Heinrich Mann

I 1894 debuterte Heinrich Mann med romanen In einer Familie, en roman han senere omtalte som umoden. Langt bedre mottakelse fikk Im Schlaraffenland. Ein Roman unter freien Leuten (1900), en satirisk samtidsroman. Romanen Die Göttinnen oder Die drei Romane der Herzogin von Assy (1903) er inspirert av oppholdet i Italia, det samme gjelder novellesamlingen Flöten und Dolche (1905), som blant annet inneholder novellen Pippo Spano som i sin samfunnskritikk viser fram mot hans store litterære analyser av de politiske og sosiale forholdene i hans samtid.

Med Professor Unrat oder das Ende eines Tyrannen (1905, norsk oversettelse Den blå engel, 1939) skapte Mann en av de store litterære suksessene i tyskspråklig litteratur tidlig på 1900-tallet, samtidig som romanen innleder den tidskritiske fasen i forfatterskapet.

Hovedpersonen i Professor Unrat er den strenge gymnaslærer Raat, som går under kallenavnet Unrat. Som lærer fører han krig mot sine elever og stiller dem til veggs med spørsmål de ikke har noen forutsetninger for å kunne svare på. Den søttenårige eleven Lohmann legger en felle for læreren og lokker ham til etablissement hvor danserinnen Rosa opptrer. Og professor Unrat, som egentlig ville overtale Rosa til å la elevene hans være i fred, blir selv lidenskapelig betatt. Dermed sporer professorens til nå svært rigide liv fullstendig av, og etter kort tid er kun ruinene av hans borgerlige eksistens igjen. Romanen er et satirisk og kritisk portrett av den mentaliteten og de holdninger som stod høyt i kurs i Tyskland under Vilhelm 2. I 1930 skrev forfatteren Carl Zuckmayer ei dreiebok basert på romanen, som ble filmatisert av regissøren Josef von Sternberg samme år under tittelen Der Blaue Engel (Den blå engel) med Marlene Dietrich og Emil Jannings i hovedrollene.

Mens handlingen i Die kleine Stadt (1910) utspiller seg i en italiensk småby som blir satt på hodet da en skuespillertropp dukker opp i byen, vender Mann i Der Untertan igjen tilbake til sin egen samtid. Der Untertan (skrevet 1914, publisert 1918) er – ved siden av Professor Unrat – Heinrich Manns mest kjente roman. Hovedpersonen er Diederich Heßling, hvis liv fra barndom til voksen alder framstilles som en anti-dannelsesroman (Anti-Bildungsroman). Diederich Heßling representerer den autoritetstro opportunisten som gjennom sin holdning bidrar til å opprettholde et samfunn bygd på maktmisbruk, egoistisk nyttetekning og manglende politisk refleksjon.

Sammen med Die Armen (1917), med undertittelen Roman des Proletariers (proletarens roman) og Der Kopf (1925), med undertittelen Roman der Führer (lederskikkelsenes roman), utgjør Der Untertan. Roman des Bürgertums en omfattende kritisk framstilling av det tyske samfunnet. Mann så for seg romanene som en trilogi, under tittelen Kaiserreich. Die Armen viser forholdene som arbeiderklassen lever under, Der Kopf kritiserer byråkratiet og diplomatiet under keiser Vilhelm 2, mens Der Untertan setter søkelyset på borgerskapets rolle.

Som andre forfattere i eksil, blant annet Lion Feuchtwanger, interesserte Heinrich Mann seg for historisk stoff. I eksil fullførte han det omfattende romanverket Jugend des Königs Henri Quatre og Die Vollendung des Königs Henri Quatre (1935 og 1938) om den franske kongen Henrik 4.

Heinrich Mann hadde en stor essayistisk produksjon, blant annet Macht und Mensch (1919), Diktatur der Vernunft (1923), Der Haß (1933), Es kommt der Tag (1936) og Mut (1939). Han skrev også regelmessig i tidsskriftet Die Sammlung som nevøen Klaus Mann redigerte. I 1946 kom Ein Zeitalter wird besichtigt (1946), som inneholder blant annet historiske betraktninger, portretter av Manns samtidige og selvbiografiske refleksjoner.