Heidelberg-romantikken, også kjent som høyromantikken, er en betegnelse for høydepunktet i den romantiske perioden i tysk litteratur (1796–1806) med byen Heidelberg som midtpunkt.
Faktaboks
- Også kjent som
-
Høyromantikken
Heidelberg-romantikernes største fortjeneste var deres arbeid for å samle og bevare tysk folkediktning. Blant de mest betydningsfulle resultatene av dette arbeidet er Achim von Arnims og Clemens Brentanos Des Knaben Wunderhorn («Guttens skattkammer», 1805/1806, 1808) og Johann Joseph Görres (1776–1848) Die Teutschen Volksbücher («De tyske folkebøker», 1807). Dette dannet en viktig forutsetning for arbeidet til brødrene Grimm, som samlet og ga ut blant annet Kinder- und Hausmärchen («Folkeeventyr», 1812-1815) og Deutsche Sagen («Tyske sagn», 1816–1818).
Også Berlin ble et viktig sentrum i romantikken. Der utviklet det seg blant annet en rik salongkultur, et halvoffentlig forum for litterær og kulturell debatt, som også gjorde det mulig for kvinner å delta. Blant de mest betydningsfulle salongvertinnene var Henriette Herz og Rahel Varnhagen von Ense.
Viktige representanter for høyromantikken er blant annet Achim von Arnim, Bettina von Arnim, Clemens Brentano, E. T. A. Hoffmann og Joseph von Eichendorff.
Sentrum for tysk tidligromantikk var i Jena og går under betegnelsen Jena-romantikken.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.