Gotthold Ephraim Lessing

Gotthold Ephraim Lessing av Kunnskapsforlaget/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Gotthold Ephraim Lessing var en tysk forfatter, litteraturkritiker og bibliotekar, den fremste representanten for den tyske opplysningstiden og en av de mest betydningsfulle tyske dramatikerne.

Lessing vokste opp i et protestantisk prestehjem i Kamenz. Han studerte først teologi, senere medisin i Leipzig. I 1748 flyttet han til Berlin, hvor han blant annet arbeidet som oversetter og litteraturanmelder. Etter et nytt opphold i Leipzig for å fortsette studiene reiste han i 1758 tilbake til Berlin, hvor han sammen med Moses Mendelssohn og Friedrich Nicolai grunnla litteraturtidsskriftet Briefe, die neueste Literatur betreffend. 1760–1765 arbeidet han som sekretær hos general Tauentzien i Breslau (Wrocław, hører i dag til Polen). I 1767 flyttet han til Hamburg hvor han var dramaturg ved Deutsches Nationaltheater (teatret var det første nasjonalteatret i Tyskland, det eksisterte kun i tidsrommet 1767–1769). I 1770 ble han ansatt som bibliotekar ved Herzog August-biblioteket i Wolfenbüttel. I 1776 giftet han seg med Eva König, som han hadde blitt kjent med i Hamburg. Etter to år døde hun og den nyfødte sønnen deres.

Som teaterteoretiker revolusjonerte Lessing det tyskspråklige drama. Han kritiserte Johann Christoph Gottscheds strenge regelpoetikk, som bygde på den franske klassisismen og som krevde rigid overholdelse av de tre enheter (tidens, stedets og handlingens enhet). Videre satte han spørsmål ved premisset om at den tragiske helten måtte være av kongelig eller adelig byrd for å oppnå den nødvendige fallhøyde når tragedien når sitt høydepunkt (peripeteia). I sin nylesning av Aristoteles oversatte Lessing Aristoteles' phobos og eleos, som i følge Aristoteles er forutsetninger for katharsis, med "Furcht" (frykt) og "Mitleid" (medlidenhet) og vektla medlidenheten som den viktigste kategorien: "Der mitleidigste Mensch ist der beste Mensch" (den som viser mest medlidenhet, er det beste mennesket); tragediens mål er å utvikle vår evne til å kjenne medlidenhet, skrev Lessing i Hamburgische Dramaturgie (1767–1769). Lessing var inspirert av Denis Diderots tanker om teatret og en vektlegging heller av situasjonen heller enn av de klassiske kategoriene. Begrepet "bürgerliches Trauerspiel" (borgerlige tragedie) var blant annet inspirert av Diderot. Han framhevet også William Shakespeare som en alternativ rettesnor for tysk dramatikk på bekostning av de franske klassikerne.

Lessings teaterkonsept var ikke kun begrunnet gjennom hans nylesning av poetologiske skrifter, men også gjennom sin kontakt med teaterpraksis i de ledende tyske teatertruppene, særlig med Friederike Caroline Neubers trupp.

Lessings viktigste litteratur- og teaterteoretiske bidrag er Briefe, die neueste Literatur betreffend (1759–1765), Laokoon oder Über die Grenzen der Malerei und Poesie (1766) og Hamburgische Dramaturgie (1767–1769).

Lessing debuterte som dramatiker allerede som student med lystspillene Damon, oder die Freundschaft og Der junge Gelehrte (begge 1747). Der junge Gelehrte ble uroppført av Neubers trupp i 1748. Også hans to neste stykker er lystspill, dramaturgisk sett konvensjonelle: Der Freigeist og Die Juden (1749). Innholdsmessig vitner de om hans beskjeftigelse med opplysningstidens toleranseideal: Der Freigeist omhandler fritenkere, Die Juden religionsfrihet. Die Juden viser framover mot Lessings hovedverk, Nathan der Weise.

Med Miss Sara Sampson (1755) skrev Lessing det første "bürgerliches Trauerspiel", borgerlig sørgespill, i tyskspråklig litteratur. Som i mange av Lessings dramaer, står her moralen til en ung kvinne på spill. Sara Sampson har flyktet med en mann, Mellefont, som faren hennes ikke ville akseptere som ektemann. Tidlig i dramaet blir det klart at Mellefont ikke elsker Sara, men har økonomiske motiver. Saras far reiser etter det unge paret for å hente sin datter hjem igjen. I en dramatisk sluttscene forgiftes Sara av Mellefonts elskerinne. Før hun dør, tilgir hun alle. Med sin borgerlige heltinne, som trass i sin borgerlige byrd viser både tragikk og storsinn, viser Lessing at ikke bare adelen, men også borgerskapet har dyder og er en tragedie verdig.

Også i Emilia Galotti (1772) er hovedpersonen en ung, borgerlig kvinne. En prins forelsker seg i henne og gir oppdrag om at mannen hun skal gifte seg med, må drepes. Deretter tar han henne til fange. Emilias far finner til slutt datteren, som ber ham om å drepe henne med en dolk slik at hun skal forbli dydig. Emilia Galottis skjebne, som er basert på Livius Andronicus' Verginia-legende, gjorde stort inntrykk da det ble uroppført i 1772 og er fortsatt et av Lessing mest spilte stykker. Konfrontasjonen mellom adel og borgerskap var på hans tid politisk betenkt, og stykket har spilt en viktig rolle i forbindelse med borgerskapets politiske emansipasjon i Tyskland.

Minna von Barnhelm oder das Soldatenglück (1767), som har undertittelen lystspill, er et av de mest kjente og spilte komediene på tyske teatre. Minna von Barnhelm er forlovet med major von Tellheim. På grunn av sjuårskrigen har de ikke sett hverandre på lenge, og Minna reiser til slutt for å treffe sin forlovede. Han avslører at han er – urettmessig – anklaget for økonomisk utroskap og sier at han under disse omstendighetene ikke kan forsvare å gifte seg med henne. Det lykkes Minna i å få Tellheim rehabilitert, og stykket ender godt. Både gjennom handling og persomskildringer har Minna von Barnhelm en dypere bunn enn konvensjonelle lystspill, noe som har bidratt til stykkets popularitet.

Nathan den vise (1779, originaltittel: Nathan der Weise ) er Lessings hovedverk og hører til blant de mest betydningsfulle verkene i europeisk opplysningstid . Undertittelen lyder "ein dramatisches Gedicht" (et dramatisk dikt), teksten er skrevet i Shakespeares blankvers , jambisk versemål uten rim . Handlingen utspiller seg i Jerusalem under korstogene . Hovedpersonen er den jødiske handelsmannen Nathan, som ikke bare er rik, men også svært vis. Det dramatiske høydepunktet er den såkalte "Ringparabel" (ringparabelen), hvor Nathan, presset av sultan Saladin som vil vite hvilken gud – den kristne, den muslimske eller den jødiske – som er den rette, forteller en parabel som formidler opplysningstidens mest betydningsfulle budskap, nemlig troen på humanitet og toleranse mellom kristendom , jødedom og islam .

Som mange andre forfattere i sin samtid, skrev Lessing også fabler, en populær sjanger i opplysningstiden, og dikt (blant annet Lieder, Oden og Sinngedichte (alle 1771). Anti-Goeze (1778) er et stridsskrift hvor han tar et oppgjør med pastor Johann Melchior Goeze (1717–1786); I Erziehung des Menschengeschlechts (1780) reflekterer han over sitt syn på humanitet og toleranse i flere teologiske og filosofiske skrifter.

Lessings forfatterskap har helt siden opplysningstiden hatt en sentral plass i den tyske kanon, med unntak av under nasjonalsosialismen. Da de tyske teatrene igjen åpnet dørene etter andre verdenskrigs slutt i 1945, var Nathan der Weise et av de første stykkene som ble satt opp. Nathan der Weise, Emilia Galotti og Minna von Barnhelm, spilles hyppig i det tyskspråklige området. Også som forfatter av dramaturgiske og estetiske skrifter spiller Lessing en sentral rolle i litteratur- og teaterhistorieskrivning. Lessing-forskningen er betydelig.

  • Albrecht, Wolfgang: Gotthold Ephraim Lessing, 1997, isbn 3-476-10297-1, Finn boken
  • Drews, Wolfgang: Gotthold Ephraim Lessing : mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten dargestellt von Wolfgang Drews, 1989 (Rowohlts Monographien, 75)
  • Fick, Monika: Lessing-Handbuch : Leben – Werk – Wirkung, 2000, isbn 3-476-01685-4, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.