Heinar Kipphardt

Kipphardt debuterte som dramatiker i 1952 med Entscheidungen, men han slo først gjennom i 1953 med den komedien Shakespeare dringend gesucht, som på satirisk vis kommenterer den kulturpolitiske utviklingen i DDR og som ble en stor teatersuksess. Også de følgende komediene Der Aufstieg des Alois Piontek (1956) og Die Stühle des Herrn Szmil (1961) ble mye spilt og gjorde forfatteren kjent. Gjennom sine komedier ønsket Kipphardt å få tilskuerne til å le, ikke fordi de moret seg ukritisk, men for å skape en kritisk latter som i sin tur medfører erkjennelse og politisk bevissthet. I 1962 omarbeidet han den tidligere fortellingen (fra 1957) til Der Hund des Generals, til et politisk drama i tradisjonen av Bertolt Brechts episke teater. Stykket er et oppgjør med nasjonalsosialismen og med skyldspørsmålet som i mange tiår var en av de mest sentrale offentlige diskursene i det tyske samfunnet og samtidig også en kritisk kommentar til datidas diskusjon om rettspraksis i forhold til krigsforbrytelser. Dette stykket ble Kipphardts gjennombrudd i Vest-Tyskland.

Dokumentardramaet In der Sache J. Robert Oppenheimer (1964), som basert på et omfattende kildemateriale og med litterære virkemidler tar utgangspunkt i høringen av atomfysikeren J. Robert Oppenheimer som gjorde den amerikanske atombomben over Hiroshima og Nagasaki mulig, ble oppført samme år av Erwin Piscator i Vest-Berlin og Paul Verhoeven i München. I sentrum står Oppenheimers påstand om at han bare var en forsker og at beslutningen om å bruke atombomben var en politisk beslutning som han ikke kunne stilles til ansvar for. Stykket tematiserer ikke bare enkeltmenneskets, men også naturviterens ansvar og skyld, et tema som blant annet Bertolt Brecht og Friedrich Dürrenmatt tar opp i stykkene Leben des Galilei (1938) hhv. Die Physiker (1961).

Den enkeltes ansvar for politiske hendelser står også sentralt i Die Geschichte von Joel Brand (1964), som Kipphardt først realiserte som en fjernsynsproduksjon, senere som teaterstykke. Her tar handlingen utgangspunkt i forhandlingene som Adolf Eichmann førte med de allierte om skjebnen til ungarske jøder. Eichmann påla jødiske Joel Brand (1906-1964), som var engasjert i en jødisk hjelpeorganisasjon i Budapest til å overtale de allierte i å kjøpe et visst antall ungarske jøder for å forhindre at disse ble deportert til Auschwitz; valutaen Eichmann ville ha var 10 000 lastebiler. De allierte gikk ikke med på handelen, jødene ble deportert. Den historiske skikkelsen Adolf Eichmann står i sentrum i dramaet Bruder Eichmann, posthumt gitt ut i 1982. Også dette stykket, som omhandler prosessen mot Eichmann i Jerusalem i 1961, er basert på et omfattende kildemateriale, blant annet Hannah Arendts studie Eichmann in Jerusalem (1961), nådde gjennom en rekke oppsettinger ut til et stort publikum.

Den dramatiske montasjen Sedanfeier (1970), et stykke som Kipphardt skrev i anledningen av hundreårsjubileet etter slaget ved Sedan i 1871, gir et historisk bilde av nasjonale strømninger og holdninger på 1800-tallet, samtidig som den dramaturgiske montasjeteknikken (blant annet utvelgelsen og sammenstillingen av materialet) formidler hvordan nasjonalistisk tankegods ledet fram mot nasjonalsosialismen.

Hans mest betydningsfulle prosaverk er romanen März (1976, norsk oversettelse under samme tittel i 1978), som oppstod som en videreutvikling av fjersynsfilmen Leben des schizophrenen Dichters Alexander März (1975). März-stoffet er basert på de faktiske opptegnelsene til den schizofrene pasienten Ernst Herbeck (1920-1991), hvis dikt, som han skrev som en del av terapien, ble publisert av psykiateren Leo Navratil (1921-2006).

Helt fra 1950-tallet hadde Kipphardt skrevet enkelte dikt, men hans første samling, Angelsbrucker Notizen, kom først ut i 1977. En samlet utgave av hans dikt (posthumt 1989) inkluderer en rekke såkalte März-Gedichte, skrevet i tilknytning til romanprosjektet März, som han karakteriserte som rolledikt. Han skrev også en rekke essays og artikler, blant annet en rekke dramaturgiske skrifter som danner et viktig teoretisk grunnlag for utviklingen av det politiske og dokumentariske teatret i Tyskland. Fra tidsrommet 1978-1981 stammer hans Traumprotokolle, en datert dagbok over hans drømmer.