Heinrich Heine, tysk forfatter. Heine var en av de store lyriske begavelser på 1800-tallet. Heine har øvd stor innflytelse på europeisk litteratur. Hans dikt ble oversatt til en rekke språk, og for mange står han som innbegrepet av den tyske poesi.

Heine var av jødisk familie, men konverterte til protestantismen i 1825. Trass i dette ble han gjentatte ganger utsatt for antisemittisme, blant annet da han forsøkte å etablere seg som jurist. Etter et mislykket forsøk på å bli bankmann i tråd med familiens ønsker, begynte han å studere jus og avla sin juridiske doktorgrad i 1826. Hans interesse for litteratur og historie var imidlertid større enn hans interesse for jus, og han ble snart en del av det kulturelle livet som utviklet seg i romantikkens litterære salonger.

På grunn av sin begeistring for den franske julirevolusjonen ble Heine omstridt i Tyskland, og flyttet til Paris i 1831. Han ble boende i sitt franske eksil resten av livet og kom tilbake til Tyskland bare på to korte besøk (1843–1844). Fra 1848 til sin død var han invalidisert på grunn av en uhelbredelig ryggmargslidelse. Fra denne tiden stammer diktene til hans kjære «La Mouche», som hjalp ham den siste tiden.

Heines dikteriske gjennombrudd ble syklusen Reisebilder (2 bind., 1826–27). Til denne hører blant annet vandrerromanen Die Harzreise (norsk overs. 1993) og Die Nordsee. To nye bind kom til 1830–31, blant annet Die Bäder von Lucca. Heines vittig-ironiske prosastil og hans følsomme og elegante lyriske tone hadde en voldsom gjennomslagskraft. Diktene fra Reisebilder sammen med en rekke nye dikt utgav han 1827 i Buch der Lieder (norsk overs. Sangenes bok, 1992), som er en av de mest suksessrike tyske diktsamlinger. Med den ble Heine verdensberømt. Her står bl.a. kjente dikt som Im wunderschönen Monat Mai, Belsazar, Die Grenadiere, Die Wallfahrt nach Kevlaar og Loreley.

Heine kjennetegnes av en frisinnet liberalisme og en sterk uvilje overfor mange fenomener i tysk politikk og kulturliv. Dette kommer til uttrykk i satiriske verk som Deutschland, ein Wintermärchen (1844), som hudfletter politiske forhold, og i Atta Troll, ein Sommernachtstraum (1847), som kritiserer elementer i det tyske kulturliv. Heines frisinn og uredde kritiske holdning kommer også til uttrykk i samlingen Neue Gedichte (1844), hvor det lyriske ofte trer tilbake for den politiske tendens. En mer ekte og personlig tone finner man i Romanzero (1851) og Gedichte 1853 und 1854 (1854), dessuten i den posthume samlingen Letzte Gedichte und Gedanken (1869).

Mange av hans dikt er blitt tonesatt av Franz Schubert og Robert Schumann.

En viktig rolle i Heines verk har hans forsøk på å formidle fransk kultur og liberalitet i Tyskland og samtidig gjøre tysk litteratur og filosofi kjent for franskmenn (Zur Geschichte der neueren schönen Literatur in Deutschland, 1833; Die romantische Schule, 1836; Französische Zustände, 1833). Stor betydning hadde Heine også som forkjemper for liberale ideer i en periode preget av politisk reaksjon og kulturelt sneversyn. Han mottok sterke inntrykk fra den tidlige franske sosialisme (Saint-Simon), og kunne formidle sine ideer i en glitrende elegant, journalistisk form.

Litteraturhistorisk er Heine en overgangsfigur. Hans verk regnes som ett av de siste romantiske forfatterskapene i tyskspråklig litteratur og samtidig som han, blant annet gjennom den romantiske ironi, viser framover. I sin diktning forbinder han romantikkens følelsesrikdom med en skeptisk og reflektert åndfullhet. Heine var for bevisst og for spaltet til å kunne overta det romantiske poesisyn, og samtidig for bundet til denne arven til helt å kunne løsrive seg fra den. Derav kom den romantiske ironi eller det «tvisyn» hos Heine som Heine-beundreren Asmund Olavsson Vinje er kjent for. Sämtliche Schriften i 6 bind ble utgitt 1975–85. Gjennom sitt politiske syn har Heine et slektskap til både Vormärz og Junges Deuschland.

Heine regnes blant de største tyskspråklige lyrikerne. Blant annet på grunn sin skarpe polemikk forble han omstridt også langt ut i det 20. århundre. Hele hans verk – med unntak av Loreley, som fortsatte å stå i tyske lesebøker med «forfatter ukjent» – ble offer for nasjonalsosialismens bokmål. Etter 1945 ble Heine igjen lest. I Forbundsrepublikken stod lenge romantikeren Heine i sentrum, først i kjølvannet av studentopprøret i 1968 utviklet det seg et mer omfattende syn på hans verk og betydning. I DDR ble særlig den politiske Heine gjenstand for interesse.  Heine har inspirert mange tyskspråklige forfattere, blant annet av Theodor Fontane, Thomas Mann, Kurt Tucholsky, Bertolt Brecht og Wolf Biermann, og han har også blitt gjenstand for litterær bearbeidelse, for eksempel i Tankred Dorsts Harrys Kopf.

  • Höhn, Gerhard: Heine-Handbuch: Zeit, Person, Werk, 3. Aufl., 2004
  • Liedtke, Christian: Heinrich Heine, 1997
  • Liedtke, Christian, red.: Heinrich Heine: neue Wege der Forschung, 2000
  • Schnell, Ralf: Heinrich Heine zur Einführung, 1996
  • Ziegler, Edda: Heinrich Heine: Leben, Werk, Wirkung, 1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.