Faktaboks

Siegfried Lenz
Uttale
-ts
Født
17. mars 1926, Lyck i Øst-Preussen (i dag Ełk i Polen)
Død
7. oktober 2014, Hamburg

Siegfried Lenz. Foto fra 1974.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Siegfried Lenz var en tysk forfatter. Han regnes som en av de store fortellerne i tysk etterkrigstid, kjent blant annet gjennom romanen Tysktime (originaltittel Deutschstunde (1968), norsk oversettelse 1969). De fleste av hans romaner er oversatt til norsk.

Biografi

Siegfried Lenz ble født i Masurene i Øst-Preussen. Han var soldat fra 1943 og fram til han deserterte mot slutten av andre verdenskrig. En periode var han i britisk krigsfangenskap. Han studerte litteratur, filosofi og engelsk filologi i Hamburg. I 1950 ble han redaktør for skjønnlitteratur i avisa Die Welt. Et år senere debuterte han og ble etter hvert forfatter på heltid. Lenz deltok regelmessig på samlingene til Gruppe 47.

Forfatterskap

I sine romaner, fortellinger, dramaer og hørespill kretser Lenz omkring begrepene undertrykkelse, forfølgelse, flukt, likegyldighet og skyld. Problematikken er inspirert av andre verdenskrig, men behandles ikke i reportasjens form; den løftes opp på det allmennmenneskelige plan, blant annet i romanene Es waren Habichte in der Luft (1951), Brot und Spiele (1959), Stadtgespräch (1963) og i dramaet Zeit der Schuldlosen (1961), som ble hans internasjonale gjennombrudd.

Oppgjør med nasjonalsosialismen og minner om barndommens Øst-Preussen

I sine mesterlige fortellinger i boka So zärtlich war Suleyken (1955) gir Lenz humoristiske bilder av sitt østprøyssiske barndomsland. Romanen Deutschstunde (1968, norsk oversettelse Tysktime, 1969) er en dyptpløyende analyse av en ung manns forsøk på å vinne klarhet over sine barndomsinntrykk fra Hitler-tiden. Av andre verker kan nevnes dramaet Die Augenbinde (1969), romanen Das Vorbild (1973, norsk oversettelse Forbildet, 1974) om ungdommens behov for forbilder, og novellesamlingene Der Geist der Mirabelle – Geschichten aus Bollerup (1975, norsk oversettelse Historier fra Bollerup, 1975) og Einstein überquert die Elbe bei Hamburg (1976). I romanen Heimatmuseum (1978, norsk oversettelse Forhistorien, 1981) vender Lenz tilbake til sine hjemtrakter i Øst-Preussen. Der Verlust (1981, norsk oversettelse Stillheten, 1982) er en psykologisk studie av en mann som har mistet taleevnen.

Protest mot autoriteter

Senere romaner er Exerzierplatz (1985, norsk oversettelse Ekserserplass, 1986), Die Klangprobe (1990, norsk oversettelse Klangprøven, 1991), Die Auflehnung (1994, norsk oversettelse Opprøret, 1996), som handler om å sette seg til motverge mot samfunnet og autoritetene, og Arnes Nachlass (1999, norsk oversettelse Tingene etter Arne, 2000), en analyse av den tyske sinnsstemningen ved århundrets slutt. I 2004 utkom Zaungast, en samling reisefortellinger, og i 2003 romanen Fundbüro (norsk oversettelse Hittegodskontoret, 2005).

Der Überläufer: posthum

Kort tid etter sin debut i 1951, skrev Lenz en roman som ble refusert. Teksten, som ble publisert posthumt i 2016, bærer tittelen Der Überläufer (Overløperen, desertøren). Romanen ble filmatisert for fjernsyn i 2020. Lenz skildrer utviklingen til den tyske soldaten Walter Proska, som deserterer og slutter seg til Den røde armeen. Med denne historien rørte Lenz ved et av tabuene i det vesttyske etterkrigssamfunnet. Selv om mange soldater hadde kommet frem til at Hitler-regimet var kriminelt, ble det ansett som et eksistensielt svik å bryte det militære troskapsløftet. Dette var hovedårsaken til refusjonen; forleggeren ville unngå en kontroversiell utgivelse. Lenz godtok refuseringen og framhevet, med et selvkritisk blikk,at han ikke hadde maktet å finne den riktige kunstneriske formen for stoffet. Der Überläufer når ikke opp til samme litterære kvalitet som Lenz' beste tekster, men framstår – ikke minst som tidsdokument – som leseverdig.

Taler og essays

Lenz har også utgitt taler, artikler og essays, blant annet Über das Gedächtnis (1992) og Mutmassungen über die Zukunft der Literatur (2001). Lenz har fått en rekke priser, blant annet byen Frankfurts Goethe-pris for 1999 og Goethe-medaljen i gull i 2002.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Wagener, Hans: Siegfried Lenz, 4. utg., 1985, isbn 3-406-30648-9
  • Wolff, Rudolf, red.: Siegfried Lenz : Werk und Wirkung, 1985, isbn 3-416-01825-7

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg