Max Frisch, sveitsisk tyskspråklig forfatter. Få sveitsiske forfattere har oppnådd så stor anerkjennelse i det 20. århundret som Frisch. Hans omfattende verk løftet sveitsisk litteratur opp til et internasjonalt nivå for første gang etter Gottfried Keller og C. F. Meyer, særlig gjennom romanene Stiller (1954, norsk overs. Jeg er ikke Stiller, 1959), Homo faber (1957, norsk overs. 1961) og Mein Name sei Gantenbein (1964, norsk overs. Kall meg Gantenbein, 1965).

Han er, sammen med Friedrich Dürrenmatt, en av de mest spilte tyskspråklige dramatikerne i det 20. århundre. Ved siden av romaner, skrev Frisch dramatikk og essay, hans omfattende dagbøker inneholder poetiske og politiske refleksjoner samt forstudier til hans litterære verk. 

Frisch ble født i Zürich. Han studerte først germanistikk ved Universitetet i Zürich, senere arkitektur ved den Tekniske Høgskolen i Zürich. Parallelt med studiene var han avisskribent, forfattet reisereportasjer og korte fortellinger. Fra 1941 til 1955 drev han sitt eget arkitektfirma i Zürich parallelt med sitt virke som forfatter. Lange reiser og utenlandsopphold (bl.a. i Roma, Tessin, Berlin og New York) gjenspeiler seg i hans diktning, det samme gjør hans vennskap og relasjoner til dikterkolleger, ikke minst forholdet til Ingeborg Bachmann (1960-1965).

Frisch' debut er romanen Jürg Reinhart (1934). Allerede her er Frisch' hovedtematikk, det å være fastlåst i en rolle og ikke kunne frigjøre seg fra den, tydelig. Det samme kan sies om fortellingen Antwort aus der Stille (1937, Stillheten svarer), som handler om en mann som bryter ut av tilværelsen og forsvinner opp i Alpene. Tagebuch über Marion (1947, Dagbok om Marion), som handler om en dokkemaker i Andorra, viser hvordan Frisch' tematikk modnes: hvor lett menneskene danner seg bilder av hverandre, og hvor skjebnesvangert dette kan være. Dette utvikler han senere videre i dramaet Andorra (1961).

Romanen Jeg er ikke Stiller (1954) er Frisch' internasjonale gjennombrudd. Ved innreisen til Sveits blir en mann (romanens jeg-forteller) satt i fengsel. Man mener det er billedhoggeren Anatol Ludwig Stiller, en mann ettersøkt for spionasje; han hevder imidlertid at han ikke er Stiller, men tvert imot Mr. White fra USA. Alle vitner, både Stillers bror, kone og elskerinne motsier dette og fastslår at mannen definitivt er Stiller. I fengsel reflekterer jeg-fortelleren over sitt eget liv, over forspilte muligheter og identitetsproblematikk. Romanen kan leses som en kunstnerroman, en kjærlighets- eller ekteskapsroman, en utviklingsroman og sågar som en kriminalroman. I Jeg er ikke Stiller behandler Frisch identitetsdiskurser på mesterlig måte og forvirrer leserne med sin bruk av fortellerperspektivet.

Både Homo faber (1957) og Kall meg Gantenbein (1964) videreutvikler og varierer Frisch' hovedtema. Hovedpersonen i Homo faber er Walter Faber, en selvsikker naturviter som føler å ha kontroll over alt, både teknikk og andre mennesker. Men plutselig blir livet hans snudd på hodet: kvinnen som var hans unge elskerinne, viser seg å være hans datter som han ikke har sett siden hun var liten. I kjølvannet av datterens død i en bilulykke skriver Faber ned sitt liv og tvinges til å reflektere kritisk over eget liv og egne valg. Kall meg Gantenbein er et tankeeksperiment der helten prøver forskjellige muligheter og variasjoner av sitt liv, videreutvikler og varierer Frisch' hovedtema, også fortellerteknisk.

Mange av Frisch' tekster er selvbiografiske. Tydeligst er dette i fortellingen Montauk (1975). Her møter en forfatter ved navn Max Frisch, 63 år gammel, den tretti år yngre amerikanske kvinnen Lynn. De tilbringer en helg sammen. Den litterære personen Max Frisch klarer ikke å nyte dagene, men plages av tanker på tidligere forhold, på sin egen angst for å mislykkes. Refleksjoner rundt alderdom og død skygger spiller en vesentlig rolle. Dette videreutvikles i romanen Der Mensch erscheint im Holozän (1979, norsk overs. Mennesket opptrer i yngre kvartær, s.å.) og fortellingen Blaubart (1982, norsk overs. Blåskjegg, s.å.).

Flere av Frisch' romaner er filmatisert, bl.a. Homo faber av Volker Schlöndorff (1991).

I sin dramatikk er Frisch talsmann for menneskeligheten, en moralist som advarer mot en drepende skjematenkning som ødelegger enkeltmennesket. Hans første teaterstykker er Santa Cruz (1947, norsk overs. 1961) og Die Chinesische Mauer (1947, Den kinesiske muren). Nun singen sie wieder (1946, Nå synger de igjen) og Als der Krieg zu Ende war (1949, Da krigen var over), som behandler stoff fra krigs- og umiddelbar etterkrigstid, etablerte seg raskt som populære stykker. Don Juan oder die Liebe zur Geometrie (1953, norsk overs. Don Juan eller: Kjærligheten til geometrien, 1981) har tematiske paralleller til Homo faber.

Frisch' største suksesser, også internasjonalt, som teaterdikter, er Herr Biedermann und die Brandstifter (1958, norsk overs. Herr Hedersmann og brannstifterne, også under tittelen Herr Biedermann og brannstifterne, 1962) og Andorra (1961, norsk overs. 1963).

Handlingen i Herr Biedermann og brannstifterne (1958) foregår i huset til besteborgeeren, den prektige Herr Biedermann. Han forstår etter hvert at leieboerne hans planlegger noe forferdelig, nemlig mordbrann, men er for feig og for passiv, slik at han ikke gjør noe for å avverge katastrofen. Stykket kan leses som en skarp anklage mot den feige borgeren som ser vekk, som fraskriver seg alt ansvar og som indirekte kollaborerer med morderne gjennom sin passivitet.

Handlingen i Andorra (1962) utspiller seg i et lite og isolert samfunn med navn Andorra. En ung gutt får vite at han er adoptert og av jødisk herkomst. Dette utløser en identitetskrise hos ham, ikke minst fordi så å si alle de andre borgerne i det lille samfunnet begynner å se på ham med nye og fiendtlige øyne. Fra dag til dag øker fordommene og sjikanene. Da det til slutt avsløres at han likevel ikke er jøde, er det for sent: raseriet mot den angivelige jøden er så stort at katastrofen ikke kan stoppes. Frisch viser hvor lett mennesker lar seg styre av fordommer, ikke av fornuft, og hvilke fatale følger dette kan få. Også her, som i Herr Biedermann og brannstifterne, viser han at det å se vekk, det å ikke gripe inn når urett blir begått også innebærer ansvar og skyld.

Begge disse tekstene karakteriserer Frisch som parabler og lærestykker. Herr Biedermann og brannstifterne har den ironiske undertittelen "Ein Lehrstück ohne Lehre" (lærestykke uten noen moral). Som Dürrenmatt, leker Frisch med sjangerkonvensjoner. Det som kjennetegner Frisch' tidlige dramatikk, som er inspirert av Brecht, er en utpreget kritisk historisk og samtidshistorisk bevissthet samt ønsket om å fjerne seg fra det borgerlige illusjonsteatret.  Dramaturgisk gjøres dette gjennom en fragmentarisk form med en rekke løst sammenbundne scener. Tematisk sett er det klare paralleller mellom hans dramatikk og prosa.

Frisch' senere stykker, f.eks. Biografie. Ein Spiel (1968, Biografi, et spill) og Triptychon (1978, Triptychon), som utfordrer sjangergrensene og knytter an til tematikken han omhandler i sine senere romaner og fortellinger, oppnådde ikke samme virkning som de tidlige teaterstykkene.

Frisch oppnådde stor anerkjennelse som samtidskritisk essayist, f.eks. achtung: Die Schweiz. Ein Gespräch über unsere Lage und ein Vorschlag zur Tat (1955, Vær oppmerksom: Sveits. En samtale om vår situasjon og et forslag til tiltak), Dienstbüchlein (1974, Tjenestebok), Aus Sorge um die schweizerische Asylpolitik. Offener Brief an den Schweizerischen Bundesrat (1974, Bekymring om Sveits' asylpolitikk. Åpent brev til den sveitsiske nasjonalforsamlingen) og Schweiz ohne Armee? Ein Palaver (1989, Sveits uten hær? En palaver). Han forfattet også essays om poetikk og dramaturgi, bl.a. Erinnerungen an Brecht (1966, Minner om Brecht), som han kjente personlig.

I en særstilling står dagbøkene hans: Tagebuch 1946–49 (1950) gir et bilde av det Europa han møtte etter den annen verdenskrig. Tagebuch 1966–71 (1972) inneholder reportasjer om Vietnamkrigen, krigen i Midtøsten, studentopptøyer i Paris, kritikk av Sveits og den vestlige verden. Samtidig er begge bøkene konfrontasjoner med ham selv og viser utgangspunktet for en stor del av hans øvrige verker. Posthum kom Entwürfe zu einem dritten Tagebuch (2010, utgitt av Peter von Matt, Utkast til en tredje dagbok).

Frisch mottok mange utmerkelser for sitt arbeid, bl.a.:

  • Conrad-Ferdinand-Meyer-prisen (1939)
  • Wilhelm-Raabe-prisen (1954)
  • Georg-Büchner-prisen (1958)
  • Friedenspreis des Deutschen Buchhandels (1976)
  • Heine-prisen stiftet av delstatshovedstaden Düsseldorf (1989)
  • Hage, Volker (1997) Max Frisch, Neuausg.
  • Müller-Salget, Klaus (1996) Max Frisch.
  • Petersen, Jürgen H (1989) Max Frisch, 2. Aufl.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.