Katja Petrowskaja

Etter endt skolegang i Kiev og i Tyskland studerte Katja Petrowskaja litteraturvitenskap og slavistikk ved Universitetet i Tartu i Estland; hun disputerte i 1998 på Universitetet i Moskva. I 1999 flyttet hun til Berlin hvor hun arbeidet som journalist både for russiske tidsskrift og tyske aviser, blant annet for Neue Zürcher Zeitung, taz og Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung, hvor hun er fast spaltist.

Debuten er bygd opp som en rammefortelling: En kvinnelig jeg-forteller, som deler mye av biografien med forfatteren selv, er på søken etter sin egen familiehistorie. Basert på brokker av det hun vet og det hun møysommelig finner fram til av opplysninger gjennom samtaler med slektninger, arkivbesøk, litteraturstudier, søking på nettet og reiser til steder hvor familien har bodd forsøker hun å sette sammen historien til sin jødiske familie. Reisen tar henne blant annet til Kiev, Warszawa, den tidligere konsentrasjonsleiren Mauthausen ved Linz og Wien. Esther, kanskje nærmer seg blant annet historien om farens bestemor, en gammel kvinne som i 1941, da familien flyktet fra Kiev, ble igjen og dermed ble drept i Babij Jar, hvor 30 000 jøder ble massakrert i september 1941.

Mosaikkbitene jeg-fortelleren finner ut underveis danner en oppstykket familiehistorie, karakteristisk ikke bare for familien Petrowska (opprinnelig Stern), men også for jødenes historie i Russland og resten av Europa. Familiehistorien er fragmentarisk, full av spekulasjoner, akkurat som de fleste jødiske familiehistoriene som ble berørt av shoah (holocaust). Tittelen, Esther, kanskje, viser nettopp dette: Faren er ikke lenger sikker på hva hans bestemor egentlig het, men kanskje var det Esther.

Tekstens narrative struktur – fragmentarisk, med innvevde metapoetologiske refleksjoner over språk, religion, tilhørighet og identitet – gjenspeiler tematikken; det samme gjør den tyske undertittelen, Geschichten, historier: løsrevne historier som til sammen – kanskje – danner et mønster, men mye forblir spekulasjoner.

Petrowskaja har i en årrekke arbeidet som journalist og spaltist for flere tyske aviser, blant annet siden 2015 for Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung. I 2022 ble et utvalg av hennes artikler og kortprosa publisert i bokform: Das Foto schaute mich an. Her danner et fotografi utgangspunkt for korte essayer som både gir rom for forfatterens personlige refleksjoner og for en historisk-politisk kontekstualisering. Noen få av fotografiene stammer fra forfatteren selv og hennes familie, de fleste bildene har hun funnet i arkiver, på loppemarkeder og på fotoutstillinger.

Hun har også skrevet essayer for andre antologier, blant annet for Anita Backs bildereportasje Die Auserwählten. Ein Sommer im Ferienlager von Orlionok (2012) og for Warum Lesen? Mindestens 24 Gründe, utgitt av Katharina Raabe og Frank Wegner (2020).

Katja Petrowskaja har fått flere utmerkelser for sitt arbeid, blant annet:

• Ingeborg-Bachmann-prisen (2013)
• Litteraturprisen "aspekte" (2014)
• Schubart-litteraturprisen stiftet av byen Aalen (2015)
• Ernst-Toller-prisen (2015)
• Stregaprisen (2015)
• Menneskerettighetsprisen til Gerhart-og-Renate-Baum-stiftelsen (2022)
• Gustav Regler-prisen (2023)

• Vielleicht Esther. Geschichten 2014. Norsk utgave 2015. Esther kanskje. Oversatt av Sverre Dahl. Gyldendal.
• Das Foto schaute mich an. Kolumnen 2022. Suhrkamp.

• Tysklands litteratur

• Forlagets informasjon om forfatteren
• Katja Petrowskaja i Deutsche Biographie