Sensur, offentlig forhåndskontroll av trykksaker (bøker, aviser, tidsskrifter), av verker som er bestemt for oppførelse på scenen, av film, og, særlig i krigstid, av postforsendelser, telegrammer og sendinger i kringkastingen. Når det snakkes om sensur i sin alminnelighet, tenker man imidlertid først og fremst på kontrollen med trykte skrifter. Det er med tilknytning til denne betydning av ordet sensur at den norske grunnlovs § 100 fastslår: «Ytringsfrihed bør finde Sted.» Når offentlig myndighet forhåndsgransker avisers og periodiske publikasjoners stoff, taler man om pressesensur.

I land med totalitære regimer er sensur en viktig del av systemet, og trykkefriheten er sterkt begrenset. Et eget tidsskrift, Index on Censorship, bringer jevnlige oversikter over inngrep i trykkefriheten rundt omkring i verden.

Sensur i betydningen forhåndsgransking av det som skal trykkes, er omtrent like gammel som boktrykkerkunsten. Den utgikk fra den katolske kirke og ble brukt første gang av kurfyrsten av Mainz 1486. Eksempelet ble snart fulgt av kirkefyrster, og særlig av pavene. Kirkemøtet i Trient (1545) forbød under trussel om strenge straffer ikke bare å utgi, men også å trykke og lese «kjetterske» skrifter, hvilket gav opphav til Index librorum prohibitorum. Ved siden av denne kirkelige sensur ble det også snart innført en sensur som statsmyndighetene utøvde og opprettholdt av politiske hensyn. Denne verdslige sensur møtte imidlertid sterk motstand, særlig fra opplysningstidens menn, og ble etter hvert i nesten alle Vestens land først mildnet og til slutt opphevet. Dette skjedde i England allerede 1695.

I Danmark, og under foreningstiden også i Norge, var en alminnelig sensur hjemlet i kirkeordinansene av 1537 (1539) og 1607, stadfestet ved lovbøkene, for Norges vedkommende Christian 5s Norske Lov (1687), 2–20. Sensur ble utøvd av universitetet og biskopene, for den politiske sensurs vedkommende av politiet. Den lenge svært strenge sensuren ble slappet noe i eneveldets senere tid.

Under Struensee ble full trykkefrihet innført ved reskript i 1770. Etter Struensees fall i 1772 ble visse innskrenkninger raskt iverksatt. For å sette en stopper for den voksende "pressefrækhed" ble sensur gjeninnført i Danmark-Norge ved kongelig forordning av 27. september 1799. Det ble overlatt politiet å kontrollere pressen og forleggerne, og det ble i årene etter avsagt flere strenge dommer for publisert materiale.

Trykkefrihet under ansvar for domstolene fikk Danmark først 1849 ifølge § 91 i grunnloven samme år, som uttrykkelig forbyr sensur og «andre forebyggende Foranstaltninger».

Norge fikk en usedvanlig utstrakt trykkefrihet ved § 100 i Grunnloven 1814, som opphevet all forhåndskontroll av trykksaker, men ikke var til hinder for at lovgivningen etablerte annen slags sensur ved f.eks. å bestemme at filmfremvisning måtte ha tillatelse på forhånd av offentlig myndighet. Etter at Grunnlovens § 100 ble endret i 2004, er filmsensur rettet mot voksne ikke lenger tillatt. Se filmsensur og ytringsfrihet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.