Tysklands samtidshistorie omfatter Tysklands historie etter 1990.

I 1990 ble Vest-Tyskland forent med Øst-Tyskland (DDR) etter at landet hadde vært delt i to siden 1949, som en del av oppgjøret etter andre verdenskrig. Vest-Tyskland var etter krigen okkupert av USAStorbritannia og Frankrike og ble etter delingen en del av Vest-Europa, mens Øst-Tyskland var okkupert av Sovjetunionen og ble en del av østblokken. Delingen av Tyskland var en del av konflikten som kalles Den kalde krigen.

Tyskland ble gjenforent 3. oktober 1990.

Helmut Kohl ble det gjenforente Tysklands første forbundskansler i 1990.

Helmut Kohl av Engelbert Reineke/Das Bundesarchiv. CC BY SA 3.0

9. november 1989 ble Berlinmuren åpnet. 20. september 1990 stemte DDRs Volkskammer og den vest-tyske forbundsdagen ja til gjenforeningsavtalen. 3. oktober 1990 trådte avtalen i kraft, og Tyskland var dermed samlet på nytt.

Etter først å ha markert motstand, gav Sovjetunionen sommeren 1990 sitt samtykke til at et gjenforent Tyskland selv kunne velge militær blokktilhørighet, det vil si NATO-medlemskap. En viktig hindring for gjenforeningen var da fjernet, og endringene kom i rask rekkefølge. En monetær, økonomisk og sosial union mellom de to statene trådte i kraft i juli 1990. I august 1990 ble de to tyske stater enige om en statsavtale som fastla det juridiske grunnlaget for gjenforeningen, som så skjedde 3. oktober 1990. 2. desember ble de første fellestyske forbundsdagsvalg siden 1932 avholdt. Helmut Kohl ble etter valget leder for en høyre-sentrum-regjering bestående av CDU/CSU og FDP.

Det var stor begeistring og festivitas rundt den tyske gjenforeningen, både i Tyskland og utenfor. Men etter feiringen ventet utfordringer knyttet til administrativ samordning, sammensmeltningen av to svært ulike økonomier, miljøproblemer, samt flere millioner menneskers mentale og sosiale tilpasning til en ny virkelighet.

I 1991 vedtok Forbundsdagen at det samlede Tysklands regjeringsby skal være Berlin, og en omfattende flytteprosess ble igangsatt fra Bonn. I 1999 var den gamle riksdagsbygningen ferdig ombygd, og Forbundsdagen holdt sine første møter i hovedstaden. Samme år åpnet nye regjeringsbygninger, og flyttingen var fullført da Forbundskanslerens nye hus ble innviet 2001. Et endelig punktum for avviklingen av etterkrigstiden for Tysklands vedkommende ble satt 31. august 1994 ved en seremoni med forbundskansler Helmut Kohl og Russlands president Boris Jeltsin til stede, hvor de siste russiske troppenes utmarsj fra tyske områder ble markert.

Da forholdene i eks-DDR ble kjent etter samlingen, kom dette som et sjokk på mange. Særlig rystende var avsløringene av en rekke groteske forhold omkring kommuniststatens overvåkning av sine innbyggere. Det hemmelige statspolitiet, Stasi, hadde hele 100 000 fast ansatte, og skal på det meste ha hatt 500 000 angivere i en befolkning på vel 16 millioner. En viktig oppgave etter samlingen var derfor å få kontroll med Stasis arkiv, som inneholder detaljerte opplysninger om over 6 millioner østtyskere. I 1991 vedtok Forbundsdagen en egen lov om Stasi-arkivet og det offentliges adgang til opplysningene. Arkivmappene fra Stasi-arkivet ble endelig frigitt i 2003.

Det ble reist straffesaker mot flere tidligere DDR-topper, blant andre partisjef Erich Honecker, etterretningssjefen Markus Wolf, Stasi-sjef Erich Mielke og statsminister Willi Stoph. Honecker søkte i mars 1991 tilflukt hos kommunistvenner i Moskva, men ble utlevert til Tyskland i juli 1992. Saken mot ham ble frafalt på grunn av skrantende helse, og i januar 1993 drog han i eksil til Chile hvor han døde i 1994. Flere av de øvrige ble dømt, noen også for drap, men som følge av de tiltaltes høye alder og sviktende helse unngikk de langvarige fengselsopphold.

Det ble også reist tiltale mot seks tidligere medlemmer av Det sosialistiske enhetsparti (SED), blant dem tidligere partisjef Egon Krenz, for drap på til sammen 47 mennesker som forsøkte å flykte over Berlinmuren. I 1997 ble Krenz dømt til seks års fengsel for drap begått av grensevakter ved den tidligere sektorgrensen. Han ble løslatt i 2003. Et minnesmerke over alle dem som mistet livet i forsøket på å krysse Berlinmuren, ble åpnet i 2004.

Innlemmelsen av Øst-Tyskland i det vesttyske samfunnssystem ble en langt vanskeligere og tyngre oppgave enn mange hadde forutsett, ikke bare økonomisk, men også sosialt og menneskelig. I tiden etter samlingen fikk mange østtyskere følelsen av å være annenrangs borgere og sine brødre i vest underlegne. Begeistringen over gjenforeningen ble raskt dempet, og strømmen av økonomiske flyktninger fra Øst-Tyskland og fra utlandet satte både økonomien og den sosiale stabiliteten på alvorlige prøver.

Arbeidsledigheten og den sosiale nøden og usikkerheten i øst førte til sterk oppblomstring av nynazistiske og høyreekstremistiske grupper. Øst-Tyskland hadde et stort innslag av innvandrere fra tidligere kommunistland i Asia og Afrika, og fremmedhatet rettet seg i første rekke mot disse. Det var også flere rasistisk motiverte mordbranner rettet mot tyrkere. Det har også forekommet angrep på jødiske eiendommer og skjending av jødiske gravplasser og minnesmerker. I et forsøk på å demme opp for den fremvoksende nynazismen har myndighetene økt strafferammene for rasistisk motiverte forbrytelser og forbudt flere nynazistiske partier. Et minnesmerke over ofrene for jødeutryddelsene ble åpnet i Berlin i 2005.

Etter gjenforeningen ble det også foretatt innstramminger i Tysklands liberale asylpolitikk. I 1992 var antallet asylsøkere 438 000, av disse kom 122 000 fra det tidligere Jugoslavia. Etter innstrammingene sank antallet med hele 60 % fra 1994.

Den store gruppen av kurdiske flyktninger har skapt problemer ved en rekke voldelige anslag mot tyrkiske eiendommer i Tyskland. Mer enn to millioner etniske tyskere fra Sovjetunionen og andre østeuropeiske land har etter gjenforeningen vendt tilbake til Tyskland. Disse ble til å begynne med ønsket velkommen og fikk solid hjelp fra den tyske stat til å etablere seg, men de økende økonomiske problemene etter gjenforeningen førte til innstramninger i hjelpeprogrammet.

Øst-Tyskland, som var blitt fremstilt som det økonomiske underet i Øst-Europa, viste seg å ha en industri med nedslitt maskineri og lite effektiv organisasjonsstruktur. Det var knapt stilt miljøkrav til industri, energiproduksjon og kommunikasjoner, og flere rystende forurensningsskandaler ble avslørt. Store deler av den østtyske industrien kollapset da markedsøkonomien ble innført, og arbeidsledigheten steg dramatisk. Dette gjaldt ikke minst når kjernevirksomheter la ned i noen av Øst-Tysklands ensidige industribyer.

(Vest)tyske myndigheter hadde åpenbart undervurdert kostnadene ved gjenforeningen. Kohl lovet under den første felles valgkamp at skattene for befolkningen i vest ikke skulle økes, men de tunge økonomiske byrder som gjenforeningen medførte, tvang likevel frem skatteøkninger. I 1993 klarte forbundskansleren å få i stand en såkalt solidaritetspakt mellom regjeringen, opposisjonen, delstatsregjeringene og partene i arbeidslivet. En «solidaritetsskatt» på 7,5 % av inntekten ble iverksatt fra 1995.

Flere sektorer innen næringslivet slet hardt i slutten av 1990-årene, og den nye regjeringen under Gerhard Schröder (fra 1998) gikk inn for økt statlig sparing for å redde Tyskland ut av en vanskelig økonomisk situasjon. Målet med reformene var å skape ny vekst og flere arbeidsplasser.

I begynnelsen av det nye hundreåret nådde arbeidsledigheten opp i 12 %, mens det nærmet seg nullvekst i økonomien. Også et økende fødselsunderskudd vakte bekymring. Fire år på rad ble statsbudsjettet gjort opp med underskudd som oversteg 3 %-grensen i EUs såkalte vekst- og stabilitetspakt; bare en oppmyking av regelen gjorde at man slapp unna økonomiske straffetiltak. I følge en regjeringsrapport lå en vesentlig del av årsaken i feilgrep knyttet til gjenforeningen; 10 000 milliarder kroner ble overført til det tidligere DDR i årene 1989–2004. For å snu stagnasjonen ble det fremmet flere reform- og omstillingsplaner, med Schröder-regjeringens Agenda 2010 som tyngdepunkt. Tiltakene omfattet både trygdekutt, økning av egenandeler og pensjonsalder, oppmyking av regelverket i arbeidslivet, lettelser for bedriftene og utvidet arbeidstid uten lønnskompensasjon. I sum handler det om å tilpasse et sjenerøst velferdssystem til en situasjon der tysk industri møter økt konkurranse fra lavkostland. «Pakkene» møtte til dels kraftig motstand fra fagbevegelsen og utløst massedemonstrasjoner, og har i flere tilfeller måttet modereres for å kunne vedtas.

Valget 1994 sikret CDU/CSU og FDP regjeringsmakten under Helmut Kohls ledelse for fjerde gang siden 1982. Men han ble valgt med knappest mulig margin: bare én stemmes overvekt i Forbundsdagen. FDP ble valgets store taper. Katastrofale deltstatsvalg førte til indre strid i FDP, og utenriksminister Klaus Kinkel gikk av som partileder sommeren 1995. De grønne hadde derimot stor fremgang ved 1994-valget og fikk 49 plasser i Forbundsdagen.

De høyreekstreme partiene og andre småpartier som hadde forsøkt å utfordre det politiske etablissement, delvis med hell i enkelte delstatsvalg, kom til kort i forbundsdagsvalget. De høyreekstreme Republikanerne fikk bare 2 % oppslutning og dermed ingen plasser i Forbundsdagen.

DDR-kommunistenes arvtager PDS fikk 4,4 % oppslutning ved forbundsdagsvalget, noe som var en fordobling siden valget i 1990. Mer oppsiktsvekkende var partiets resultater ved delstatsvalgene i det tidligere Øst-Tyskland, hvor oppslutningen enkelte steder var rundt 20 %.

SPD under ledelse av Rudolf Scharping gikk frem ved valget i 1994, men maktet ikke å overta regjeringsmakten. Samtidig ble Kohl-regjeringen svekket, blant annet som følge av bred folkelig skepsis til politikken for enda tettere pengepolitisk integrasjon i Den europeiske union (EU), en politikk Kohl selv var en sterk talsmann for. Ved forbundsdagsvalget i 1998 fikk SPD med kanslerkandidat Gerhard Schröder over 40 % av stemmene, og Kohl måtte gå av etter 16 år som regjeringssjef. Schröder ble ny forbundskansler i koalisjonsregjeringen mellom SPD og De grønne. CDU gjorde sitt dårligste valg i etterkrigstiden med 35 % oppslutning.

I 1999 ble Johannes Rau valgt til ny president i Tyskland etter Roman Herzog, og ble dermed den første sosialdemokratiske presidenten i Tyskland på 25 år. Ved innsettelsen av Rau som president ble det samtidig tatt avskjed med Bonn som regjeringshovedstad. I september åpnet den nye Riksdagsbygningen i Berlin. Rau ble i 2004 avløst som president av den partiløse (men støttet av CDU) Horst Köhler.

Schröder-regjeringens hardhendte sparepolitikk ble av de fleste oppfattet som nødvendig, men den rammet også trygdede, pensjonister og arbeidsløse. Næringslivet var i stor grad enig i reformene, men SPD-velgerne var kritiske. Også innad i det sosialdemokratiske partiet var det motstand, og enkelte betegnet Schröders økonomiske kurs for «ny-liberalistisk». Den politiske motbøren for Schröder kom klart til uttrykk ved delstatsvalgene, der SPD gjorde det til dels oppsiktsvekkende dårlig. Nederlagene medførte at opposisjonen fikk flertall i nasjonalforsamlingens annetkammer, Forbundsrådet. Til tross for at regjeringens sparepolitikk medførte en markant nedgang i SPD og De Grønnes popularitet, valgte Schröders regjering å fastholde denne politiske kursen.

Økonomiske omstillingstiltak, og en økende arbeidsledighet, var hovedtemaer også ved de første valgene i det nye hundreåret. Gerhard Schröders rødgrønne koalisjonsregjering ble kritisert både for omfanget i innstramningsplanene og for at de i for stor grad rammet vanlige mennesker. De sosialdemokratiske skansene falt i tur og orden, og i 2005 satt SPD med makten i bare fem av Tysklands 16 delstater. Både forbundsdagsvalget i 2002 og det fremskyndede valget i 2005 gav dødt løp mellom de store partiene; i 2002 oppnådde begge 38,5 % av stemmene, og det ble koalisjonspartneren De grønnes fremgang samt valgordningen som berget Schröder-regjeringen.

Valget i 2005 ble fremskyndet fra 2006 etter et omstridt, men ikke grunnlovsstridig grep fra Schröders side. Han fremprovoserte et mistillitsforslag i Forbundsdagen der flere rødgrønne representanter stemte blankt, og presidenten oppløste deretter Forbundsdagen. Med dette hadde Tyskland i praksis innført oppløsningsrett.

Valget 2005 ble like jevnt som i 2002. CDU/CSU fikk 35,2 % og SPD 34,3 %, dvs. tilbakegang for begge – og det var doseringen av innstramningstiltak mer enn politisk kurs som skilte valgprogrammene. Det ble Fridemokratene med et program til høyre for de to store og den nye samlingen til venstre i partiet Linke/PDS som hadde størst fremgang. Tendensen til oppflising av det tradisjonelle topartisystemet var dermed forsterket, og ingen kjente konstellasjoner hadde flertall i den nye Forbundsdagen. Etter langvarige forhandlinger endte det med en storkoalisjon, den andre i landets historie, mellom CDU/CSU og SPD og med de konservatives nye leder Angela Merkel som Tysklands første kvinnelige forbundskansler – og dessuten den første fra det tidligere Øst-Tyskland etter gjenforeningen.

De dramatiske endringene i øst-vest-forholdene i Europa endret fundamentalt Tysklands posisjon internasjonalt. Landet fremstod fra midten av 1990-årene, til tross for store kostnader ved gjenforeningen, som Europas ledende økonomiske makt. Forventningene om at Tyskland, når økonomien i de østlige delene av landet kommer opp på nivå med den vestlige, ytterligere vil styrke sin dominans har virket inn på de internasjonale samarbeidsforhold. Det store Tyskland har i noen grad skapt spenninger innen det europeiske samarbeidet, og mellom Europa og USA. Tyskland har også krevd fast plass i FNs sikkerhetsråd.

Diskusjonen om tyske militære enheter skal kunne delta i operasjoner utenfor NATO-området var svært relevant i 1990-årene, ettersom det internasjonale samfunn stod overfor stadig flere situasjoner som krevde militær intervensjon og kontroll. Innenrikspolitisk har temaet vært brennbart i Tyskland, men det er også følsomt sett i forhold til et samlet Tysklands sikkerhets- og utenrikspolitiske rolle i Europa. Forfatningsdomstolen fastslo i 1994 at tyske soldaters deltakelse i freds- og sikkerhetsoperasjoner i utlandet ikke strider mot grunnloven hvis Forbundsdagen i hver enkelt sak gir sin godkjennelse med vanlig flertall. I tråd med dette vedtok Forbundsdagen i 1995 å bidra med 4000 tyske soldater til IFOR-styrken, den NATO-ledede flernasjonale styrken i Bosnia-Hercegovina.

I 1993 fastslo den tyske forfatningsdomstolen at Maastricht-avtalen ikke strider mot den tyske grunnloven. Dermed kunne Tyskland som siste EU-land ratifisere denne avtalen om den økonomiske og politiske unionen. Det var imidlertid en viss Europa-skepsis i befolkningen, særlig motvilje mot å oppgi D-marken som valuta – selve symbolet på den tyske økonomiske suksessen («Wirtschaftswunder») i etterkrigstiden. Men omleggingen gikk uten nevneverdige problemer, ikke misnt fordi EUs nye sentralbank kom under tysk ledelse.

Tyskland har vært pådriver i spørsmålet om utvidelse av EU. Etter at Østerrike ble medlem (sammen med Sverige og Finland) i 1995 bidrog Tyskland til vedtaket i 1997 om å starte forhandlinger om medlemskap med de østeuropeiske landene. Med de ti nye EU-landene fra 2004 har Tyskland igjen plassert seg geografisk i sentrum av Europa – og i EU.

Etter terrorangrepene mot USA i 2001 bidro Tyskland til den USA-ledede styrken som invaderte Afghanistan for å fordrive al-Qaida; den første tyske militæroperasjonen utenfor Europa siden andre verdenskrig. Beslutningen var omstridt, og forbundskansler Schröder måtte stille kabinettspørsmål. Men striden gikk dypere da regjeringen i 2002 gikk imot en invasjon i Irak uten et klart FN-mandat. Visjonen var et tyskledet, bredt internasjonalt samarbeid – basert på diplomati og FNs våpeninspektører – for å løse Irak-krisen.

Motstanden mot USAs doktrine om rett til «forhåndsangrep» var videre tenkt som et ledd i arbeidet med å utvikle EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, med en tysk-fransk akse som tyngdepunkt. Denne aksen i EU ble styrket i Schröders regjeringstid. Massedemonstrasjoner i tyske storbyer ble tatt til inntekt for regjeringens linje. Men både i EU-sammenheng og internasjonalt fremstod den tyske regjeringen etter hvert som et ytterpunkt i motstanden mot USAs Irak-politikk. Samtidig så USA med skepsis på et stadig utvidet samarbeid mellom Tyskland og Russland. Det oppstod en isfront mellom USA og Tyskland, og opposisjonen anklaget regjeringen for isolasjonisme. Forholdene ble gradvis normalisert etter USAs invasjon i Irak i 2003, men først under Angela Merkel syntes det historiske vennskapet å være fullt gjenopprettet. Under Merkel ble også den tysk-franske aksen tonet noe ned, men storkoalisjonens hovedbudskap var kontinuitet både i utenrikspolitikken og når det gjaldt Tysklands rolle i EU.

60-årsminnet om avslutningen av andre verdenskrig i 2005 artet seg som en folkefest – og som en front mot nynazistiske strømninger i samfunnet. President Horst Köhlers ord om at tyskerne skal «gå videre, uten personlig skyldfølelse, men uten å glemme» – og jubelen med tyske flagg under fotball-VM på hjemmebane året etter – markerte at normaliseringen endelig er fullført.

Da den internasjonale finanskrisen begynte å merkes sommeren 2008, var tysk økonomi  kommet opp av den bølgedalen den befant seg i rundt hundreårsskiftet. Budsjettunderskuddet lå igjen innenfor EU-kravet, og industriproduksjonen sikret posisjonen som verdens største eksportland, selv om Tyskland nå ikke lenger var verdens tredje største økonomi - Kina har overtatt den plasseringen etter USA og Japan. Ut over høsten stod landet fortsatt i en særstilling innen EU, med synkende arbeidsledighet, ned til drøyt 7 % ved årsskiftet, før kurven igjen pekte oppover, for første gang på tre år. Ved inngangen til 2009 ble det imidlertid klart at «lokomotivet i den europeiske økonomien» hadde mistet mye av sin trekkraft; økonomien krympet med over 2 %. Storkonserner med verdenskjente merkevarer kom i dyp krise, ikke minst gjaldt det den tradisjonsrike og økonomisk meget viktige bilindustrien.

Den tyske regjeringen gikk imot EUs planer om en felles pakke mot finanskrisen og fremla selv en pakke til 17 milliarder euro, langt mindre enn i sammenlignbare land. Etter noen måneders nøling, fulgte imidlertid nye 50 milliarder i januar 2009, den største av alle nasjonale krisepakker, med et omfattende investerings- og stimuleringsprogram. Nølingen med hensyn til valg av virkemidler ble tilskrevet landets dystre erfaringer fra 1920-tallet, med høy opplåning og hyperinflasjon.

Både håndteringen av finanskrisen og de forutgående innstramningstiltakene som hadde satt ny fart i økonomien, bidro imidlertid også til å øke de indre spenningene i storkoalisjonen mellom CDU/CSU og SPD. Innstramninger i pensjons- og andre velferdsordninger, strid om minstelønn og pakker med lønnsnedslag bl.a. i deler av storindustrien - mye av dette knyttet til omstillingsplanen Agenda 2010 fra Schröder-regjeringens tid - hadde ført til langvarige streiker og også på andre måter vist sin politiske sprengkraft. Generelt ble lønnsveksten hengende godt etter prisveksten, og øst/vestskillet i økonomisk utvikling, ledighet, mv. var stadig like synlig.

Saker knyttet til blant annet kjernekraft, verneplikt og militærengasjementet i Afghanistan forsterket slitasjeproblemene i regjeringen. Ved flere delstatsvalg ble koalisjonspartnerne straffet, til dels kraftig, også i sine tradisjonelle velgerbastioner. I 2008 foretok det sosialdemokratiske partiet (SPD) sitt fjerde lederskifte siden 2004, i det Franz Müntefering kom tilbake som partileder, mens utenriksminister og visekansler Frank-Walter Steinmeier ble utpekt til kanslerkandidat ved forbundsdagsvalget i september 2009.

SPD slet med intern strid om politisk retningsvalg, men avviste alt fremtidig samarbeid på riksplan med den nye partidannelsen på venstresiden, Die Linke, med SPD-utbryteren Oskar Lafontaine som en av lederne. Både dette partiet og Fridemokratene hadde medvind foran valget, mens det høyreekstreme og innvandrerfiendtlige Nasjonaldemokratiske parti (NPD), gikk sterkt frem ved flere østlige delstatsvalg. En generelt synkende valgdeltagelse har vakt bekymring i det politiske miljøet. Og ved den mest omtalte folkeavstemningen i senere år var deltagelsen for lav til å gi bindende resultat; dermed vedtok politikerne i 2008 at Berlins legendariske flyplass Tempelhof skal nedlegges, sammen med Tegel, mens Schönefeld skal gjenoppstå som den nye Berlin Brandenburg International.

I tråd med Tysklands ledende rolle i EU-samarbeidet gav Forbundsdagen i 2008 med overveldende flertall sin tilslutning til Reformtraktaten (Lisboa-traktaten), som skal erstatte den forkastede og mer omfattende «EU-grunnloven». Året i forveien hadde Tyskland formannskapet både i EU og i G 8, og forbundskansler Angela Merkel ble kåret til verdens mektigste kvinne, mens hun fra hjemlig hold er blitt kritisert for å bruke for mye av sin tid i internasjonale fora.

Forbundsdagsvalget 27. september 2009 gav et klart, fornyet mandat til Angela Merkel. Etter fire års storkoalisjon og en finanskrise førte regjeringspartiene en neddempet valgkamp med «sosial markedsøkonomi» som et felles multiplum. Merkels CDU/CSU måtte notere en tilbakegang på noen tideler, til 33,8 %. Atskillig verre gikk det med regjeringspartneren SPD som med et tap på 11,2 % fra 2005-valget, endte på historisk lave 23 % av stemmene, og dermed bare drøyt det dobbelte av venstrepartiet Linke med røtter i det tidligere østtyske kommunistpartiet. I sum hadde dermed de to tradisjonelt dominerende aktørene i tysk politikk, CDU/CSU og SPD, kommet ned i under 57 % av stemmene, mot over 80 % i tidligere tider. De tre partiene som utgjorde en sprikende opposisjon i perioden 2005-2009, Fridemokratene, Linke og Grüne, fikk alle en betydelig prosentvis fremgang; størst for det liberale, og i periodens løp mer høyreorienterte, FDP med 4,7 %, til 14,6 %. I den nye forbundsdagen fikk CDU/CSU og FDP til sammen 332 og de 622 setene.

Angela Merkel hadde i valgkampen pekt på FDP som ønsket koalisjonspartner. Og nå kunne storkoalisjonen avløses av en borgerlig flertallsregjering, med FDP-lederen Guido Westerwelle, som fremstod som valgvinner, som utenriksminister og visekansler. CDU fikk 8, FDP 5 og CSU 3 av ministerpostene i den nye regjeringen, som Merkel presenterte etter å ha blitt formelt gjenvalgt som forbundskansler 28. oktober 2009. Regjeringserklæringen bar bud om skattelettelser på 24 milliarder euro, særlig rettet inn mot lavere og midlere inntekter, en fanesak for FDP. Et hovedsiktemål var å stimulere den økonomiske veksten, budsjettinnsparinger ble derfor skjøvet ut i tid. Finansminister Wolfgang Schäuble (CDU) betegnet det som utopisk å få statsbudsjettet i balanse de nærmeste fire årene; i 2009 lå det an til et budsjettunderskudd på 4,5 prosent av bruttonasjonalproduktet. Landet med EUs tradisjonelt sterkeste økonomi øynet dermed ingen snarlig mulighet til å overholde 3-prosentkravet i EUs stabilitetspakt.

Senhøstes 2009 var det visse tegn til ny vekst etter finanskrisen, men både statsgjelden og arbeidsledigheten økte fortsatt. For 2010 pekte prognosene mot en ledighet på hele 10 %, mens gjeldspostene ville utgjøre 60% av bnp. Ved siden av skattelettelser var redusert verneplikt fra ni til seks måneder og en omfattende gjennomgang av finansieringen av helsevenet sentrale punkter i regjeringserklæringen; likeså fortsatt drift av landets 17 atomkraftverk, som etter et tidligere lovvedtak skal fases ut innen 2020. Dette punktet utløste flere massedemonstrasjoner i tyske storbyer. Kraftverkene pålegges imidlertid å bidra mer til utvikling av alternativ energi. Et annet punkt i erklæringen varsler skjerpet overvåking av ekstreme islamister.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.