Botho Strauß

Faktaboks

Uttale
ʃ-
Født
2. desember 1944
Fødested
Naumburg

Botho Strauß, tysk forfatter, teaterkritiker og dramaturg. Botho Strauß har helt fra debuten i 1972 vært en av de mest spilte tyskspråklige dramatikere; han er også hyppig spilt internasjonalt. Flere av hans tekster er oversatt til norsk, og han er også spilt på norske scener.

Biografi

Botho Strauß var 1967-1970 journalist i det prestisjetunge teatertidsskriftet Theater heute. 1970-1975 arbeidet han som dramaturg ved Schaubühne am Halleschen Ufer i Berlin, blant annet sammen med regissøren Peter Stein. Siden 1975 har han vært forfatter på heltid.

Dramatikk

Tematikk og dramaturgi

I sine dramaer viser Strauß ensomme, kontaktsøkende mennesker som har mistet sin orienteringsevne i et samfunn som framstår som kaldt og fremmedgjort. Hans hovedtema er ensomhet, en forgjeves søken etter lykke, etter medmenneskelighet; svært ofte bruker han en samlivskrise for å illustrere dette. Teaterstykkene viser tilværelsens uendelige ensomhet og tomhet, som menneskene forsøker å dekke over gjennom for eksempel tomt prat eller hektisk aktivitet. Dramaturgisk har hans tekster mye til felles med stasjonsdramaer: Handlingen består av fragmentariske scener som er løst bundet sammen, enten av en gjennomgående protagonist eller et gjennomgående sted, som ofte er et anonymt og upersonlig rom, som for eksempel et hotell, et galleri eller en park. Strauß leker med dramaturgiske konvensjoner, som for eksempel de tre enheter (tidens, stedets og handlingens enhet, slik det er vanlig i klassisk dramatikk); han bygger også gjerne inn litterære og dramaturgiske henvisninger til blant annet Samuel Beckett, Luigi Pirandello, August Strindberg og William Shakespeare.

Eksistensiell ensomhet

Strauß debuterte med stykket Die Hypochonder (1972), hvor han bruker mange av kriminalromanens elementer samtidig som han bevisst forvirrer tilskueren ved å viske ut skillene mellom fantasi og virkelighet. I Bekannte Gesichter, gemischte Gefühle(1975) beskrives en vennegjeng som kun holder sammen av gammel vane og av redselen for å være alene. Handlingen i Trilogie des Wiedersehens (1976, Gjensynets trilogi: Bilder fra en utstilling, norsk oversettelse 1996) utspiller seg i et kunstgalleri. Men de besøkende er for opptatte av seg selv til å klare å betrakte kunsten; smalltalk skal dekke over tomhet og lengsel. Lengsel og ensomhet er temaet i Gross und klein (1978, Stort og smått, norsk oversettelse 1998) hvor hovedpersonen Lotte er på fortvilet og forgjeves søken etter et medmenneske. Også Die Zeit und das Zimmer (1989, Tiden og rommet, norsk oversettelse 1994) viser en kvinnelig hovedperson, Marie, som forgjeves forsøker å finne noe eller noen hun ikke helt vet hva er. Mens Strauß i Die Zeit und das Zimmer lar tiden og stedets enhet være den skjøre rammen rundt Maries søken, lar han i Die eine und die andere (2005) hele teatret, dets konvensjoner og illusjoner, være symbol og ramme for emosjonelt usikre mennesker på leting etter noe de ikke helt vet hva er.

Tap av mellommenneskelige relasjoner

Kalldewey Farce (1981) bruker, med utgangspunkt i et samlivsbrudd, farsen for å illustrere meningsløsheten i hvordan vi i dagens samfunn forsøker å takle tap av mellommenneskelige relasjoner. Også i Der Park (1983) står en samlivskrise i sentrum. Her belyses to parkriser ved hjelp av Shakespeares En midtsommernattsdrøm og elementer fra mysteriespill. Tematisk beslektet er Der Narr und seine Frau heute abend in Pancomedia (2001) og Die eine und die andere (2005). I Unerwartete Rückkehr (2002) har samlivskrisen utviklet seg til et strindbergs ekteskaphelvete, hvor et ektepar og mannens elskerinne lever sammen i et emosjonelt fangenskap.

I Schlusschor (1991), hvor handlingen utspiller seg kort tid etter murens fall, bruker Strauß konvensjonelle dramaturgiske elementer som koret ("Wir sind das Chor", skanderes det i stykket, en ironisk henvisning til "Wir sind das Volk").

Prosa

Strauss har også skrevet prosa, som kjennetegnes gjennom stor psykologisk innsikt. Blant de mest kjente tekstene er fortellingen Die Widmung (1977) om en mann som forsøker å bearbeide et samlivsbrudd gjennom å skrive en litterær tekst og Rumor (1980), som beskriver en manns fysiske og emosjonelle forfall. Paare Passanten (1981) er en samling kortprosa og kan leses som en videreutvikling av eller kommentar til hans dramatikk, blant annet Kalldewey Farce.

Blant Strauß mest kjente prosatekster er Der junge Mann (1984, Den unge mann, norsk oversettelse 1986), en kaleidoskopisk mangetydig roman som gir innblikk i 1980-årenes vesttyske livsstemning; teksten regnes som en av de mest representative romaner fra denne perioden. Diese Erinnerung an einen, der nur einen Tag zu Gast war (1985, Dette minnet om en som bare var en dag på besøk: et dikt, norsk oversettelse 1997) er et langt dikt (omfang som en kort roman), hvor det lyriske jeg'et forsøker å redefinere sin posisjon. Herkunft (2014) er en autobiografisk tekst.

Kontroversielle standpunkt

Botho Strauß har skrevet en rekke essays. Med sitt essay "Anschwellender Bockgesang" (1993), hvor han forfekter standpunkt som ble oppfattet som antidemokratiske og høyrepopulistiske, provoserte han den tyske offentligheten. Det samme gjorde han med essayet "Der letzte Deutsche" (2015), hvor han blant annet ytrer seg kritisk til at Tyskland skulle ta opp flyktninger. Mange medier, deriblant ukesavisa Die Zeit, mente at Strauß gjennom dette diskvalifiserte seg som forfatter.

Utmerkelser

Botho Strauß har mottatt mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet

  • Mülheimer Dramatikerpreis (1982)
  • Jean Paul-prisen (1987)
  • Georg Büchner-prisen (1989)
  • Berlins teaterpris (1993)
  • Lessing-prisen (2001)
  • Schillers minnepris (2007)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg