Faktaboks

Ingeborg Bachmann
Uttale
bˈachmann
Født
25. juni 1926, Klagenfurt
Død
17. oktober 1973, Roma
Ingeborg Bachmann
Ingeborg Bachmann fotografert i 1965
Ingeborg Bachmann
Av /NTB.
Ingeborg Bachmanns bror, Heinz Bachmann, ga i 2023 ut en personlig biografi om søsteren.
Fra forestillingen "Die Verhöre der Ingeborg Bachmann" (Barbara Kaufmann) i Volkstheater i Wien (2023)
Fra forestillingen Die Verhöre der Ingeborg Bachmann (Barbara Kaufmann) i Volkstheater i Wien i 2023
Fra forestillingen "Die Verhöre der Ingeborg Bachmann" (Barbara Kaufmann) i Volkstheater i Wien (2023)
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Ingeborg Bachmann var en østerriksk forfatter. Forfatterskapet hennes er et av de viktigste i tyskspråklig etterkrigslitteratur. I østerriksk litteraturhistorieskriving er hun – ved siden av Elfriede Jelinek – den mest betydningsfulle kvinnelige forfatteren i det 20. århundret. Hun var en av de største lyriske begavelsene i tyskspråklig etterkrigslitteratur, og romanen Malina gjorde henne til et forbilde for kvinnelige forfattere.

Biografi

Ingeborg Bachmann. Grafitti av Jef Aérosol på Musilhaus i Klagenfurt
Ingeborg Bachmann. Grafitti av Jef Aérosol på Musilhaus i Klagenfurt

Ingeborg Bachmann vokste opp i Klagenfurt. Oppveksten var preget av andre verdenskrig, noe som reflekteres i hennes Kriegstagebuch, skrevet sommeren 1945 (utgitt for første gang i 2010). Etter eksamen artium studerte hun filosofi, psykologi og germanistikk ved universitetene i Innsbruck, Graz og Wien. Hun disputerte med en avhandling om eksistensialfilosofien til Martin Heidegger. I tidsrommet 1951–1953 arbeidet hun som redaktør hos radiokanalen Rot-Weiß-Rot i Wien.

I 1952 deltok Bachmann for første gang på ett av møtene til Gruppe 47. Hun leste høyt fra egne dikt og ble berømt som forfatter over natten. I 1953 fikk hun Gruppe 47 sin pris for diktsamlingen Die gestundete Zeit. Bachmann var en av de svært få kvinnelige forfatterne som fikk innpass og anerkjennelse i Gruppe 47. Hun etablerte seg deretter som forfatter på heltid.

Som student i Wien ble Bachmann i 1948 kjent med forfatteren Paul Celan. De innledet et kjæresteforhold som var preget av flere brudd. I 1958 satte de en siste strek over forholdet, men kontakten mellom dem bestod i mange år, ikke minst gjennom en utstrakt brevveksling. Brevene deres ble publisert i 2008 og gir innblikk både i deres personlige og kunstneriske forhold.

I 1958 innledet Bachmann et forhold til forfatteren Max Frisch. De bodde sammen, delvis i Zürich, delvis i Roma (hvor Bachmann tilbrakte mye tid helt fra 1953), fram til 1962, da Max Frisch avsluttet forholdet. Mellom 1962 og 1965 oppholdt Bachmann seg mye i Berlin, og de siste årene av sitt liv bodde hun igjen i Roma, hvor hun omkom i en brann i leiligheten sin i 1973.

Forfatterskap

Minnetavle på huset i Wien hvor Ingeborg Bachmann bodde 1946-1949.
Minnetavle på huset i Wien hvor Ingeborg Bachmann bodde 1946–1949
Bilde fra utstillingen «Ingeborg Bachmann. Eine Hommage» i Literaturmuseum i Wien, 17. november 2022–5. november 2023
Bilde fra utstillingen «Ingeborg Bachmann. Eine Hommage» i Literaturmuseum i Wien, 17. november 2022–5. november 2023
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Bilde fra utstillingen «Ingeborg Bachmann. Eine Hommage» i Literaturmuseum i Wien, 17. november 2022–5. november 2023
Bilde fra utstillingen «Ingeborg Bachmann. Eine Hommage» i Literaturmuseum i Wien, 17. november 2022–5. november 2023
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Ingeborg Bachmanns forfatterskap er kjennetegnet av en stor sjangermessig bredde. Hun debuterte som lyriker og ble – ikke minst på grunn av gjennomslaget hennes i Gruppe 47 – raskt kjent for et stort publikum og ble en av de tidligste litterære stjernene i tyskspråklig etterkrigslitteratur, blant annet avbildet på forsiden av ukemagasinet Der Spiegel (1954) Få kvinnelige forfattere har fått et slikt medialt gjennomslag.

Bachmann var en av mest betydningsfulle lyrikerne i tidlig etterkrigstid. Hun skrev hørespill, som blant annet ble utmerket gjennom den prestisjetunge utmerkelsen Hörspielpreis der Kriegsblinden (Hørespillprisen til de krigsblinde) og libretti. Fra midten av 1960-tallet og fram til sin død utviklet hun sitt store prosaprosjekt Todesarten, som består av fragmenter, fortellinger og romaner. I tillegg etterlot hun seg en rekke poetologiske essayer.

Lyrikk

Ingeborg Bachmann-byste av Tomasi Marco i Klagenfurt (2006)
Ingeborg Bachmann. Byste av Tomasi Marco i Klagenfurt fra 2006

Die gestundete Zeit, Anrufung des Großen Bären

Bachmanns lyrikk er preget av hennes filosofiske skolering, av impulser fra det kunstneriske miljøet i Wien etter 1945 hvor språkskepsis og språkeksperiment stod sterkt, og av hennes egne opplevelser som barn og ung kvinne under andre verdenskrig. På bakgrunn av disse impulsene utviklet hun sin egen lyriske stemme, kjennetegnet av frie rytmer og svært begrenset bruk av rim.

I 1948 og 1949 publiserte hun sine første dikt i ulike tidsskrift. Hennes første diktsamling, Die gestundete Zeit (1953), som består av kun 23 dikt, gir på en poetisk måte uttrykk for nasjonalsosialismens ødeleggelser, også de store menneskelige omkostningene, og kan leses som en tidskritisk kommentar til de første etterkrigsårene, hvor man forsømte et grunnleggende oppgjør. Verselinjen «Es kommen härtere Tage» ('Det kommer tyngre dager'), som står i diktet som har gitt samlingen sin tittel, kan tolkes som en advarsel om at det manglende oppgjøret med fortiden vil legge sin skygge over framtiden.

Anrufung des Großen Bären (1956) består av 41 dikt, delt inn i fire deler. Dette er en strengere komponert samling med et gjennomgående svært rikt billedspråk. Også her er grunntonen pessimistisk, og i motsetning til Die gestundete Zeit, hvor en endring fortsatt ble framstilt som mulig, synes her det lyriske jeg å konkludere med at dette ikke er tilfellet, og trekker seg tilbake i et indre rom (det som på tysk gjerne formuleres som «Innerlichkeit»).

Etter disse to samlingene, som av mange litteraturkritikere er framhevet som noe av det ypperste innenfor tyskspråklig lyrikk, skrev Bachmann kun sporadisk dikt. Med diktet Keine Delikatessen (1958) setter hun sluttstrek for sin lyriske produksjon med setningen «Mein Teil, es soll verloren gehen» ('Min andel skal gå tapt'). Hun skrev riktignok også noe lyrikk etter denne offisielle sluttstreken, men av disse kom de fleste ut først etter hennes død, blant annet i Letzte, unveröffentlichte Gedichte (1998) og Ich weiß keine bessere Welt. Unveröffentlichte Gedichte (2000). Bachmanns høye lyriske stjerne førte til at resepsjonen av prosaen hennes lenge ble stående i skyggen av hennes lyriske verk.

I norsk oversettelse foreligger utvalgte dikt i Ord mot avmakt (1977) og Böhmen ligger ved havet (1997).

Hørespill og libretti

Som mange andre forfattere i tidlig etterkrigstid skrev også Ingeborg Bachmann flere hørespill. I 1952 og 1953 skrev hun flere manus til den østerrikske hørespillserien Die Radiofamilie (1952–1960). Hun skrev tre selvstendige hørespill: Ein Geschäft mit Träumen (1952), Die Zikaden (1955), med musikk av den tyske komponisten Hans Werner Henze, som senere tonesatte flere av hennes dikt, og Der gute Gott von Manhattan (1958, norsk oversettelse Vårherre fra Manhattan fra 1962), som ble hedret med Hörspielpreis der Kriegsblinden (Hørespillprisen til de krigsblinde) i 1959. Alle tre bearbeider motiv og tema som står sentralt i forfatterskapet: kritikk av konsumsamfunnet, en iboende konflikt mellom kvinner og menn som til syvende og sist umuliggjør et forhold basert på ekte kjærlighet, og lengselen etter et utopisk samfunn.

Av hørespillene står Der gute Gott von Manhattan i en særstilling. Hovedpersonene Jan og Jennifer inngår et kjærlighetsforhold som sprenger virkelighetens rammer, og de er i ferd med å overskride grensen til utopien. For å forhindre dette har «der gute Gott von Manhattan» ('den gode guden på Manhattan') planlagt et attentat. Handlingen ender med at Jan velger bort den grensesprengende kjærligheten og dermed velger et konvensjonelt liv, mens Jennifer dør. Tematisk viser dette hørespillet fram mot Bachmanns store prosaprosjekt Todesarten.

Mellom 1952 og 1967 skrev Bachmann flere libretti, blant annet Ein Monolog es Fürsten Myschkin (1952), Der Prinz von Homburg (1960), Der junge Lord (1965), alle til musikk av Hans Werner Henze, samt Zwischentexte zur konzertanten Aufführung des Freischütz (1967).

Prosa

Das dreißigste Jahr

Bachmann debuterte i 1946 med en kort prosatekst med tittelen Die Fähre. I 1952 skrev hun en roman med tittelen Stadt ohne Namen, men kun det første kapitlet er overlevert. Den første selvstendige prosapublikasjonen er samlingen Das dreißigste Jahr (1961, skrevet i tidsrommet 1956–1957, norsk oversettelse Tredve fra 1980), som består av sju fortellinger: Jugend in einer österreichischen Stadt, Das dreißigste Jahr, Alles, Unter Mördern und Irren, Ein Schritt nach Gomorrah, Ein Wildermuth og Undine geht.

De mest kjente tekstene er fortellingen som har gitt samlingen sin tittel, Jugend in einer österreichischen Stadt og Undine geht. Jugend in einer österreichischen Stadt fortelles ut fra perspektivet til en jeg-forteller som kommer tilbake i byen hvor hun er oppvokst, og som reflekterer over krigens ødeleggelser – til det hører ikke minst de menneskelige omkostningene. Mye tyder på at handlingen utspiller seg i Klagenfurt, og at det er en selvbiografisk inspirert tekst. Das dreißigste Jahr fortelles ut fra perspektivet til en mannlig protagonist som fyller tretti år, og som vegrer seg for å gå inn i en voksenrolle. Det dreier seg om en tekst som tematiserer en individuell eksistenskrise. Undine geht beskriver en kvinnes stadig svakere kritiske stemme i et patriarkalsk samfunn før hun til slutt forstummer helt.

Fortellingene er konsentrert om sentrale motiv og tema i Bachmanns verk: beskrivelse av nasjonalsosialismens og krigens menneskelige omkostninger, kritikk av egen samtid og av patriarkalske strukturer samt den stadig svakere kvinnelige stemmen som en motvekt til en verden på menns premisser.

Malina

Den eneste romanen som ble ferdigstilt og publisert mens Ingeborg Bachmann levde, er Malina (1971, norsk oversettelse Malina fra 1997). Forfatteren hadde planlagt den som del av en trilogi med den overordnede tittelen Todesarten. De to andre delene foreligger kun som posthumt utgitte fragmenter: Der Fall Franza (1976) og Requium für Fanny Goldmann (1979).

Malina fortelles ut fra perspektivet til en kvinnelig jeg-forteller og forfatter, født i Klagenfurt (som Ingeborg Bachmann) og bosatt i Wien. Ved første øyekast oppstår inntrykket av at jeg-fortelleren bor sammen med en mann ved navn Malina, en militærhistoriker, som er den som organiserer samlivet på en streng og rasjonell måte, samtidig som hun er forelsket i en mann med navn Ivan, en ungarer som bor i Wien sammen med sine to barn. I romanen integreres også lengre drømmesekvenser og et eventyr, Prinzessin von Kagran, en historie om en kvinne hvis drøm lar seg realisere – i motsetning til jeg-fortellerens situasjon. Samtidig utvikles fortellerperspektivet slik at leseren etter hvert blir usikker på hvem som forteller, grensene mellom personene blir utydelige, og det oppstår usikkerhet om Malina virkelig eksisterer eller om Malina kanskje heller er den rasjonale, den såkalt mannlige delen av jeg-fortelleren. Romanen ender med at jeg-fortelleren forsvinner inn i veggen: «Es war Mord» ('Det var mord'). Dermed forstummer den kvinnelige stemmen, som i blant annet Der gute Gott von Manhattan og Undine geht.

Romanen har blitt tolket på mange måter, blant annet som en roman om en kvinne mellom to ulike menn, som en kunstnerroman, som en kriminalroman, som en samfunnskritisk roman, som en roman som kritiserer patriarkatet, og som viser at et liv basert på kvinners betingelser foreløpig ikke er mulig. Med tiden, særlig i kjølvannet av kvinnebevegelsen og utviklingen av en feministisk litteraturvitenskap, har en lesning av romanen som en refleksjon over en kvinnes litterære stemme som til slutt forstummer. Romanen ble filmatisert i 1991 (regi ved Werner Schroeter, mens Elfriede Jelinek skrev dreieboka).

Der Fall Franza og Requiem für Fanny Goldmann

Fragmentet Der Fall Franza ble utgitt i 1979, seks år etter Bachmanns død. Hun begynte å skrive på teksten allerede på 1960-tallet, men den ble aldri fullført. Planen var at den skulle ha dannet opptakten til Todesarten.

Den unge kvinnen Franza i historien er alvorlig syk. Sykdommen er forårsaket av hennes ektemann, psykiateren Jordan, som gjennom sin oppførsel har redusert sin kone til et medisinsk kasus. Den nedverdigende behandlingen hun har blitt utsatt for, fører til at hun ikke ser noen annen utvei enn å dø, og hun ønsker å bli utslettet fra jordens overflate. Sammen med broren gjennomfører hun en siste reise, til ørkenen i Egypt, hvor hun til slutt dør. Franzas skjebne framstilles som en følge av det patriarkalske samfunnet, hvor fascistiske holdninger fremdeles lever, hvor det ikke fins noen plass for en tilværelse på kvinners premisser.

Den samme tematikken ligger til grunn for Requiem für Fanny Goldmann, også utgitt i 1979. Fanny Goldmann, en berømt skuespiller, tvinges av den mannen som hevder å elske henne, til å ofre sin kunst og sitt liv for at han skal kunne leve videre på sine premisser. Både Franza og Fanny Goldmann ofres på patriarkatets alter, en samfunnsordning som for Bachmann henger tett sammen med fascismen og de fascistiske holdningene som hun mener fortsatt lever videre langt inn i etterkrigstiden.

Simultan

I 1972 kom samlingen prosatekster med tittelen Simultan: Simultan, Probleme Probleme, Ihre glücklichen Augen, Das Gebell, Drei Wege zum See (norsk oversettelse Simultan fra 1998). De fem fortellingene hører tematisk til prosjektet Todesarten. De mest kjente er tittelfortellingen, om en kvinnelig simultanoversetter som tilbringer noen feriedager med en mann, Ihre glücklichen Augen om en sterkt nærsynt kvinne som gjennom nærsyntheten holder verden på avstand, og Drei Wege zum See, hvor en kvinne kommer tilbake til barndomsbyen Klagenfurt og der, mens hun vandrer langs veiene til Wörthersee, reflekterer over sitt liv. Posthum har ytterligere noen tekster med tilknytning til Simultan blitt publisert. Drei Wege zum See ble filmatisert av Michael Haneke i 1976.

Essayer og brev

Ingeborg Bachmann skrev mange poetologiske tekster, blant annet som takketaler i forbindelse med prisutdelinger og poetikkforelesnninger. Blant de mest kjente er Die Wahrheit ist dem Menschen zumutbar (talen hun holdt da hun mottok Hörspielpreis der Kriegsblinden i 1959, norsk oversettelse Det er rimelig å kreve sannheten av et menneske fra 1997) og Ein Ort für Zufälle (1965), basert på takketalen da hun ble tildelt Georg-Büchner-prisen i 1964. Hun var den første forfatteren som ble invitert til å holde poetikkforelesninger ved Universitetet i Frankfurt, i 1959–1960 holdt hun sine forelesninger der under tittelen Probleme zeitgenössischer Dichtung (norsk oversettelse Nye tanker, nytt språk fra 1996). Disse skriftene er sentrale dokumenter for å trenge dypere inn i forfatterskapet samtidig som hun er formulerer dilemmaer for ikke minst tyskspråklige forfattere etter 1945.

Bachmann etterlot seg en omfattende brevveksling, som lenge var klausulert. I 2004 ble brevvekslingen med Hans Werner Henze gitt ut, i 2008 kom brev mellom Bachmann og Paul Celan, i 2018 brevvekslingen med Hans Magnus Enzensberger og i 2022 brevvekslingen med Max Frisch.

Betydning

Filmen "Ingeborg Bachmann – Reise in die Wüste" (2023)
Filmen Ingeborg Bachmann – Reise in die Wüste fra 2023
Filmen "Ingeborg Bachmann – Reise in die Wüste" (2023)
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Forfatterskapet er et av de viktigste i tyskspråklig etterkrigslitteratur. Bachmann var av de største lyriske begavelsene i tyskspråklig etterkrigslitteratur, og lenge stod resepsjonen av prosatekstene i skyggen av lyrikken. Etter hvert som kvinnebevegelsen satte spor etter seg i litteraturvitenskapen, endret dette seg. Ikke minst romanen Malina gjorde Bachmann til et forbilde for kvinnelige forfattere. Bachmann-forskningen, inkludert biografiforskningen, er svært omfattende. I 2023 ga broren hennes, Heinz Bachmann (født 1939), ut en personlig biografi om søsteren.

Bachmanns verk har blitt utgitt i mange utgaver. Fra 2017 gir Suhrkamp Verlag ut den første fullstendige verkutgaven (den såkalte Salzburger Edition) som til slutt kommer til å omfatte tretti bind, deriblant hittil upublisert materiale.

Interessen for Ingeborg Bachmanns privatliv er fortsatt stor, det gjelder ikke minst forholdene hennes til de to forfatterne Paul Celan og Max Frisch. Hennes tidlige og dramatiske død har også bidratt til å skape myten Ingeborg Bachmann.

I 2016 lagde den østerrikske filmregissøren Ruth Beckermann (født 1952) filmen Die Geträumten, basert på brevvekslingen mellom Bachmann og Celan. I filmen Ingeborg Bachmann – Reise in die Wüste (2023) tegner en tyske filmregissøren Margarethe von Trotta et portrett av Bachmann, basert på tiden etter at hun og Max Frisch gikk fra hverandre. Flere av Bachmanns tekster har blitt adaptert for teater, både brevvekslingen med Celan og med Frisch har blitt bearbeidet for scenen. Litteraturmuseet i Wien viste i 2022–2023 utstillingen «Ingeborg Bachmann. Eine Hommage».

Utmerkelser

Ingeborg Bachmann fikk mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet

Verk (utvalg)

  • Die gestundete Zeit (1953)
  • Anrufung des Großen Bären (1956)
  • Ein Geschäft mit Träumen (1952)
  • Die Zikaden (1955)
  • Der gute Gott von Manhattan (1958, norsk oversettelse Vårherre fra Manhattan, 1962)
  • Das dreißigste Jahr (1961, norsk oversettelse Tredve, 1980)
  • Malina (1971, norsk oversettelse Malina, 1997)
  • Simultan (1972, norsk oversettelse Simultan, 1998)
  • Der Fall Franza (1979, fragment)
  • Requiem für Fanny Godmann (1979, fragment)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Beicken, Peter: Ingeborg Bachmann, 2001
  • Höller, Hans: Ingeborg Bachmann, 1999
  • Weigel, Sigrid: Ingeborg Bachmann : Hinterlassenschaften unter Wahrung des Briefgeheimnisses, 1999

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg