Tyskland

En statue av Johann Wolfgang von Goethe foran et av de ruvende bankbyggene i Frankfurt am Main. Tyskland er et av de land i Europa som har betydd mest innen litteratur og filosofi, landet er i tillegg en økonomisk stormakt. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Tyskland, Otto 3s evangelarium

Otto 3s evangelarium, Reichenauer Schule, 900-tallet. Bildet i denne bibelhåndskriften fremstiller Peters fotvask. Bayerische Staatsbibliothek, München. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Goethe Tyskland

Johann Wolfgang von Goethe skapte litterære mesterverk i alle sjangere, og regnes som Tysklands største dikter. Dette kjente maleriet av J. H. Tischbein viser en idealisert fremstilling av Goethe på den romerske campagna, 1787.

Av /NTB Scanpix ※.

En sentral skikkelse i tysk litteratur på 1900-tallet var Thomas Mann. I sin mest berømte roman, Buddenbrooks, 1901, skrev han med psykologisk innsikt om en rik kjøpmannsfamilies undergang. Her er forsiden på romanen.

.

Brødrene Grimm utgav sammen Kinder und Hausmärchen (1812–14), den første vitenskapelige utgave av folkeeventyrene. Det er Wilhelm Grimm som har hovedæren for gjenfortellingen av de tyske folkeeventyrene. Tegningen er fra et av Grimms kjente eventyr, Lykke-Hans.

.

Tyskspråklig litteratur har en lang og rik tradisjon og går tilbake til middelalderen. Et av særtegnene er en gjennomgående litterær refleksjon over det nasjonale spørsmålet, med bakgrunn i den politiske utviklingen fra småstater fram til dannelsen av en nasjonalstat. Litteraturen i det 20. århundret er preget av politiske brytninger og utviklingen av en omfattende eksillitteratur. Berlinmurens fall i 1989 og den tyske gjenforeningen i 1990 har også satt litterære spor. Blant høydepunktene i tysk litteratur regnes romantikken og klassisismen (som ofte kalles Weimarklassisismen), og særlig forfatterskapene til Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich Schiller.

Denne artikkelen omtaler primært den litterære utviklingen i det området som i dag er Tyskland. Artikkelen inneholder også henvisninger til forfattere fra særlig Østerrike og Sveits. Det skrives litteratur på tysk i Tyskland, Østerrike, Sveits og Liechtenstein, som alle har tysk som offisielt språk. Det finnes også litteratur på tysk i blant annet Belgia, Italia, Frankrike, Romania og Ungarn.

Eldre middelalder (cirka 750–1050)

Den egentlige tyske litteraturen oppstod etter folkevandringene, som en blanding av den germansk-hedenske og den senantikke kristne kulturen. Fra denne perioden kjenner vi det hedenske heltekvadet Hildebrandslied fra cirka år 800, som avspeiler folkevandringstidens historiske forhold og åndelige innhold. Den germansk-hedenske diktningen ble etter hvert fortrengt av klosterlitteraturen. Det kristne diktet Heliand (Frelseren) skildrer Kristi liv og stammer fra 800-tallet. To andre dikt fra denne perioden har også kristent innhold, nemlig Wessobrunner Gebet og Muspilli, som behandler verdens tilblivelse og undergang. I benediktinermunken Otfrid von Weissenburgs Evangeliebok fra rundt år 865, forlates det tidligere brukte stavrimet, og enderimet blir dermed det nye mønsteret for det tyske vers. På 900-tallet ble mye av litteraturen skrevet på latin, se for eksempel munken Notkers oversettelser. 1000-tallet var sterkt preget av klosterbevegelsen i Cluny. Allerede før år 1000 dramatiserte nonnen Hrotsvit von Gandersheim helgenlegender, og hun regnes som den første kvinnelige forfatteren i tyskspråklig litteratur.

Høymiddelalderen (cirka 1050–1250)

Høymiddelalderen uttrykker sine ridderidealer i heltediktning etter franske forbilder og danner det første høydepunktet i tysk litteratur. Eksempler på dette er Alexanderlied og Rolandslied. I denne middelhøytyske språkperioden finner vi de tre store epikerne Hartmann von Aue, Wolfram von Eschenbach og Gottfried von Strassburg. Eschenbach skrev Parzival i cirka 1200–1210 og Strassburg skrevTristan und Isolde i cirka 1205–1210. Tidens største helteepos Nibelungenlied fra cirka 1200 samt Kudrun fra rundt 1230 er to heltedikt av ukjent opprinnelse. Sentralt i denne høviske kulturen står den tapre ridderen som forbinder kampmot og forfinet dannelse (Minnedienst) med kristen gudsfrykt. Minnesangen var riddertidens lyriske sjanger, og dens fremste representanter er Walther von der Vogelweide, Heinrich von Morungen og Neidhart von Reuental fra første halvdel av 1200-tallet.

I vagantvisene finnes det eksempler på den tidstypiske, folkelige lyrikken. Riddertidens diktning ble etter hvert fortrengt av en mer folkelig og borgerlig holdning som følge av oppblomstringen av byene og den borgerlige kulturen i senmiddelalderen. Minnesangen ble erstattet av mestersangen, som har et mer didaktisk preg, og riddereposet i de såkalte folkebøkene. Det geistlige dramaet stammer også fra denne tiden og fikk etter hvert en mer verdslig karakter i stoffvalg og framføring. Dramaet var opprinnelig en del av liturgien til jul og påske, men ble ført ut av kirken og ut på markedsplassen. Dette skjedde samtidig med at latinsk ble skiftet ut med det tyske språket.

Reformasjonen (1500-tallet)

Tyskland, M. Luther

Martin Luther regnes som den evangelisk-lutherske kirkes grunnlegger. Hans 95 teser på kirkedøren i Wittenberg, 1517, innledet reformasjonen i Tyskland.

Av /NTB Scanpix ※.

Martin Luthers bibeloversettelse la grunnen for den nyere tyske prosaen, og diktningen ble mer jordnær og realistisk. I denne perioden oppstod folkebøkene Doctor Faustus og Till Eulenspiegel. Hans Sachs skrev mestersanger og folkelige skuespill. Det utviklet seg videre til en rik, satirisk litteratur med blant annet Sebastian Brants Narrenschiff i 1494.

Barokken (1600-tallet)

Motreformasjonen, den politiske absolutismens framvekst, Trettiårskrigen samt de romanske landenes kulturelle lederposisjon fikk stor betydning for utviklingen av den tyske litteraturen. Det folkelige preget trådte tilbake, og det oppstod en aristokratisk og lærd stil. I 1624 skrev Martin Opitz sin poetikk Von der deutschen Poeterey, som stiller strenge formelle krav til diktningen. De såkalte språkselskapene (Sprachgesellschaften) var foreninger som arbeidet for å perfeksjonere skriftspråket, og de kjempet for et stilistisk og grammatisk rent språk på grunnlag av Opitz sine teorier.

Barokklitteraturen utviklet seg som en billedrik og svulstig form. Tidens livsfølelse var preget av en konflikt mellom jordisk lyst og lengsel etter det hinsidige. Ekte patos og inderlighet finner man hos dramatikeren og lyrikeren Andreas Gryphius. Paul Fleming var, ved siden av Gryphius, en av barokkens mest betydningsfulle diktere. I lyrikken hans kommer periodens sterke følelsesinnhold til uttrykk. Paul Gerhardt er en stor salmedikter i denne perioden. Betydelige mystikere er Angelus Silesius og Jakob Böhme. Christoffel Grimmelshausens roman Simplicius Simplicissimus (1668–1669) tegner et viktig bilde av Tyskland under Trettiårskrigen. Den dramatiske litteraturen var preget av de såkalte Haupt- und Staatsaktionen, som ble oppført av omreisende teatertrupper. Utenlandske stykker ble framført ved fyrstehoffene av engelske skuespillere. Parallelt utviklet den folkelige Hanswurst-komedien seg. En særegen litterær stemme er Liselotte von der Pfalz, også kjent som Elisabeth Charlotte, hertuginnen av Orléans, gift med Filip av Orléans, Ludvig 14s bror. Liselotte von der Pfalz skrev rundt 60.000 brev, mesteparten på tysk, hvor hun i en spontan og familiær tone fortalte om livet på hoffet til Ludvig 14, men også om tema som barneoppdragelse og helse. Brevene (kun rundt 5000 av dem er bevart) gir et unikt innblikk i hennes egen samtid, samtidig som de formidler et helt annet språklig inntrykk enn det litteraturen i samme tidsrom gir.

Opplysningstiden (cirka 1720–1785)

Opplysningstiden (Aufklärung) stilte humanitetsideen i forgrunnen. Troen på den åndelige og moralske kraften i mennesket, og menneskets evne til indre frihet og toleranse sto i fokus. Ved århundrets begynnelse var litteraturen preget av fornuftsdyrkelse og hadde en moraliserende og lærd holdning – derav betegnelsen opplysningstiden. Den førende forfatteren og teoretikeren var Johann Christoph Gottsched. Han ville gjøre den strenge, franske klassisismen til et forbilde for tysk diktning og dermed få bukt med alle folkelige trekk i litteraturen, som for eksempel Hanswurst-komediene. Hans sveitsiske motstandere Johann Jakob Breitinger og Johann Jakob Bodmer kjempet for å gi diktningen en større naturlighet og emosjonalitet og viste til engelsk litteratur som et riktig forbilde for den tyske. Albrecht von Haller og Barthold Heinrich Brockes er begge betydelige lyrikere tidlig på 1700-tallet. Med Friedrich Gottlieb Klopstocks epos Messias (1748–1773) kom gjennombruddet for en ny lidenskapelighet i diktningen. Christoph Martin Wieland er den fremste representanten for rokokkotidens nytelsesglade og elegante litteratur. Den såkalte anakreontiske lyrikken ble dyrket av Friedrich von Hagedorn og Johann Peter Uz.

Den viktigste personligheten i den tyske opplysningstiden var Gotthold Ephraim Lessing. Han brøt med den franske klassisismen og holdt Shakespeares menneskelighet og naturlighet som et forbilde for det tyske dramaet. Datidens toleranseideal kom til uttrykk i hans drama Nathan der Weise fra 1779. Hans borgerlige tragedier (Bürgerliches Trauerspiel) brøt med tidens forestilling om at det kun var mennesker av høy byrd som kunne være hovedpersoner i tragedier, noe som førte til en oppmykning av tragediens strenge dramaturgi. Lessings kunstteoretiske verker Laokoon fra 1766 og Hamburgische Dramaturgie (1767–1769) var også av stor betydning.

Sturm und Drang (cirka 1767–1785)

Epokebetegnelsen Sturm und Drang stammer fra dramaet med samme navn, skrevet av forfatteren Friedrich Maximilian von Klinger i 1776. Johann Gottfried von Herder brøt med opplysningstidens fornuftsideal og betonte folkediktningens originale følelsesverden. Hans forfatterskap, sammen med den nordtyske dikterfilosofen Johann Georg Hamann, markerer overgangen til Sturm und Drang-perioden som varte fra 1767 til 1785. Denne perioden blir også kalt «geniperioden» og preges av en sterk subjektivitet og en politisk-sosial opprørstrang som forkaster alle autoriteter og konvensjoner. William Shakespeare og Jean-Jacques Rousseau var de store forbildene. Viktige dramatikere er Jakob Michael Reinhold Lenz og Friedrich Maximilian von Klinger, som skrev teaterstykker med et sterkt sosialt engasjement. Ungdomsverkene til Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller hører også til denne perioden, med eksempler som Goethes Die Leiden des jungen Werthers fra 1774 og Schillers Die Räuber fra 1789.

Klassisismen (cirka 1786–1832)

Klassisismen blir gjerne også kalt Weimarklassisismen, som viser til byen Weimars betydning som kulturelt sentrum i denne perioden. Denne perioden forbindes framfor alt med forfatterskapene til Goethe og Schiller. Med deres klassiske diktning oppstod den største perioden i tysk litteraturhistorie. Kulturhistorisk innledet Johann Joachim Winckelmann epoken med sine banebrytende arbeider over antikkens kunst, og Goethe og Schiller utviklet et klassisk humanitets- og kunstideal som bygde på en fundamental harmonitanke. Eksempler på dette er Goethes verker Iphigenie auf Tauris (prosa 1779, verseform 1787) og dannelsesromanen Wilhelm Meister (1795–1796) samt Schillers dramaer, for eksempel Maria Stuart fra 1800, som han skrev under påvirkning av Immanuel Kants filosofi. Med Goethe, Schiller og Kant fikk tysk åndsliv en betydning som gikk langt utover landets grenser. Det dikteriske høydepunkt i denne perioden er Goethes Faust.

Jean Paul, Friedrich Hölderlin og Heinrich von Kleist er også betydningsfulle forfattere i dette tidsrommet. Deres verker lar seg derimot ikke innordne under klassisismen, noe som vanskeliggjorde deres resepsjon i samtiden. Jean Paul er mest kjent som prosaforfatter. Friedrich Hölderlins lyrikk er ofte inspirert av antikk mytologi, og dramatikeren Heinrich von Kleist sprenger det klassiske menneskebildet og viser menneskets hjelpeløshet i en verden uten metafysiske holdepunkter.

Romantikken (cirka 1800–1830)

Romantikken videreførte mange av Sturm und Drang-tidens ideer, blant annet subjektivisme, fremhevelse av følelser og det folkelige og naturlige i diktningen. Perioden atskilte seg derimot fra tidligere epoker på grunn av sin sterke tilbøyelighet til irrasjonalisme og den store betydningen forfatterne tilla uendelighetens perspektiv, det ubevisste og en subjektiv fantasiverden. Romantikken hadde religiøse tendenser i katolsk retning, og dens filosofiske syn gikk ut fra Johann Gottlieb Fichtes «jeg-lære» og Friedrich von Schellings naturfilosofi.

I tysk litteraturhistorie brukes gjerne betegnelsene Jena-romantikk og Heidelberg-romantikk. Jena-romantikken er den tidlige perioden og ble utformet av brødrene August Wilhelm von Schlegel og Friedrich von Schlegel i tidsskriftet Athenäum. Den viktigste romantiske lyrikeren er Novalis. Andre viktige representanter er Ludwig Tieck, Wilhelm Heinrich Wackenroder, Joseph von Eichendorff og Adelbert von Chamisso. Heidelberg-romantikken karakteriseres ved sitt sterke innslag av nasjonale motiver, som blant annet førte til omfattende historiske og folkloristiske studier. De førende innen denne kretsen var Achim von Arnim, Clemens Brentano og brødrene Jacob og Wilhelm Grimm. Folkevisesamlingen Des Knaben Wunderhorn (1806–1808), ble samlet av Arnim og Brentano og er karakteristisk for denne romantiske retningen. Også forfatterskapet til Ernst Theodor Amadeus Hoffmann, særlig kjent for sine fantastiske historier, oppstår i denne perioden.

De mange kvinnene som markerte seg som salongvertinner i romantikkens litterære salonger, blant andre Bettina von Arnim, Rahel Varnhagen von Ense, Dorothea Schlegel og Caroline Schlegel-Schelling, hadde også en egen litterær produksjon.

Junges Deutschland, Vormärz (cirka 1830–1848)

Det brukes ulike begreper om perioden fram mot revolusjonen i 1848: Junges Deutschland, Vormärz og Biedermeier. Felles for dette tidsrommet er på den ene siden et politisk engasjement og et ønske om å bedre de sosiale og politiske forholdene, og på den andre siden en frykt for å bli omfattet av den strenge sensuren.

Som et resultat av de sosiale og økonomiske omveltningene som den industrielle revolusjon førte med seg, oppstår en sterk tendens i litteraturen til en nøktern iakttagelse av virkeligheten, politisk brodd og kritisk analyse av samfunnsforholdene. Romantikkens flukttendenser ble nå betraktet som politisk reaksjonære. En rekke radikalt innstilte journalister og diktere sluttet seg sammen i kretsen Junges Deutschland. Heinrich Heine var gruppens fremste representant, ved siden av Ludwig Börne. Foran denne politiske bakgrunnen oppstår det sosialkritiske forfatterskapet til Georg Büchner, som er en av 1800-tallets største dramatikere.

Annette von Droste-Hülshoff er en av de første markante kvinnelige forfatterne i tysk litteratur og hører kronologisk til i denne perioden, selv om det litteraturhistorisk står i en særstilling.

Realismen (cirka 1848–1890)

Den litterære retningen realisme blir gjerne kalt «Poetischer Realismus» (poetisk realisme) eller «Bürgerlicher Realismus» (borgerlig realisme) for å understreke epokens borgerlige innretning og for å markere avstand til naturalismens diktning. Betydelige prosaforfattere er Theodor Storm, Wilhelm Raabe og Theodor Fontane, som i sine romaner tegner et bilde av borgerskapets typiske verdier og livsholdning. Blant de mest sentrale realistiske forfatterne finner vi østerrikske forfattere som blant andre Marie von Ebner-Eschenbach og Adalbert Stifter samt tyskspråklig sveitsiske forfattere som blant andre Gottfried Keller, Jeremias Gotthelf og Conrad Ferdinand Meyer. Dramaene til Christian Dietrich Grabbe og Friedrich Hebbel gjenspeiler en realistisk livsoppfatning – gjerne med tragisk utgang. I østerriksk litteratur utviklet dramatikken seg i en særretning. Franz Grillparzer skrev med utgangspunkt i barokkens diktning, og det folkelige teatret i Wien ble fornyet gjennom forfatterskapene og teaterpraksisen til Ferdinand Raimund og Johann Nepomuk Nestroy.

Naturalismen (cirka 1880–1900)

I tysk litteratur radikaliserte naturalismen den realistiske litteraturen. Den borgerlige selvtilfredsheten ble avslørt, og storbyproletariatets eksistensbetingelser som et produkt av det kapitalistiske systemet ble vist frem. Forfatterskapet til Gerhart Hauptmann er det viktigste i denne perioden. Særlig er hans dramatikk karakteristisk for naturalismens litterære produksjon, som for eksempel Die Weber fra 1892. Hans novelle Bahnwärter Thiel peker derimot framover mot århundreskiftets mer psykologiske interesser. Arno Holz og Johannes Schlaf fikk stor betydning og regnes som to av naturalismens grunnleggende teoretikere. Brødrene Heinrich og Julius Hart var også viktige forfattere i denne perioden. Den mest betydningsfulle kvinnelige forfatteren i denne perioden var Clara Viebig.

Motstrømninger til naturalismen (Jahrhundertwende) (cirka 1890–1914)

Rundt 1890 oppstod en sterk reaksjon mot naturalismens dystre og illusjonsløse fremstillingsmåte. I tyskspråklig litteratur gir dette seg utslag rundt år 1900 i det som gjerne kalles motstrømninger til naturalismen eller stilpluralismen. Impulser kom særlig fra billedkunsten, mer spesifikt fra impresjonismen, symbolismen og nyromantikken. Rundt århundreskiftet finner vi en forfinet stilkunst. En rekke diktere samlet seg under mottoet «l'art pour l'art» omkring tidsskriftet Blätter für die Kunst. Wien er det litterære sentrumet i tyskspråklig litteratur i denne perioden – se avsnittet Rundt 1900 i artikkelen om Østerrikes litteratur. Litteraturen utviklet seg på bakgrunn av impulser fra blant annet filosofi, da særlig Ernst Machs filosofi. Sigmund Freuds arbeider ble svært viktig for den impresjonistiske sjeleanalysen og spesielt for dramatikeren og prosaforfatteren Arthur Schnitzler. Den østerrikske språkskepsisen var et tidsuavhengig særtrekk ved østerriksk litteratur og et sentralt tema; ikke minst i verkene til Hugo von Hofmannsthal. Lyrikerne Stefan George og Rainer Maria Rilke var påvirket av impulser fra fransk symbolisme.

Hjemstavnsdiktningen, eller «Heimatliteraturen», oppsto på samme tid som motpol til naturalismens storbyskildring og henter sitt stoff fra tradisjonsbundne miljøer i landlige omgivelser, som for eksempel Ludwig Thoma og østerrikske Peter Rosseggers bondefortellinger.

Ekspresjonismen (cirka 1910–1925)

Ekspresjonismen utviklet seg i de siste årene før første verdenskrig, påvirket av blant andre Friedrich Nietzsche og August Strindberg. Den tidlige fasen er preget av patriotiske følelser og krigsbegeistring, men snart overtok apokalyptiske skildringer og en mørk pessimisme, særlig blant de forfatterne som ble soldater og opplevde krigens grusomheter. Ekspresjonismen fikk særlig betydning for utviklingen av dramatikken, med eksempler som Georg Kaiser, Ernst Toller, Frank Wedekind samt Ernst Barlach, som også utmerket seg som billedhugger. Ekspresjonismen fikk også særlig betydning for lyrikken. De største lyrikerne i denne perioden er Georg Heym, Ernst Stadler og østerrikske Georg Trakl, som alle døde i ung alder. Stadler falt i 1914, og Trakl tok sitt eget liv etter slaget ved Grodek i 1914. Else Lasker-Schüler hadde også et betydelig forfatterskap. De ekspresjonistiske lyrikerne anklager med ekstatisk lidenskap den moderne sivilisasjonens destruktivitet, slik den ble demonstrert under første verdenskrig. Språket er fylt med patos, profetiske bilder av det kommende, nye mennesket og det nye samfunnet. Etter 1918 mistet ekspresjonismen sin innflytelse.

Ny saklighet (Neue Sachlichkeit) (cirka 1918–1933)

Etter første verdenskrig ble ekspresjonismen avløst av Neue Sachlichkeit (den nye sakligheten), hvor forfatterne streber etter en saklig og objektiv framstilling av virkeligheten. Nøkternhet og en desillusjonert livsstemning er framtredende. Erich Maria Remarques forfatterskap er viktig i denne perioden, med blant annet romanen Im Westen nichts Neues fra 1929, som tar et oppgjør med første verdenskrig. En annen viktig forfatter er Alfred Döblin med blant annet romanen Berlin Alexanderplatz fra 1929 – en av de mest markante storbyskildringene i tyskspråklig litteratur. Andre viktige forfattere er Arnold Zweig, Hans Fallada og Irmgard Keun. Keuns romaner, blant annet Gilgi eine von uns fra 1931 og Das kunstseidene Mädchen fra 1932, ble først bestselgere, men deretter forbudt av nasjonalsosialistene. De ble gjenoppdaget i etterkrigstiden som noen av de store verkene i denne perioden. Et flertall av forfatterne som preget Neue Sachlichkeit ble senere offer for nasjonalsosialistenes bokbål, og de fleste av dem måtte forlate Tyskland og leve i eksil.

1900-tallets romankunst og det 20. århundrets nye teater

1900-tallets romankunst ble innledet med Thomas Manns Buddenbrooks fra 1901. I romanen Der Zauberberg fra 1924, ga han mellomkrigstidens mangfoldige åndsretninger et mesterlig uttrykk. I hele sitt forfatterskap tegner Mann et bilde av den europeiske kulturen med en intellektuell skeptisisme. Det samme gjør sveitseren Hermann Hesse og østerrikerne Hermann Broch og Robert Musil. Også Thomas Manns bror, Heinrich Mann, tar i sine romaner et oppgjør med de herskende ideologiene i første halvdel av 1900-tallet. Satiriske angrep på samtiden finner man hos Erich Kästner og Kurt Tucholsky, mens forfatterne Hans Carossa, Ina Seidel og Gertrud von Le Fort er mer tradisjonsbundne.

I mellomkrigstiden etablerte det seg en ny retning innenfor teatret. Bertolt Brecht etablerte det episke teater gjennom sine stykker, blant annet de tidlige Lehrstücke («lærestykker») og sine dramaturgiske skrifter. I eksil videreutviklet han sitt teaterkonsept og holdt fram med sitt omfattende forfatterskap. Erwin Piscator var en ledende teaterteoretiker og –praktiker i Brechts samtid i Berlin.

Eksillitteraturen (1933–1945)

Nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 betydde slutten på mellomkrigstidens blomstrende kulturliv og frie åndsliv. Forfatterne måtte velge mellom å bøye seg for sensuren eller å fortsette sitt arbeid i eksil. En rekke av Tysklands fremste forfattere emigrerte, blant andre Bertolt Brecht, Johannes Robert Becher, Lion Feuchtwanger, brødrene Thomas og Heinrich Mann, Irmgard Keun, Else Lasker-Schüler, Nelly Sachs og Ernst Toller. Særlig etter 1938 gikk også mange østerrikske forfattere i eksil, blant andre Jean Améry, Hermann Broch, Joseph Roth, Franz Werfel og Stefan Zweig. Blant de jødiske forfatterne som ikke klarte å redde seg i eksil, ble flere internert i de nasjonalsosialistiske konsentrasjonsleirene, blant andre Jean Améry, Jura Soyfer og Fred Wander. Av de som lykkes med å komme seg ut, var det flere som til slutt tok sitt eget liv, blant andre Ernst Toller, Kurt Tucholsky, Joseph Roth og Stefan Zweig.

I eksil hadde dramatikken særlig vanskelige kår. Blant eksilantene er det stort sett kun Bertolt Brecht som har en betydelig dramatisk produksjon. Den viktigste sjangeren for eksilantene var romanen, og forfatterskapene til brødrene Mann, Lion Feuchtwanger, Franz Werfel og Stefan Zweig kan nevnes som viktige.

«Indre emigrasjon» (Innere Emigration) (1933–1945)

Den nasjonalsosialistiske sensuren kneblet den litterære produksjonen i tolv år. Litteratur som ble skrevet, publisert og støttet under det nasjonalsosialistiske diktaturet, mistet raskt sin betydning etter 1945. De forfatterne som av ulike grunner ble igjen i Tyskland, måtte arrangere seg med regimet på ulikt vis, for eksempel ved å skrive dreiebøker for filmproduksjonen slik som Erich Kästner. Alternativt måtte de skrive tekster som ikke utfordret sensuren, som blant andre Hans Fallada, eller innstille sin litterære produksjon og i beste fall skrive i hemmelighet. Etter 1945 oppstod begrepet «indre emigrasjon» (Innere Emigration), som signaliserte at forfatterne var i opposisjon til regimet, selv om de ble igjen i Tyskland. Blant andre Gerhart Hauptmann, Hans Carossa og Ernst Jünger forsøkte i stillhet å holde fast ved den tyske, humanistiske tradisjonen. Begrepet er omstridt i nyere litteraturhistorieskriving.

Etterkrigslitteraturen

Litteraturen i Vest-Tyskland

En del av den litteraturen som oppstod i Vest-Tyskland umiddelbart etter 1945, går under betegnelsen «Trümmerliteratur» (ruinlitteratur). Dette var litteratur som oppstod i ruinene av krigen og som beskriver både de fysiske og psykiske sporene som det tolv år lange, nasjonalsosialistiske diktaturet etterlot seg. I tysk litteraturhistorieskriving brukes også begrepene «Stunde Null» (nullstilt litteratur) og «Kahlschlag» (rydning). Disse begrepene er omstridt i nyere forskning fordi de tilslørte behovet for et langvarig og omfattende oppgjør med nasjonalsosialismen. Forfatterne som vendte tilbake fra emigrasjon, krigstjeneste og fangenskap, ville se virkeligheten slik den var, og i sine verker gjengi den politiske katastrofen og peke på behovet for en helt ny utvikling. Heinrich Bölls essay Bekenntnis zur Trümmerliteratur fra 1952, og hans fortellinger og romaner, for eksempel Wo warst du, Adam? fra 1951, hører til de viktigste verkene fra perioden rett etter krigen. Det samme gjør Wolfgang Borcherts korte fortellinger og dramaet Draußen vor der Tür fra 1947. Idealet var en saklig og skeptisk tone, og litteraturen skulle stille autentiske diagnoser – gjerne på bakgrunn av selvbiografiske beretninger.

Etter tolv år med sensur var behovet for å bli kjent med internasjonal litteratur og strømninger stort. Blant annet fikk Ernest Hemingways knappe form og nøkterne språk stor betydning for den tidligste etterkrigslitteraturen, og den amerikanske novellen ble adaptert av tyskspråklig litteratur. Jean-Paul Sartres og Albert Camus' filosofi, som kretser rundt problemet håpløshet og håp, påvirket svært mange av de forfatterne som begynte å skrive etter 1945. Den nye forfattergenerasjonen ønsket å etablere nye estetiske prinsipper gjennom en eksperimentell holdning til diktningen. Günter Grass formidler for eksempel samtidsproblemer gjennom overdimensjonerte, grotesk-komiske bilder. Sentrale grunntanker fra marxismen, eksistensialismen, psykoanalysen og surrealismen fikk også betydning for litteraturen. Språket gjennomgikk store forandringer på grunn av teknifiseringen av samfunnet, og de språklige forandringene tilsvarte de sosiologiske. Språket ble offer for manipulasjon gjennom massemediene, og behovet for språklig nyskapning var et av hovedtrekkene ved etterkrigstidens litteratur. Viktig var også gjenoppdagelsen av Franz Kafka, som med sin spesielle stil fikk stor innflytelse på den nye prosalitteraturen med sine skildringer av det fortapte mennesket og det uoversiktlige samfunnet.

En milepæl var dannelsen av Gruppe 47, som var en gruppering av toneangivende forfattere. Gruppen ble initiert av Hans Werner Richter sammen med Alfred Andersch, Günter Grass, Günter Eich, Uwe Johnson og Martin Walser. I tillegg deltok representanter for den tyskspråklige litteraturen utenfor Tyskland, blant andre Ingeborg Bachmann, Max Frisch og Peter Weiss.

1950-årene var preget av den kalde krigen, store politiske spenninger mellom øst og vest og vissheten om at delingen av Tyskland ikke bare var forbigående. Wolfgang Koeppen skildrer dette i sine romaner, for eksempel i Tauben im Gras fra 1951. Utover på 1950-tallet og spesielt på 1960-tallet gjorde en økende kritikk seg stadig mer gjeldende, rettet mot staten Vest-Tyskland, kapitalismen og et mangelfullt oppgjør med nasjonalsosialismen. Heinrich Bölls prosa utgjorde et tyngdepunkt i den vesttyske litteraturen i flere tiår. Et høydepunkt innenfor prosadiktningen ble Günter Grass sin Die Blechtrommel fra 1959, som er første del av hans såkalte Danziger Trilogie. Her sammenfattes 50 år med tysk historie med en fortellerkraft og fantasirikdom som overgår det meste av nyere tysk prosakunst. Sammen med Böll er Martin Walser en av de viktigste kritikerne av det nye velstandssamfunnet, blant annet i Ehen in Philippsburg fra 1957. Prosaforfatteren Arno Schmidt inntar en spesiell posisjon med sin språkblanding av hverdagsspråk, dialekt, sjargong, innlagte sitater, vulgarismer og blasfemier.

Lyrikerne knyttet an til ekspresjonismen og surrealismen. Gottfried Benns lyriske verk hører til det viktigste innenfor tysk lyrikk på 1900-tallet. Paul Celan dyrket det hermetiske diktet, og Helmut Heißenbüttel er en viktig representant for den konkrete poesien. Hans Magnus Enzensberger har spilt en stor rolle som formidler av modernistiske strømninger i tysk lyrikk både som lyriker, oversetter og utgiver. Han har også vært en viktig og besk kritiker av det tyske samfunnet. Det lyriske verket til den jødiske forfatteren Nelly Sachs er av høy kvalitet, og hun ble i 1966 tildelt Nobelprisen i litteratur sammen med Samuel Josef Agnon.

Rundt 1960 nådde vesttysk litteratur et foreløpig høydepunkt. I 1959 ble Heinrich Bölls Billiard um halb zehn, Uwe Johnsons Mutmassungen über Jakob og Günter Grass' Blechtrommel utgitt, og året etter kom Martin Walsers Halbzeit. Etter hvert oppstod en økende interesse for litterære identitetsdiskurser, sterkt påvirket av verkene til sveitseren Max Frisch. Marie Luise Kaschnitz roman Das Haus der Kindheit fra 1957 er et tidlig eksempel på dette. Siegfried Lenz hadde allerede i 1950-årene vunnet stor popularitet med sine fortellinger fra Øst-Preussen. Det store gjennombruddet fikk han i 1968 med romanen Deutschstunde. Med sine verker holder han fast ved sin bestemte fortellerstil og konsekvente, moralsk funderte realisme. Romanforfatterne Hubert Fichte og Dieter Wellershoff har i sine romaner skildret randsonene i det vesttyske velstandssamfunnet, hvor sosiale og psykiske outsidere spiller en hovedrolle. Wolfgang Hildesheimer innførte James Joyce' stream-of-consciousness-teknikk i den tyske romanen med sitt verk Tynset fra 1965.

Etter 1945 hadde stor dramatikk latt vente på seg. I kjølvannet av en økende interesse for et oppgjør med Tysklands nasjonalsosialistiske fortid, oppstod det i 1960-årene politisk engasjert dramatikk på høyt internasjonalt nivå. Rolf Hochhuth, Heinar Kipphardt, Peter Weiss og Martin Walser revolusjonerte det politiske dramaet og samtidsteatret gjennom sitt dokumentarteater, som ikke minst Peter Weiss begrunnet teoretisk gjennom sine dramaturgiske skrifter. Disse forfatterne krevde en ny og bevisst politisering og ideologisering av litteraturen for å motvirke de restaurative tendensene i samfunnet. Det nye, tyske dramaet sprang ut av politiske og sosiale forhold. Parallelt med dokumentarteatret oppstod det en renessanse for det såkalte Volksstück, som var en tidskritikk henlagt til bonde- og landsbymiljøet, med Franz Xaver Kroetz som viktigste representant.

Mot slutten av 1970-årene ble den politiske litteraturen delvis avløst av en mer subjektiv litteratur, en ny sensibilitet og introspeksjon. Mange kvinnelige forfattere markerer seg. Karin Struck og Gabriele Wohmann fremstiller den borgerlige levemåten som et intrikat system for å undertrykke kvinnen. Også Christa Reinig og Angelika Mechtel forfekter feministiske posisjoner. Også i lyrikken merker man tendensen bort fra det politiske og en hang til en ny subjektivitet, som for eksempel hos Nicolas Born.

En av 1980-tallets store romansuksesser var Patrick Süskinds Das Parfum fra 1985. Romanens postmodernistiske karakter viser seg ved at teksten åpner seg mot trivialformer som gyser- og kriminalromanen, og ved at den imiterer tidligere stilformer. Andre sentrale navn fra 1980-årene er prosaforfatterne Sten Nadolny og Brigitte Kronauer. Peter Schneider kaster et resignert blikk tilbake på 1968-generasjonen, og dramatikeren og prosaisten Botho Strauss bygger sitt image på motsetningen til den venstreorienterte litteraturen.

Litteraturen i Øst-Tyskland (DDR)

Etter 1945 ble all kulturpolitikk i Øst-Tyskland underordnet partipolitikken. Litteraturen fikk som sin offisielle oppgave å bidra til den sosialistiske oppbyggingen av den nye østtyske staten. Tidlig ble konseptet «sosialistisk realisme» innført, noe som la sterke føringer på forfatterne. Sensuren var et gjennomgående tema i hele DDR-tiden.

Oppgjøret med fascismen og den sosialistiske bevisstgjøringen sto sentralt i den tidlige DDR-litteraturen. En rekke tyske forfattere som hadde vært i eksil, vendte tilbake og slo seg ned i DDR med håp om en antifascistisk og demokratisk utvikling, blant andre Johannes Robert Becher, Bertolt Brecht, Stephan Hermlin, Stefan Heym, Peter Huchel, Anna Seghers og Arnold Zweig.

Den første fasen fra 1949 til 1961 er preget av viljen til oppbyggingen av sosialismen. Etter sovjetisk mønster ble det skrevet en rekke romaner som skulle vise oppbyggingen av det nye samfunnet, hvor den såkalte positive helten i idealiserende fremstillinger går seirende ut av konflikten mot reaksjonære krefter. Litteraturen skildrer de problemene som arbeiderklassen og den sosialistiske staten kjempet mot, hvor enkeltindividet innordner seg fellesskapet. Bertolt Brechts verker fikk nå internasjonal betydning, og med grunnleggelsen av teateret Berliner Ensemble i 1949 skapte han et kulturpolitisk og kunstnerisk høydepunkt i DDRs tidlige fase. Her oppførte han stykkene han hadde skrevet i eksil, og hans teater ble et viktig eksempel for teatre langt utenfor det tyske språkområdet. Mange unge dramatikere, som blant andre Heiner Müller, Peter Hacks og Volker Braun, ble sterkt påvirket av Brechts dramatikk og teaterpraksis.

Arbeideroppstanden i DDR i juni 1953 og i Ungarn i 1956 ble reflektert i litteraturen. Heiner Müllers drama Der Lohndrücker og Stefan Heyms roman Fünf Tage im Juni er uttrykk for dette ideologiske pustehullet.

Den andre fasen fra 1961 til 1971 ble preget av byggingen av Berlinmuren i august 1961. Dette førte til en politisk konsolidering og dermed en forsiktig kulturpolitisk liberalisering. Litteraturen fikk et mer individuelt preg og kunne ytre en forsiktig kritikk uten å sette spørsmålstegn ved systemet. Dramatikerne Heiner Müller og Peter Hacks samt prosaforfatterne Erwin Strittmatter og Christa Wolf ble kjent langt utover DDRs grenser. Det samme gjaldt lyrikeren og epikeren Johannes Bobrowski, som aldri spilte på lag med myndighetene. Lyrikere som Günter Kunert, Sarah Kirsch og Peter Huchel markerte seg også utenfor DDR. Lyrikeren og sangeren Wolf Biermann ble et symbol på dissidentene og fikk tidlig et forbud mot både å opptre og publisere. Fra 1965 ble sensuren igjen strengere. Forfattere som Wolf Biermann og Sarah Kirsch ble offentlig kritisert sammen med filosofen Robert Havemann og fikk sine virkeområder kraftig innsnevret. Blant de mest betydningsfulle romanene fra denne perioden er Jakob der Lügner av Jurek Becker og Nachdenken über Christa T. av Christa Wolf. En annen fremtredende prosaforfatter er Günter de Bruyn.

Den tredje fasen fra 1971 til 1990 ble innledet med Erich Honeckers tale på den åttende partikongressen i 1971. Her åpnet han for en kulturpolitikk «uten tabuer», så lenge den er tuftet på sosialistisk grunn. Dette førte til en kort periode med kulturpolitisk avspenning i DDR. Allerede i 1976 ble sensuren igjen strammet, og DDR fratok Wolf Biermann statsborgerskapet mens han var på en konsertturné i Forbundsrepublikken. I kjølvannet av Biermann-affæren forlot flere forfattere DDR, blant andre Jurek Becker, Thomas Brasch, Sarah Kirsch, Rainer Kirsch, Günter Kunert og Hans Joachim Schädlich.

En fremtredende forfatter i denne perioden er Ulrich Plenzdorf, ikke minst på grunn av prosateksten Die neuen Leiden des jungen W fra 1973. Her brukes Goethes brevroman Die Leiden des jungen Werther fra 1774 for å beskrive ensomhet og fremmedgjøring i DDR. Volker Braun tematiserer også et av tabutemaene i DDR, nemlig selvmord, i Unvollendete Geschichte fra 1975. I 1983 debuterte Christoph Hein som prosaforfatter med romanen Der fremde Freund. Ved siden av Christa Wolf, markerer Irmtraud Morgner og Brigitte Reimann seg som forfattere med et klart kvinneperspektiv. Reimanns posthumt utgitte roman Franziska Linkerhand fra 1974 er en av 1970-tallets store tyskspråklige kvinneportretter. På grunn av sensuren har dramatikerne Heiner Müller, Peter Hacks og Volker Braun svært vanskelige arbeidsforhold, men de – særlig Heiner Müller – oppnår også stor anerkjennelse utenfor DDRs grenser.

Mange av forfatterne deltok i revolusjonen som førte frem til 1989, som for eksempel Christoph Hein, Christa Wolf og Stefan Heym. Noen forfattere talte for at DDR skulle bestå, til og med etter 9. november 1989. Dette gjaldt blant andre Hermann Kant, den mangeårige formannen i forfatterforeningen, og Stephan Hermlin.

Tiden etter Berlinmurens fall

Oppløsningen av DDR og gjenforeningen av de to tyske statene i 1990 førte til en omveltning i tysk kulturliv. Mange forfattere fra det tidligere DDR måtte tåle sterk kritikk fordi de hadde sviktet sin oppgave som talerør for folket, og de hadde bare halvhjertet kritisert det gamle regimet, uten personlig risiko. Spesielt gjaldt dette dem som til siste stund hadde støttet DDR-regimet. Spørsmålet om i hvilken grad DDR-forfatterne hadde vært involvert i det hemmelige overvåkingspolitiet Stasis virksomhet, var et viktig tema i den første tiden etter revolusjonen. Denne diskusjonen toppet seg med Christa Wolfs prosatekst Was bleibt fra 1990, hvor hun skildrer hvordan hun selv ble overvåket av Stasi uten å nevne at hun selv i en periode hadde vært engasjert i det hemmelige politiets overvåking. Med dette verket ble det klart at de intellektuelle i Øst-Tyskland hadde levd i en situasjon fylt av motsetninger. En viktig deltaker i debatten var også Monika Maron, som i romanen Stille Zeile sechs fra 1991 behandler ideologidannelsen og retorikken i DDR.

Etter 1989 oppstod det raskt et eget begrep for litteraturen som ble skrevet i kjølvannet av gjenforeningen, nemlig «Wendeliteratur». Dette er litteratur som omhandler og tematiserer murens fall og den tyske gjenforeningen. Begrepet omfatter litterære og publisistiske arbeider som befatter seg med tysk enhet og den nye situasjonen for innbyggerne i den østlige og vestlige delen av Tyskland. Temaet er blitt behandlet i alle typer litteratur, og så godt som alle betydelige forfattere og skribenter har kommentert «Die Wende» i sine verker.

Til de sentrale bidragene til sjangeren kan nevnes Hermann Kants Kormoran fra 1994, et tilbakeblikk på et land som ikke lenger har noen framtid; Christoph Heins Willenbrock fra 2000, en framstilling av hvordan mafiametoder fra Øst-Europa blir overført til Vesten etter murens fall og Thomas Brussigs Helden wie wir fra 1995, som bruker komiske og groteske virkemidler. Også Günter de Bruyns samling av foredrag ved navn Jubelschreie, Trauergesänge fra 1991, en samling upretensiøse og selvkritiske refleksjoner over tysk identitet, er viktig i denne sammenhengen. Også vesttyske forfattere har tematisert gjenforeningen, om enn i mindre omfang. Günter Grass inntar en særegen posisjon. Han har hele tiden stilt seg kritisk til gjenforeningen og uttrykt det i tallrike essayer og pamfletter, som for eksempel Ein Schnäppchen namens DDR fra 1993.

Gjenforeningen avfødte også en erindringslitteratur som betrakter Tysklands historie i et større perspektiv. Her er Günter Grass' Mein Jahrhundert fra 1999 sentral, ved siden av Walter Kempowskis Echolot fra 1993, en monumentalt anlagt dokumentasjon på tiden fra 1943 (katastrofen ved Stalingrad).

Viktige litterære bidrag kommer også fra en yngre generasjon forfattere som trer frem i 1990-årene og som ikke er samfunnskritikere på samme måten som den eldre generasjonen. Lyrikeren Durs Grünbein hører til de unge som har sine forbilder i antikkens litteratur og som interesserer seg for moderne europeisk estetikk.

En viktig utviklingstendens i den tyske samtidslitteraturen representerer forfattere som ikke er av tysk avstamning, men gjerne tredje eller fjerde generasjons innvandrere. Deres litteratur tematiserer ofte kultur- og språkmøter. Blant de mest framtredende er Abbas Khider, Katja Petrowskaja og Saša Stanišić.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg