Heinrich Heine

Anon. begrenset

Heinrich Heine, tysk forfatter av jødisk familie. Etter at hans rike onkel Salomon Heine forgjeves hadde forsøkt å gjøre forretningsmann av nevøen, begynte Heine å studere jus. I 1826 tok han sin juridiske doktorgrad. Året før hadde han gått over til kristendommen. Fra hans studietid stammer diktsamlingen Gedichte (1822), dessuten to tragedieutkast.

Heines dikteriske gjennombrudd kom likevel først med syklusen Reisebilder (2 bd., 1826–27). Til denne hører bl.a. vandrerromanen Die Harzreise (norsk overs. 1993) og Die Nordsee. To nye bind kom til 1830–31, bl.a. Die Bäder von Lucca. Heines vittig-ironiske prosastil og hans følsomme og elegante lyriske tone hadde en voldsom gjennomslagskraft. Diktene fra Reisebilder sammen med en rekke nye dikt utgav han 1827 i Buch der Lieder (norsk overs. Sangenes bok, 1992), som er en av de mest suksessrike tyske diktsamlinger. Med den ble Heine verdensberømt. Her står bl.a. kjente dikt som Im wunderschönen Monat Mai, Belsazar, Die Grenadiere, Die Wallfahrt nach Kevlaar og Loreley. Mange av hans dikt er blitt tonesatt av Franz Schubert og Robert Schumann.

Fra 1831 bodde Heine i Paris og kom tilbake til Tyskland bare på to korte besøk (1843–44). Han forsøkte nå å formidle fransk kultur og liberalitet i Tyskland og å gjøre tysk litteratur og filosofi kjent for franskmenn (Zur Geschichte der neueren schönen Literatur in Deutschland, 1833; Die romantische Schule, 1836; Französische Zustände, 1833). Man merker hos Heine en frisinnet liberalisme og en sterk uvilje overfor mange fenomener i tysk politikk og kulturliv. Dette kommer til uttrykk i satiriske verk som Deutschland, ein Wintermärchen (1844), som hudfletter politiske forhold, og i Atta Troll, ein Sommernachtstraum (1847), som kritiserer elementer i det tyske kulturliv. Heines frisinn og uredde kritiske holdning kommer også til uttrykk i samlingen Neue Gedichte (1844), hvor det lyriske ofte trer tilbake for den politiske tendens. En mer ekte og personlig tone finner man i Romanzero (1851) og Gedichte 1853 und 1854 (1854), dessuten i den posthume samlingen Letzte Gedichte und Gedanken (1869). Fra 1848 til sin død var Heine invalidisert på grunn av en uhelbredelig ryggmargslidelse. Fra denne tiden stammer diktene til hans kjære « La Mouche», som hjalp ham den siste tiden.

Heine er en av de store lyriske begavelser på 1800-tallet. Han forbinder i sin poesi romantikkens følelsesrikdom med en skeptisk og reflektert åndfullhet. Heine var for bevisst og for spaltet til å kunne overta det romantiske poesisyn, og samtidig for bundet til denne arven til helt å kunne løsrive seg fra den. Derav kom den romantiske ironi eller det «tvisyn» hos Heine som Heine-beundreren Asmund Olavsson Vinje er kjent for. Stor betydning hadde Heine også som forkjemper for liberale ideer i en periode preget av politisk reaksjon og kulturelt sneversyn. Han mottok sterke inntrykk fra den tidlige franske sosialisme (Saint-Simon), og kunne formidle sine ideer i en glitrende elegant, journalistisk form. Heine har øvd stor innflytelse på europeisk litteratur. Hans dikt ble oversatt til en rekke språk, og for mange står han som innbegrepet av den tyske poesi. Ved sin politiske holdning ble han en omstridt person. I 1835 ble hans diktning forbudt i Tyskland, og han var et av de første ofre for Hitler-regimets sensur. Sämtliche Schriften i 6 bind ble utgitt 1975–85.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.