Christa Wolf

Wolf debuterte som prosaforfatter med fortellingen Moskauer Novelle (1961). Med utgangspunkt i en kjærlighetshistorie mellom en kvinne fra DDR og en russer skildres konflikten mellom individets ønsker og samfunnets rammer, i dette tilfellet de rammene det sosialistiske samfunnet setter. Verken innhold eller oppbygning utfordrer den sosialistiske realismen, som på det tidspunktet var den herskende litterære retningen i DDR.

Heller ikke romanen Der geteilte Himmel (1963), som gjorde Wolf kjent både i DDR og i Vest-Tyskland, utfordrer sensuren i særlig grad. Også her står en kjærlighetshistorie i sentrum, mellom den unge lærerstudenten Rita Seidel og kjemikeren Manfred Herrfurth. Rita, som lærer industriarbeidernes hverdag å kjenne gjennom sitt obligatoriske praktikum i en bedrift, er ikke blind for problemene i det sosialistiske samfunnet, men velger likevel klart standpunkt for sosialismen. Manfred derimot flykter til Vest-Berlin. Han vil at Rita skal følge etter, men hun velger – etter en hard indre kamp og etter et antydet selvmordsforsøk – å bli i DDR. Protagonisten gjennomgår en personlig utvikling som fører frem til en bevisst oppslutning om sosialismen og DDR, men forfatteren viser samtidig de følelsesmessige omkostningene denne prosessen har. Der geteilte Himmel ble filmatisert i regi av Konrad Wolf i 1964.

I romanen Nachdenken über Christa T. (1968, norsk oversettelse Om Christa T. i 1970) går imidlertid Wolf et skritt videre og utfordrer samtidig sensuren i DDR. Den kvinnelige fortelleren, som nok har enkelte selvbiografiske trekk, forteller om sin venninne, Christa T., som er død. Den konkrete dødsårsaken er leukemi. Sykdommen er likevel ikke den egentlige årsaken til at Christa T. ble syk, men et symptom. Det er samfunnets rigide krav som ikke gir enkeltmennesket plass og mulighet til å utvikle seg, som til syvende og sist har Christa T. sitt liv på samvittigheten. Konflikten mellom individ og samfunn, som Wolf allerede tematiserer i sine første tekster, blir her uløselig. Samtidig utfordrer forfatteren fortellerkonvensjonene i den sosialistiske realismen.

På forfatterkongressen i 1969 ble Wolf kritisert fordi hun ikke lar sin protagonist overvinne krisen og innta sin plass i det sosialistiske samfunnet, men tvert imot dø av krisen som er utløst av rigide normer. I DDR kom romanen først ut etter en lang sensurprosess og i kun et lite opplag, mens den i Vest-Tyskland ble en bestselger.

Den omfattende romanen Kindheitsmuster (1976) har et selvbiografisk utgangspunkt, nemlig egen oppvekst. Her beskriver Wolf en barndom i Landsberg an der Warthe, hvor hun selv er oppvokst, og flukten vestover da den tyske kapitulasjonen er nært forestående. Dette veves sammen med en reise i 1971 tilbake til Landsberg an der Warthe, som nå heter Gorzów Wielkopolski og hører til Polen. De ulike tidsnivåene er vevd sammen, og romanen viser dermed også gjennom sin komposisjon at fortiden ikke er noe det kan settes sluttstrek over, men noe som fortsatt preger samtiden. Romanen tar et oppgjør med tausheten som skal dekke over fortidens forbrytelser og forsømmelser. Oppveksthistorien utvikler seg til et historisk panorama som gir innblikk i det kompliserte oppgjøret med den nasjonalsosialistiske fortiden.

Romanen er et av de viktigste litterære DDR-bidragene til den omfattende tyskspråklige litteraturen om oppgjøret med nasjonalsosialismen. Fortellingen August (2012) ble utgitt posthumt, hvor historien til en av figurene i Kindheitsmuster fortelles videre. En mulig forstudie til romanen, Nachruf auf Lebende. Die Flucht, kom ut i 2014.

I DDR var interessen for den litteraturhistoriske epoken romantikken minimal. Romantikerne ble sett på som svermere, sykelige og tapere. På 1970-tallet økte imidlertid også i DDR interessen for denne epoken, parallelt med at en ny subjektivitet gjorde seg gjeldende i litteraturen, både i vest og øst. Flere forfattere, blant annet Gerhard Wolf, skrev studier om romantikkens forfattere (Der arme Hölderlin, 1976). I Kein Ort. Nirgends (1979) skildres et fiktivt møte mellom Heinrich von Kleist og Karoline von Günderrode, som begge går til grunne fordi samfunnet ikke har plass til dem. Wolfs hovedtema, konflikten mellom individ og samfunn, videreutvikles her i en (litteratur)historisk setting.

Dette grepet bruker Wolf senere i både Kassandra (1983, norsk oversettelse med samme tittel i 1985) og Medea: Stimmen (1996, norsk oversettelse Medea: stemmer i 1998). Med utgangspunkt i mytene om Kassandra og Medea, to kvinneskikkelser som trosser konvensjoner og samfunnets normer, oppstår de sivilisasjonskritiske romanene som kan leses som advarsler – som kassandrarop – og som samtidig er feministiske nytolkninger av gamle myter. Parallelt med Kassandra skrev Wolf Voraussetzungen einer Erzählung (1983), en poetologisk tekst som beskriver arbeidet med Kassandra-stoffet, og som samtidig er en av forfatterens viktigste poetologiske skrifter. Sivilisasjonskritikk og angst for framtiden gjenspeiler seg også i Störfall (1987), som beskriver reaktorkatastrofen i Tsjernobyl i 1986.

I kjølvannet etter revolusjonen i DDR og den tyske gjenforeningen publiserte Wolf flere kortere tekster som reflekterer hva den politiske omveltningen betyr for forfatteren. Det dreier seg om Sommerstück (1989, norsk oversettelse Sommerstykke i 1990), som viser den politiske apatien og maktesløsheten som preget DDR kort tid før revolusjonen, og om Was bleibt (1990), som gir innblikk i tilværelsen som forfatter i DDR.

Fortellingen Leibhaftig (2002, norsk oversettelse Lys levende i 2004) handler om en østtysk kvinnelig forfatter som er livstruende syk. Sammenhengen mellom alvorlig sykdom og en indre krise – et gjentakende tema i mange av Wolfs tekster – er her kronologisk knyttet opp mot den siste perioden i DDRs historie. Den entydig selvbiografiske teksten Ein Tag im Jahr. 1960–2000 (2003) består av nedtegnelser fra den 27. september hvert år gjennom en periode på 40 år. Christa Wolfs siste roman, Stadt der Engel oder The Overcoat of Dr. Freud (2010, norsk oversettelse Englenes by, eller The Overcoat of Dr. Freud i 2012) springer ut av et lengre opphold i California og kretser om forfatterens refleksjoner over utviklingen i Tyskland i etterkant av den tyske gjenforeningen, flettet sammen med opplevelser og observasjoner i USA.

Siden 1978 var Christa Wolf ofte på reise i vestlige land, blant annet i USA, Italia, Vest-Tyskland og Sveits, hvor hun var en populær foredragsholder. Gjennom utallige foredrag om egen litterær praksis videreutviklet Wolf sitt poetologiske ståsted. Blant hennes viktigste essaybind er Hierzulande, Andernorts (1999). Christa Wolf førte en utstrakt korrespondanse med andre forfattere, blant annet med Anna Seghers (Das dicht besetzte Leben, 2003). I 2016 ga Sabine Wolf ut en omfattende samling brev: Man steht sehr bequem zwischen allen Fronten. Briefe 1952–2011.