Johannes Bobrowski

Forfatterskapet, som består av lyrikk og prosa, kretser om landskapet og regionen hvor Johannes Bobrowski vokste opp, nemlig Øst-Preussen. Naturen og landskapet blir projeksjonsflate for historiske erfaringer, i sentrum står den uretten som tyskerne begikk mot jøder, polakker og romfolk i dette området. Også forfatterens egne barndomsminner, som var tett knyttet til Øst-Preussen, reflekteres i diktene, som er svært komplekse både når det gjelder billedspråk og stilistikk. Akkurat som historien er en sammensatt vev hvor de ulike lag knyttes sammen i mangfoldige mønstre, slik framstår også Bobrowskis lyriske språk.

Bobrowski debuterte som lyriker allerede i 1944, men hans første diktsamling, Pruzzische Elegie, kom først i 1955. Gjennombruddet kom med diktsamlingen Sarmatische Zeit (1961, norsk oversettelse Grannelag Samartia: utvalde dikt (1984)), som, i likhet med senere diktsamlinger og romaner, ble utgitt både i Vest-Tyskland og i Øst-Tyskland. Tittelen henspiller på Sarmatia, landskapet mellom mellom Wisła og Volga, hvor han vokste opp. Både i denne samlingen og i Schattenland Ströme (1962) gjenspeiler erfaringene i oppveksten og som soldat seg i diktene som kombinerer landskapsbeskrivelser, stemninger og gamle legender. Wetterzeichen (1966) samler forfatterens siste dikt.

Også i sin prosa tar Bobrowski opp forholdet mellom tyskerne og Øst-Europa, et forhold han omtalte som sitt hovedtema, og det er særlig historisk urett som står i sentrum. Den mest kjente romanen hans er Levins Mühle. Han skrev også fortellinger, blant annet Boehendorff und Mäusefest (1965) og Der Mahner (1967), som kom ut posthumt. Også romanen Litauische Claviere ble gitt ut posthumt i 1966.

Hans mest betydningsfulle prosaverk er romanen Levins Mühle (1964, norsk oversettelse Levins mølle (1966)). Romanen har undertittelen «34 Sätze über meinen Großvater» (34 setninger om min bestefar). Handlingen er lagt til 1870-årene i Preussen, i et område hvor tyskere, polakker og jøder bor side om side, men ikke uten nasjonale og religiøse spenninger. Hovedpersonen er en jeg-forteller som beretter historien om sin bestefar Johann. Johann var en mektig møller som trass i egen rikdom også ønsket å overta mølla til jøden Levin. Til slutt satte han mølla til Levin under vann. Levin mistet livsgrunnlaget, det samme gjør en rekke polske arbeidere, og rombefolkningen, som holder til i området, jages bort. Johann slapp unna straff. Ugjerningen som ble begått mot Levin, symboliserer uretten som tyskerne begikk mot jødene, men også mot polakker og romfolk i Øst-Europa.