Wolfgang Koeppen

Wolfgang Koeppen vokste opp delvis i Greifswald, delvis i Masuria. Han gikk i bokhandlerlære og begynte å følge forelesninger blant annet i teatervitenskap, men uten å være regulær student. 1926–1927 var han dramaturg og regiassistent på teatret i Würzburg. 1931–1933 arbeidet han som kulturjournalist i Berlin og anmeldte både litteratur, teaterforestillinger og film. I 1934 forlot han Tyskland og forsøkte å finne fotfeste som emigrant i Nederland, hvor han ble kjent med blant annet Erika Mann og Klaus Mann. I 1938 var det ikke lenger finansielt mulig for ham å bli i Nederland og han reiste tilbake til Tyskland. Etter noen år som dreiebokforfatter for blant annet UFA flyttet han i 1941 til München hvor han levde i skjul for å unngå å bli inndratt som soldat til andre verdenskrig. Koeppen ble, med unntak av flere lange reiser, boende i München resten av livet.

Koeppens forfatterskap består utelukkende av prosa. Han var en samfunnskritisk forfatter, samtidig som mange av hans verker tematiserer identitetsdiskurser og motsetningen mellom kunstneren på den ene sida og representantene for borgerskapet på den andre. Stilen hans, kjennetegnet av assosiasjonsrikdom, indre monolog og montasjeteknikk, er inspirert av Alfred Döblin, John Dos Passos og James Joyce.

Koeppen debuterte i 1934 med romanen Eine unglückliche Liebe (1934, norsk oversettelse En ulykkelig kjærlighet (2008)). I 1935, i eksil, kom romanen Die Mauer schwankt som reflekterer over sammenbruddet av det tyske keiserriket fra 1913 til det ble oppløst etter første verdenskrig i 1918. Koeppens hovedverk er etterkrigstrilogien Tauben im Gras (1951, norsk oversettelse Duer i gresset (2005)), Das Treibhaus (1953) og Der Tod in Rom (1954, norsk oversettelse Døden i Roma (2007)) som setter et kritisk søkelys på den tidligste etterkrigstida, på det såkalte «Wirtschaftswunder», et uttrykk som viser til den eventyrlig raske oppblomstringen av den vesttyske velstanden etter 1945, Adenauer-perioden særlig på 1950-tallet, men som også tematiserer behovet for et oppgjør med nasjonalsosialsmen.

I 1971 kom Romanisches Café, en samling prosa; Jugend (1976) og Es war einmal in Masuren (1991) er selvbiografiske tekster. Koeppen skrev også en rekke reiseberetninger (Nach Russland und anderswo (1958), Amerikafahrt (1959), Reisen nach Frankreich, New York (begge 1961) og Ich bin gern in Venedig warum (1994).

Koeppens trilogi på 1950-tallet fikk ikke umiddelbart den oppmerksomheten ettertida har vist at den hadde fortjent; både fortellerteknisk og innholdsmessig skilte den seg ut i samtidslitteraturen. I 1961 mottok han Georg-Büchner-prisen. Den innflytelsesrike litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki anså Koeppen for å være en av de mest betydningsfulle romanforfatterne i etterkrigstida, og bidro i 1986 til å få gitt ut Gesammelte Werke in sechs Bänden. Das Treibhaus ble filmatisert i 1987, Es war einmal in Masuren i 1990, begge regissert av Peter Goedel. I 1996 lagde Eva Demski filmportrettet Der letzte Magier: Wolfgang Koeppen. Byen Greifswald stiftet i 1998 Wolfgang Koeppen-prisen som deles ut annet hvert år. 2000 ble Wolfgang Koeppen-stiftelsen opprettet, og siden 2003 eksisterer det i Greifswald et Koeppenhaus i som også huser arkivet etter forfatteren.

• Tysklands litteratur

• Wolfgang Koeppen i databasen LeMO (Lebendiges Museum Online)
• Wolfgang Koeppen i Deutsche Biographie
• Wolfgang Koeppen i databasen Literaturportal Bayern