Lion Feuchtwanger var en tysk forfatter. Han var i første rekke romanforfatter, kjent både for sine historiske romaner, særlig Jud Süss (1925, norsk oversettelse Jøden Süss, 1937), og sine samtidsromaner, blant annet Die Geschwister Oppermann (1933, norsk oversettelse Søsknene Oppenheim, 1934).
Litteraturhistorisk hører forfatterskapet til Ny saklighet (Neue Sachlichkeit) og til den tyskspråklige eksillitteraturen.
Lion Feuchtwanger vokste opp i München i en jødisk familie. Han studerte germanistikk, historie og filosofi. I 1907 disputerte han med en doktoravhandling om Heinrich Heine. Etter disputasen arbeidet han som dramaturg og litteraturanmelder, senere som forfatter på heltid.
Under første verdenskrig markerte Feuchtwanger seg som en av de første kulturpersonlighetene som kritiserte krigen. I 1925 flyttet han til Berlin og etablerte seg som forfatter. Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland, var han på en foredragsreise i USA; han vendte ikke tilbake til Tyskland, men slo seg ned i Frankrike. I 1936-1937 oppholdt han seg en periode i Sovjetunionen, noe som blant annet resulterte i reiseskildringen Moskau 1937 (1937). I 1940 flyktet han fra Frankrike til USA hvor han ble boende til han døde i 1958. Som mange andre emigranter ble han etter andre verdenskrig mistenkt for å være kommunist og gransket under McCarthyismen. Dette bearbeidet han kunstnerisk i det historiske dramaet Wahn oder Der Teufel in Boston (1948), som refererer til hekseprosessene i Salem.
Feuchtwanger begynte som dramatiker. I 1918 kom Jud Süß, som senere dannet grunnlaget for romanen med samme navn. Han skrev flere teaterstykker, blant annet Die Kriegsgefangenen (1918) og Die Petroleuminsel (1927); han samarbeidet også med Bertolt Brecht om stykkene Leben Eduards des Zweiten von England (1924), Kalkutta 4. Mai (1925, en bearbeidelse av sitt tidligere drama Warren Hastings (1915)) og Die Geschichte der Simone Machard (1941–1943).
Feuchtwangers første suksess som prosaforfatter var den historiske romanen Die häßliche Herzogin Margarete Maultasch (1923, norsk oversettelse Den heslige hertuginne, 1936) om Margarete av Tirol (1318-1369), som fikk det nedsettende oppnavnet Maultasch (ordet Maultasch kan forstås som en betegnelse på at hun hadde svært stygg munn, noe som sannsynligvis ikke medførte riktighet, men var en måte å stigmatisere henne på) .
Jud Süss (1925, norsk oversettelse Jøden Süss, 1937) ble Feuchtwangers store suksess. Også her baserer forfatteren seg på en historisk personlighet, nemlig jøden Joseph Süß Oppenheimer (1698-1738) som var finansiell rådgiver for hertug Karl Alexander av Württemberg. Etter hertugens død blir Oppenheimer en syndebukk for folks vrede mot hertugens harde regime. Han blir fengslet og dømt i en juridisk og antisemittisk farse, som ender med at han blir henrettet og at liket hans blir liggende seks år i et bur til offentlig spott og spe. Stoffet hadde tidligere blitt bearbeidet av Wilhelm Hauff i en novelle med samme tittel (1827). Oppenheimers skjebne kan leses som en historisk kommentar til den økende antisemittismen i Tyskland på 1920- og 1930-tallet. Romanen ble raskt populær også i det ikke-tyskspråklige området, blant annet gjennom en oversettelse til engelsk i 1926 og filmatisert i Storbritannia i 1934. I Tyskland ble romanen filmatisert i 1940 – stikk i strid med Feuchtwangers intensjon som en illustrasjon av den antisemittiske klisjeen om angivelig jødisk pengegriskhet (regi førte Veit Harlan).
I senere historiske romaner beskjeftiger Feuchtwanger seg med jødenes historie, blant annet i Josephus-trilogien: Der jüdische Krieg (1932, norsk oversettelse Jerusalems undergang, 1932), Die Söhne (1935) og Der Tag wird kommen (1945) som skildrer hvordan historikeren Josefus Flavius opplever undertrykkelsen av det jødiske folket under de romerske keiserne Vespasian, Titus og Domitian. Også romanene Die Jüdin von Toledo (1955) og Jefta und seine Tochter (1957) tar opp stoff fra jødisk historie.
Også etter andre verdenskrig skrev Feuchtwanger historiske romaner, blant annet Waffen für Amerika (1947, norsk oversettelse Stolte skjebner, 1949), Goya oder Der arge Weg der Erkenntnis (1951) og Narrenweisheit oder Tod und Verklärung des Jean-Jacques Rousseau (1952).
I romanen Der Erfolg. Drei Jahre Geschichte einer Provinz (1930) skildrer Feuchtwanger den historiske utviklingen i Bayern mellom 1921 og 1924, blant annet Adolf Hitlers kuppforsøk i München i november 1923. Die Geschwister Oppermann (1933, norsk oversettelse Søsknene Oppenheim, 1934; romanen kom først ut med tittelen Die Geschwister Oppenheim, senere med Die Geschwister Oppermann, som er den vanlige tittelen i dag) handler om en jødisk familie i Berlin i Feuchtwangers samtid; i Exil (1940) skildrer Feuchtwanger skjebner i fransk eksil. De tre romanene utgjør en trilogi, som er kjent under tittelen Der Wartesaal.
Lion Feuchtwanger var og er en populær forfatter, også utenfor det tyskspråklige området. Hans bøker er oversatt til mer enn tjue språk, mange av hans romaner også til norsk. Det eksisterer en rekke edisjoner av forfatterskapet; i 1991 kom en ny utgave av hans samlede verker på markedet.
Flere av Feuchtwangers romaner er filmatisert, blant annet Erfolg (1991, med Bruno Ganz i hovedrollen), Die Geschwister Opermann (1983) og Exil (fjernsynsserie i sju deler, 1981). Jud Süss ble først først filmatisert i Storbritannia i 1934, i Tyskland i 1940 som del av det nasjonalsosialistiske propagandamaskineriet. Romanen har flere ganger blitt oppført på teatret. Die Jüdin von Toledo er adaptert som ballett, Jefta und seine Töchter som oratorium av Wolfgang Stockmeier (1995).
I 1971 ble Lion-Feuchtwanger-prisen for historisk prosa stiftet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.