Siegfried Lenz. Foto fra 1974.

Aschehoug. Begrenset gjenbruk

Siegfried Lenz, tysk forfatter. I sine romaner, fortellinger, dramaer og hørespill kretser Lenz omkring begrepene undertrykkelse, forfølgelse, flukt, likegyldighet og skyld. Problematikken er inspirert av den annen verdenskrig, men behandles ikke i reportasjens form; den løftes opp på det allmennmenneskelige plan, for eksempel i romanene Es waren Habichte in der Luft (1951), Brot und Spiele (1959), Stadtgespräch (1963) og i dramaet Zeit der Schuldlosen (1961), som ble hans internasjonale gjennombrudd.

I sine mesterlige fortellinger So zärtlich war Suleyken (1955) gir Lenz vittige bilder av sitt østprøyssiske barndomsland. Romanen Deutschstunde (1968, norsk oversettelse Tysktime, 1969) er en dyptpløyende analyse av en ung manns forsøk på å vinne klarhet over sine barndomsinntrykk fra Hitler-tiden. Av andre verker kan nevnes dramaet Die Augenbinde (1969), romanen Das Vorbild (1973, norsk oversettelse Forbildet, 1974) om ungdommens behov for forbilder, og novellesamlingene Der Geist der Mirabelle – Geschichten aus Bollerup (1975, norsk oversettelse Historier fra Bollerup, 1975) og Einstein überquert die Elbe bei Hamburg (1976). I romanen Heimatmuseum (1978, norsk oversettelse Forhistorien, 1981) vender Lenz tilbake til sine hjemtrakter i Østpreussen. Der Verlust (1981, norsk oversettelse Stillheten, 1982) er en psykologisk studie av en mann som har mistet taleevnen. Senere romaner er Exerzierplatz (1985, norsk oversettelse Ekserserplass, 1986), Die Klangprobe (1990, norsk oversettelse Klangprøven, 1991), Die Auflehnung (1994, norsk oversettelse Opprøret, 1996), som handler om å sette seg til motverge mot samfunnet og autoritetene, og Arnes Nachlass (1999, norsk oversettelse Tingene etter Arne, 2000), en analyse av den tyske sinnsstemningen ved århundrets slutt. I 2004 utkom Zaungast, en samling reisefortellinger, og i 2003 romanen Fundbüro (norsk oversettelse Hittegodskontoret, 2005).

Lenz har også utgitt taler, artikler og essays, blant annet Über das Gedächtnis (1992) og Mutmassungen über die Zukunft der Literatur (2001). Lenz har fått en rekke priser, blant annet byen Frankfurts Goethe-pris for 1999 og Goethe-medaljen i gull i 2002.

Ved arbeidet med Siegfried Lenz’ etterlatte papirer viste det seg at han rett etter sin debut i 1951 hadde skrevet en roman som hans forlag Hoffmann und Campe refuserte. Teksten, som ble publisert i 2016, bærer tittelen Der Überläufer (Overløperen) og er på mange måter et interessant dokument. Lenz skildrer utviklingen til den tyske soldaten Walter Proska, som til slutt velger å bytte side, slik Lenz gjorde i Danmark i 1945. Proska deserterer og slutter seg til Den røde armeen. Med denne historien rørte Lenz ved et av tabuene i det vesttyske etterkrigssamfunnet. Selv om mange soldater hadde kommet frem til at Hitler-regimet var kriminelt, ble det ansett som et eksistensielt svik å bryte det militære troskapsløftet. Å kjempe på sovjetisk side mot nazismen ble av store deler av den vesttyske offentligheten oppfattet som utilgivelig landssvik.

Romanen består av to relativt uavhengige deler: først en beskrivelse av situasjonen til de tyske soldatene i kamphandlinger med overlegne partisaner i 1944, etterpå Proskas skjebne som overløper. Forleggeren Rudolf Soelter støttet helhjertet prosjektet, som i begynnelsen hadde arbeidstittelen … da gibt’s ein Wiedersehen, men bare så lenge kun partisan-delen forelå. Da Lenz utdypet heltens utvikling og tilføyet desertasjonsdelen, ble konsulenten og forleggeren redd for konsekvensene. Lenz var forlagets mest lovende unge forfatter og en investering i fremtiden. Publisering av teksten ville ført til en posisjonering av forfatterskapet på tvers av frontlinjene i den kalde krigen og sannsynligvis ødelagt lesernes velvilje mot den unge forfatteren. Lenz godtok refuseringen, men på et estetisk grunnlag. Med selvkritisk blikk fremhevet han at han ikke hadde maktet å finne den riktige kunstneriske formen for stoffet. Overløperen når ikke opp til samme litterære kvalitet som Lenz' beste tekster, men fremstår – ikke minst som tidsdokument – som leseverdig.

  • Wagener, Hans: Siegfried Lenz, 4. utg., 1985, isbn 3-406-30648-9, Finn boken
  • Wolff, Rudolf, red.: Siegfried Lenz : Werk und Wirkung, 1985, isbn 3-416-01825-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.