Gerhart Hauptmann, tysk forfatter. Ble berømt med sitt drama Vor Sonnenaufgang (1889), som ved uroppførelsen på Freie Bühne i Berlin ble en teaterskandale. Ved sin fremstilling av samtidens sosiale problemer og ved sitt språk ble Hauptmann den ledende skikkelsen i tysk naturalisme.

Dramaene Das Friedensfest (1890) og Einsame Menschen (1891), som både i problemstilling og dramateknikk røper en sterk innflytelse fra Ibsen, og Die Weber (1892, norsk overs. Veverne, 1956), som tar sitt stoff fra vevernes nød i industrialiseringens tidsalder på midten av 1800-tallet, fortsetter denne linje, likeledes hans beste komedie Der Biberpelz (1893), en vittig satire over tysk byråkrati i keiserriket. Hanneles Himmelfahrt (1894) danner overgangen fra naturalismen til den nyromantiske stil i Hauptmanns produksjon. Men også etter dette dramaet bruker han ofte naturalistiske stilmidler, f.eks. i Fuhrmann Henschel (1899), Rose Bernd (1903), Gabriel Schillings Flucht (1906) og Vor Sonnenuntergang (1932). Parallelt med denne stilretningen går en nyromantisk-symbolistisk tendens, best kjent gjennom eventyrdramaet Die versunkene Glocke (1897) og Und Pippa tanzt! (1906). I senere dramaer som Magnus Garbe (1915), Winterballade (1917) og Die Schwarze Maske (1930) fremstiller Hauptmann en dyster verden der ondskapens makt råder. Hans stadig tiltagende pessimisme preger også hans verker med stoff fra den preklassiske antikken, Der Bogen des Odysseus (1914) og den fascinerende Atriden-Tetralogie (1940–44).

Hauptmanns prosaverker viser en lignende kurve; fra den naturalistiske novellen Bahnwärter Thiel (1888, norsk overs. Banevokter Thiel, 1996) via Der Ketzer von Soana (1918, norsk overs. Kjetteren fra Soana, 1935), som tar opp forholdet mellom asketisk og sanselig religiøsitet, og fantasifulle romaner som Die Insel der grossen Mutter (1924) til det siste store romanfragment Der neue Christophorus (1965), som munner ut i en mørk pessimisme angående menneskets eksistensielle situasjon.

Hauptmanns verker er i høy grad preget av konflikten mellom en pietistisk kristendom, som den han lærte å kjenne i sin ungdom hjemme i Schlesien, og en hedensk livsutfoldelse og -nytelse. Han lykkes i grunnen aldri i å skape den syntesen han tilstreber. Han skrev også selvbiografiske romaner som Buch der Leidenschaft (1930) og Das Abenteuer meiner Jugend (1937), versepos som Till Eulenspiegel (1927) og Der grosse Traum (1942), dikt og essayer. Hans verker i 11 bind utkom 1962–74.

I 1912 ble Hauptmann tildelt Nobelprisen i litteratur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.