dannelse

En vesentlig teoretiker i denne tradisjonen er den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel på 1800-tallet. Han la til grunn at mennesket utvikler seg gjennom en kritisk, utforskende og nødvendig prosess som finner sted i relasjonen mellom individet, språk, kultur og historie. Konkret kan vi se på dette som evnen til å forstå og tenke kritisk og etisk om samfunnsmessige hendelser, historiske kilder, nyheter, pensum og så videre.

Sentral i Hegels danningsbegrep er «herre og trell»-lignelsen fra Åndens Fenomenologi (1807). I boka beskrives danningen som en dialektisk prosess med utgangspunkt i individets erkjennelse av at det finnes en annen, og at en selv er «den andre» for den andre. Individet må dermed se seg selv utenfra, gjennom det man forestiller seg at den andre ser. For å kunne komme videre i utviklingen må både herren og trellen anerkjenne hverandre som noen «i seg selv».

En måte å forstå denne abstrakte forklaringen på, er at et individ som møter en ny problemstilling vil måtte ta inn over seg ulike perspektiver, antakelser og begjær — andres og egne — for å kunne løse problemstillingen. En annen er at et samfunn, en stat eller en annen type sosial gruppering må forholde seg til problemstillinger som setter grupperingens selvforståelse i spill. Dermed trer danningsbegrepets politiske karakter tydelig frem.

En annen tysk filosof, Immanuel Kant, formulerte individets ansvar for å ta rollen som kritisk samfunnsborger i teksten Hva er opplysning? (1784). Der beskriver han hvordan menneskeheten må løfte seg selv ut av umodenheten gjennom å aktivt ta ansvar for å forbedre samfunnet gjennom kritisk debatt og refleksjon.

Problemstillingen blir egentlig aldri løst. Det som kommer ut av arbeidet med å løse problemstillingen er bare et utgangspunkt for en ny problemstilling. Vi kan si med Hegels begreper at en tese møter sin antitese, og brytningen mellom disse utgjør en oppheving. Både tese og antitese forsvinner, men resultatet av denne forsvinningen er en ny tese, hevet opp til et nytt nivå, som igjen vil finne sin antitese. Derfor er det en del av danningsprosessen at man anerkjenner at man blir aldri ferdig dannet.

På samme måte vil også danningsbegrepet stadig måtte tas opp til diskusjon i ulike samfunn og til ulike tider. Et eksempel på det er tiden etter andre verdenskrig, da danningsbegrepets etiske potensiale ble tatt opp til debatt. Etter postmodernismen har menneskets posisjon som naturens hersker blitt satt under debatt, sammen med menneskets tilgang til sann og objektiv kunnskap om verden.

Danningsbegrepet diskuteres stadig med utgangspunkt i klassikerne. Men etter postmodernismens utfordring av menneske- og sannhetsbegrepet, og med globaliseringens fremvekst, kan vi spore en endring i hvilke temaer som blir sett som vesentlige. Religiøse, nasjonale og lokale spørsmål tenderer til å havne bakgrunnen i forhold til diskusjoner om globale politiske forhold, som klimaforandringer, sosial og økonomisk ulikhet, krig og flukt. Et vesentlig element i disse diskusjonene er på hvilken måte utdanning og danning bør henge sammen.