ble skolert i Wien, men var aldri logisk positivist i den egentlige betydning.

Frem til ca. 1950 var logisk empirisme en dominerende filosofisk retning, særlig i den engelske kulturkretsen. Nå er den forsvunnet som selvstendig retning, ikke minst på grunn av intern kritikk fra skolens egne medlemmer. Impulser som utgikk fra og ble formidlet gjennom logisk empirisme, har virket fruktbart på all moderne analytisk filosofi. I Tyskland har imidlertid den vitenskapsfilosofiske debatten vært preget av den såkalte positivisme-striden også i tiden etter den annen verdenskrig. Dette er delvis et uttrykk for frykt for at naturvitenskapelige idealer vil være ødeleggende for atferds- og samfunnsvitenskapene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.