Jakob Michael Reinhold Lenz var en tysk forfatter. Han var en av de viktigste forfatterne i epoken Sturm und Drang. Særlig hans dramatiske verk tilhører den tyskspråklige litterære kanon, og hans skjebne har inspirert senere forfattere, blant annet Georg Büchner og Peter Schneider, som har fiksjonalisert Lenz' biografi.

Lenz ble født i Livland. Fra 1768 til 1771 studerte han teologi i Königsberg, men han fullførte aldri studiet. Som ledsager for to unge adelsmenn reiste han i 1771 til Strasbourg, hvor han ble kjent med Johann Wolfgang von Goethe. Han forelsket seg i Friederike Brion, som ikke gjengjeldte hans følelser. I flere år livnærte Lenz seg som privatlærer, men levde forholdsvis fattig.

I 1776 reiste han til Weimar. Oppholdet ble av kort varighet; etter en hendelse, som Goethe senere omtale som «eine Eseley» (en tåpelighet) men som man fortsatt ikke vet helt hva bestod i, måtte han forlate Weimar, og kontakten med Goethe ble brutt.

I 1778 ble Lenz uhelbredelig psykisk syk. Han oppholdt seg en periode hos presten og pedagogen Johann Friedrich Oberlin (1740–1826). I 1779 hentet familien ham tilbake til Livland. De siste årene av sitt liv levde han først i St. Petersburg, senere i Moskva, hvor han døde, syk og fattig, i 1792.

Lenz' dramatiske verker utgjør kjernen i forfatterskapet hans. Som de andre representantene for epoken Sturm und Drang distanserte Lenz seg fra den klassisistiske poetikken og så på William Shakespeares dramatikk som retningsgivende. I Anmerkungen übers Theater (1774), det viktigste teaterteoretiske verket i denne tiden, forkaster han den klassiske poetikken, særlig de tre enhetene (tidens, stedets og handlingens enhet, slik det er vanlig i klassisk dramatikk), og reflekterer særlig over komedien og tragediens kjennetegn. Han redefinerer disse gjennom å legge dramaets virkning til grunn: Komedien definerer Lenz gjennom begivenheten, tragedien gjennom protagonistens skjebne.

Lenz skrev sine hovedverk i løpet av få år: Der Hofmeister oder Vorteile der Privaterziehung (1774), Der neue Menoza oder die Geschichte des cumbanischen Prinzen Tandi (1774) og Die Soldaten (1776), alle med undertittelen komedie. Der Hofmeister handler om huslæreren Läuffer, som i fortvilelse over å ha gjort en ung kvinne gravid utenfor ekteskap kastrerer seg selv. I Die Soldaten kritiseres samfunnets rigide sosiale skillelinjer; Lenz tar her opp offiserenes forbud mot å inngå ekteskap, som han mener innebærer en fare for borgerlige unge kvinner som stemples som prostituerte av samfunnet.

Hovedpersonene i Lenz' stykker er determinert av sin sosiale stand og det samfunnet de lever i. Lenz kritiserer sin tids stendersamfunn, hvor mennesker som tilhører borgerskapet, ikke opplever individets autonomi, slik opplysningstiden propagerer det, men tvert imot er fanget i et strengt sosialt hierarki som noen, blant annet huslæreren Läuffer, internaliserer til den grad at han kastrerer seg selv. Dermed utøver Lenz gjennom sin dramatikk krass sosialkritikk.

Lenz oversatte teaterstykker, blant annet Shakespeares Corolian og Plautus (Lustspiele nach dem Plautus fürs deutsche Theater, 1774). Han utga også flere skrifter om Shakespears dramatikk, om Ovid og om litterære oversettelser.

Lenz' prosatekster ble – både i hans samtid og senere – stående i skyggen av hans dramatiske verker. Der Waldbruder ein Pendant zu Werthers Leiden (1776) er en brevroman, skrevet i tradisjonen til Goethes Die Leiden des jungen Werther (1774). Teksten forble et fragment. Goethe publiserte den etter Lenz' død i tidsskriftet Die Horen i 1797. Fortellingen Der Landbruder (1777) er et litterært portrett av presten Oberlin.

Lenz' forfatterskap har en sentral plass i tyskspråklig litteraturhistorie. Hans verker har blitt gitt ut i flere utgaver, og det finnes en omfattende Lenz-forskning. Av stor betydning for oppfatningen av Lenz er Sigrid Damms forfatterportrett i Vögel, die verkünden Land. Das Leben des Jakob Michael Reinhold Lenz (1992).

Lenz' teaterstykker hører med til det faste repertoaret på tyskspråklige teaterscener. Tekstene har også vært gjenstand for flere bearbeidelser, blant annet av Bertolt Brecht, som i 1950 skrev en adapsjon av Lenz' Der Hofmeister, av Christoph Hein i Der neue Menoza oder Geschichte des kumbanischen Prinzen Tandi (1982) og Bernd Alois Zimmermann i operaen Die Soldaten (1969). I Norge ble Der Hofmeister spilt under tittelen Huslæreren, eller kunsten å kastrere seg for å få jobb Nationaltheatret i 1998; teksten som lå til grunn for oppsettingen var primært basert på Brechts adapsjon.

Georg Büchner behandlet Lenz' skjebne i novellen Lenz (1836); teksten er basert på presten Oberlins dagbok om Lenz. Lenz' livsløp danner også utgangspunktet for Peter Schneiders novelle med samme navn (1973) og for Gert Hofmanns (1931-1993) Die Rückkehr des verlorenen J.M.R. Lenz nach Riga (1984). Komponisten Wolfgang Michael Rihm (født 1952) skrev kammeroperaen Jakob Lenz (uroppført i sesongen 2017–2018) basert på Lenz' skjebne. I kriminalromanen Der rote Domino (2002) beskjeftiger Marc Buhl (født 1967) seg med Lenz' «Eseley» (bruddet med Goethe) i Weimar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.