Volker Braun (til venstre) ved siden av regissør Ruth Berghaus og billedhugger Wieland Förster (1981)

Volker Braun (til venstre) ved siden av regissør Ruth Berghaus og billedhugger Wieland Förster (1981) av Bundesarchiv, Bild 183-1982-0104-301 / Junge, Peter Heinz . CC BY SA 3.0

Volker Braun er en tysk forfatter. Ved siden av Peter Hacks, Christoph Hein og Heiner Müller regnes Volker Braun som en av de mest betydningsfulle dramatikerne i DDR. Han har også skrevet lyrikk og prosa.

Braun var i flere perioder dramaturg på Berliner Ensemble og Deutsches Theater. Invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 desillusjonerte Braun politisk. I 1976 var han blant de forfatterne som undertegnet oppropet mot at Wolf Biermann ble fratatt statsborgerskapet. Braun ble dermed overvåket av Stasi. Brauns forhold til DDR – og omvendt – var konfliktfylt. Trass i kritiske synspunkt på DDR og problemer med sensuren valgte Braun å bli boende; at han i 1988 ble tildelt nasjonalprisen, viser at regimet på sin side heller ikke ønsket noe brudd.

Høsten 1989 var Braun blant de intellektuelle som ikke gjorde seg til talsperson for en gjenforening med Vest-Tyskland, men ville bidra til å utvikle et demokratisk DDR som et reelt alternativ til Vest-Tyskland. Skuffelsen hans over den politiske utviklingen gjenspeiler seg blant annet i diktet "Mein Eigentum", som begynner med setningen "Da bin ich noch: mein Land geht in den Westen" (1990)

I DDR ble Braun betraktet som en av de mest fremstående av etterkrigstidens unge lyrikere innen den sosialistiske realismen. Han er tydelig inspirert av Bertolt Brecht og Vladimir Majakovskij. Blant hans viktigste diktsamlinger er Provokation für mich (1965), Lagebericht (1968) og Wir und nicht sie (1970), Auf die schönen Possen (2005) og Handbuch der Unbehausten (2016).

Som dramatiker debuterte Braun 1962 med Die Kipper, senere fulgte blant annet Hinze und Kunze (1967), Lenins Tod (1970), Tinka (1972) og Schmitten (1982). Så å si alle stykkene hans ble spilt både på øst- og vesttyske scener. Die Übergangsgesellschaft (skrevet i 1982, oppført for første gang i DDR i 1988), hvor Braun kritisk beskriver sin egen samtid med utgangspunkt i Tre søstre av Anton Tsjekhov, regnes som et av hans mest betydningsfulle stykker; Thomas Langhoffss oppsetting i Maxim Gorki-teatret i Berlin skrev teaterhistorie.

Brauns mest kjente prosatekst er Unvollendete Geschichte (1975, Ufullendt historie, norsk oversettelse 1979). Her skildres historien til et ungt kjærestepar som til slutt går til grunne fordi staten de lever i, ikke gir privat lykke noen sjanse. I tillegg antydes her et selvmordsforsøk, noe som var et av de største tabuer i DDR-litteraturen. Til tross for et kritisk innhold ble teksten publisert i DDR-tidsskriftet Sinn und Form, først i 1975, senere i 1977; som bok kom teksten kun ut i Vest-Tyskland. Av hans senere prosatekster oppnådde særlig Hinze-Kunze-Roman (1985) stor utbredelse. Han har gitt ut flere bind med fortellinger, blant annet Der Wendehals (1995), Das Wirklichgewollte (2000) og Das Mittagsmahl (2007).

Gjennom sitt motsetningsfylte forhold til DDR illustrerer Volker Brauns forfatterskap mange av dilemmaene som de intellektuelle stod overfor. Gjennom Unvollendete Geschichte og Die Übergangsgesellschaft skrev han både litteratur- og teaterhistorie.

Volker Braun har mottatt mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet

  • Heinrich Mann-prisen (1980)
  • Lessing-prisen (1981)
  • Bremens litteraturpris (1986)
  • DDRs nasjonalpris (1988)
  • Berlins litteraturpris (1992)
  • Schillers minnepris (1992)
  • Georg Büchner-prisen (2000)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.