Stefan George, tysk forfatter. I sin lyrikk vender George seg mot naturalismens saklighet og materialistiske livssyn og krever at diktningen skal være en skjønnhetsåpenbaring, preget av formstrenghet og et opphøyet språk (Algabal, 1892). I sine tidlige verker er han påvirket av de franske symbolisters strenge kunstoppfatning, særlig av Verlaine og Mallarmé. Senere utvikler han sin egen, høyst originale lyriske stil.

George gjør seg til talsmann for en åndselite som betoner åndens betydning fremfor de «lavere» sosiale og biologiske sider ved menneskelivet (Der siebente Ring, 1907). Han søkte en omforming av livet gjennom kunsten, som for ham hadde en religiøs verdi. I en dikterisk visjon ser han et nytt rike bli skapt ved at den germanske ånd forbinder seg med de greske skjønnhetsidealer: Das neue Reich (1928). Denne forestilling førte til den meget utbredte misforståelse at George var en profet for nasjonalsosialismens «tredje rike», som han i virkeligheten flyktet fra i 1933. Rundt George dannet det seg en egen krets som diktet og arbeidet i hans ånd. Til denne hørte bl.a. den unge Hugo von Hofmannsthal, filosofen Ludwig Klages, litteraturhistorikerne Friedrich Gundolf og Max Kommerell. Typisk for George-kretsen er en aristokratisk livsfølelse og en religiøst fundert skjønnhetsdyrkelse. Disse idealer kommer til uttrykk i det tidsskrift kretsen utgav, Blätter für die Kunst (1892–1919). Kjente diktsamlinger av George er også Das Jahr der Seele (1897, norsk overs. Sjelens år, 2003), Der Teppich des Lebens (1899), Der Stern des Bundes (1914). En viktig del av hans livsverk utgjør hans gjendiktninger av eldre og samtidige diktere, som Baudelaire, Dante og Shakespeare. Mange har betraktet George som «dikterfyrsten» i 1900-tallets tyske litteratur. En firebinds pocketutgave utkom 1983.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.