Østerrikes litteratur

Opplysningstiden (1700-tallet) kalles i Østerrike gjerne for josefinismen, et begrep som viser til regjeringsperiodene både til Maria Teresia 1740–80 og Josef 2 1780–90. I denne tiden stabiliserte habsburgmonarkiet seg, noe som er symbolisert ved flere representative byggverk, blant annet slottet Belvedere og biblioteket i Prunksaal (i dag del av det østerrikske Nasjonalbiblioteket). Det ble gjennomført reformer, blant annet ble tortur og livegenskap avskaffet. Det ble satset på utdanning. Flere tidsskrifter ble grunnlagt, og barnelitteraturen utviklet seg som egen sjanger med en oppdragende og moralsk målsetting.

I de tyske omreisende teatertruppene, som hadde stor betydning for utvikling av teaterkunsten i Europa, medvirket også østerrikske skuespillere. Blant dem var Joseph Anton Stranitzky (1676-1726), som i 1705 slo seg ned i Wien og i 1712 etablerte sitt eget teater i lokalene til Theater am Kärntnertor. Her skapte han den østerrikske varianten av den komiske Hanswurst-figuren og la dermed grunnlaget for en lang teatertradisjon som senere inspirerte blant annet Johann Nestroy. Det oppstod en rekke teatre i Wiens forsteder med et folkelig repertoar, etablert av blant andre Gottfried Prehauser (1699-1769) og Philipp Hafner (1735-1764). I annen halvdel av 1700-tallet opplevde Wien en såkalt Hanswurst-strid, en konflikt mellom det folkelige teatret og det angivelig estetisk mer verdifulle klassisistiske teatret. 

Også i prosalitteraturen var folkelig underholdning populært, f.eks. i fortellingene Wienerische Musterkarte (1785, Wienersk mønsterkort) og Die Frau Liesl und die schöne Nanette (1786, Fru Liesl og den vakre Nanette) av Joseph Richter (1749-1813). Blant forfatterne som kom til å få betydning utover sin egen samtid var Johann Pezzl (1756-1823) med Reise durch den Baierischen Kreis (1784, Reise gjennom det bayerske området), Marokkanische Briefe (1784, Marokkanske brev), fiktive reisebrev som betrakter eget land med kritisk blikk, og romanen Faustin oder das philosophische Jahrhundert (1783, Faustin eller det filosofiske århundre). Dette gjelder også Joseph Franz Ratschky (1757-1820) og Aloys Blumauer (1755-1798).

Metternich-tiden (1815-1848) innebar sensur og overvåkning av borgerne. Dette førte til at oppmerksomheten ble rettet mer mot det private enn mot det offentlige, men også mot fortiden som gjerne ble idealisert (Biedermeier). Samtidig vokste den politiske utilfredsheten, særlig etter julirevolusjonen i 1830. Det ble etablert flere litterære salonger, en av de mest berømte var salongen til forfatteren Caroline Pichler (1769-1843), og kaféene fikk betydning som kulturelle møteplasser.

Etter revolusjonen i 1848 skjøt industrialiseringen fart, i Østerrike riktignok langsommere enn i Tyskland. Store deler av befolkningen levde fortsatt i fattigdom, ikke minst i de såkalte kronlandene som Galicja. Fattige, særlig fra den jødiske befolkningen, utvandret, blant annet til Wien, hvor befolkningen økte sterkt i løpet av kort tid. Blant de som kom til Wien var Leopold von Sacher-Masoch.

1800-tallet er Østerrikes litterære gullalder, særlig representert ved dramatikerne Franz Grillparzer, Ferdinand Raimund og Johann Nestroy, prosaforfatterne Adalbert von Stifter og Ferdinand von Saar og lyrikeren Nikolaus Lenau (1802-1850).

Den svært populære forfatteren Nikolaus Lenau, født i den tyskspråklige minoriteten i Ungarn, etterlot seg et omfattende lyrisk livsverk hvor både melankoli og frihetsønsker finner plass. Misnøye med metternichregimet ble uttrykt av Anastasius Grün (1806-1876) i Spaziergänge eines Wiener Poeten (1831, Spaserturene til en wienersk poet) og Viktor von Andrian-Werburg (1813-1858) i Österreich und dessen Zukunft (1841, Østerrike og dets framtid). Dette finnes også hos lyrikerne Alfred Meißner (1822-1885) og Moritz Hartmann (1821-1872), som begge flyktet til Paris hvor de ble kjent med Heinrich Heine, og Ferdinand Sauter (1804-1854).

Franz Grillparzer behandlet i sine dramaer østerriksk historie og samtid; Ferdinand Raimund hevet eventyrspillet fra de folkelige teatrene opp på et høyt kunstnerisk nivå; Johann Nestroy skapte sine geniale satirer, som ikledt vitser og ironi behandler allmennmenneskelige problemstillinger. Den svært populære Eduard von Bauernfeld dyrket komedien og konversasjonsstykket; Ludwig Anzengruber trakk inn folkelige elementer i sin engasjerte dramatikk. I samme periode skrev flere kvinner for teatret med stor suksess, særlig skuespilleren og forfatteren Johanna Franul von Weißenthurn (1773-1847), som var en av sin tids mest produktive og mest oppførte dramatikere.

Den betydeligste prosaforfatter i denne perioden er Adalbert Stifter, hvis verk regnes som et av de fremste eksemplene på poetisk realisme. Stor betydning, også utover sin egen samtid, fikk også Ferdinand von Saar, og Peter Rosegger, begge kjennetegnet gjennom et sosialkritisk blikk i sin diktning hvor handlingen ofte utspiller seg i rurale områder. Deres forfatterskap kan sees i tradisjonen til den såkalte hjemstavnsdiktningen, en tradisjon som fortsatt spiller en rolle i østerriksk litteratur. Marie von Ebner-Eschenbach, prosaforfatter og dramatiker, en av de mest leste forfatterne helt fram mot 1914, markerte seg som kritiker av et kvinnefiendtlig samfunn. Det samme gjorde Bertha von Suttner.

Den litterære naturalismen spilte ingen stor rolle i Østerrike. Derimot ble impresjonismen rundt 1900 svært betydningsfull og gjorde østerriksk kunst verdenskjent. Litteraturen utviklet seg på bakgrunn av impulser fra blant annet filosofi og psykologi. Filosofen Ernst Mach, som oppfattet jeg'et som en ren fiksjon, gav det filosofiske grunnlaget for impresjonismen. Sigmund Freuds arbeid ble svært viktig for den impresjonistiske sjeleanalyse, ikke minst for dramatikeren og prosaforfatteren Arthur Schnitzler, som selv var utdannet lege. Den østerrikske språkskepsisen, et tidsuavhengig særtrekk ved østerriksk litteratur, var et sentralt tema, ikke minst i verkene til Hugo von Hofmannsthal. Blant de mest betydningsfulle forfatterne er videre Hermann Bahr, Peter Altenberg, Richard Beer-Hofmann og Richard Schaukal (1874-1942). Leopold von Andrian (1876-1951), mest kjent for sine impresjonistiske dikt, tilhørte kretsen rundt Hofmannsthal og Bahr. Også Stefan Zweig, som senere med sine noveller og biografiske romaner oppnådde opplagstall som ingen annen østerriksk forfatter, begynte å skrive i denne perioden.

Kaféenes betydning som kulturelle møtesteder var karakteristisk for tiden rundt 1900. På kafé møttes forfattere og andre kunstnere for å diskutere og skrive, noe som bidro til et svært kreativt miljø, som Stefan Zweig skildrer i den selvbiografiske romanen Verden av i går (1941, ty., Die Welt von gestern, norsk oversettelse 1948). I Café Griensteidl dannet det seg under Hermann Bahrs ledelse i 1891 en gruppe med navn Jung-Wien, som gjennom sin diktning og sine diskusjoner la grunnlaget for det moderne gjennombrudd; Bahrs Studien zur Kritik der Moderne (1894, Studier om den moderne litteratur) var en av flere tekster som reflekterer over hva som kjennetegner den moderne litteratur. Richard Beer-Hofmann,  Peter Altenberg, Hugo von Hofmannsthal, Arthur Schnitzler og Felix Salten, som senere ble kjent gjennom sine dyrefortellinger, blant annet Bambi (1923), tilhørte Jung-Wien. Alfred Polgar skrev senere sin Theorie des Café Centrals (1926, Teorien til Café Central), hvor han beskriver kaféens betydning som kulturell møteplass.

Periodens kritiker var journalisten og essayisten Karl Kraus, som på en genial måte blottla samtidens uforbindtlige forhold til verden, språket og kunsten i sine satiriske tekster, særlig i tidsskriftet Die Fackel (fra 1899, Fakkelen). I sitt store fragmentariske drama Die letzten Tage der Menschheit (1922, Menneskehetens siste dager) viser han hvordan verden, slik man kjente den, befant seg på randen av avgrunnen.

Det tyskspråklige, til dels jødiske, miljøet i Praha rundt århundreskiftet beriket ikke bare den østerrikske litteraturen, men verdenslitteraturen, framfor alt gjennom Franz Kafka. Kafkas venn og senere utgiver Max Brod ble en viktig mesen for mange unge forfattere, men han etterlot seg også et omfattende litterært verk. Forfatteren og journalisten Egon Erwin Kisch fikk stor betydning som fornyer av den litterære reportasjen. Også forfatterne Rainer Maria Rilke, Gustav Meyrink, Franz Werfel og Johannes Urzidil stammet fra den tyskspråklige minoriteten Praha.

Slutten på den første verdenskrig betød også slutten på habsburgmonarkiet. Østerrike ble republikk. Den nye republikken hadde en vanskelig start, noe litteraturen gjenspeiler. Dramatikerne Franz Theodor Csokor, ikke minst hans drama Dritter November 1918 (Tredje november 1918, oppført på Burgtheater i 1937), og Anton Wildgans viser i sine tekster noen av de dilemmaene den nye staten stod overfor. Spørsmålet om hva som nå utgjør østerriksk identitet, står sentralt, og er blant det Robert Musil reflekterer over i essayet Das hilflose Europa (1922, Det hjelpeløse Europa).

Robert Musil og Hermann Broch, begge født på slutten av 1800-tallet, begynte å skrive før verdenskrigen, men deres største verker samt forfatterskapets karakter gjør dem til betydningsfulle representanter for mellomkrigstiden. Musils store roman Mannen uten egenskaper (1930-1943, ty., Der Mann ohne Eigenschaften, norsk oversettelse 1990-1993) er en bredt anlagt analyse av donaumonarkiets sammenbrudd. Brochs Søvngjengerne (1931-1932, ty., Die Schlafwandler, norsk oversettelse 1968-1969) forsøker å forene romankunsten med innsikt fra filosofien og naturvitenskapene. Et sentralt tema hos begge forfatterne er vår tids alminnelige verdioppløsning. Andre tids- og kulturanalyser står sentralt i verkene til Egon Friedell og Alfred Polgar, senere hos Hans Weigel.

Det gamle donaumonarkiet levde videre i litteraturen etter dets oppløsning 1918 i verkene til bl.a. Joseph Roth og Alexander Lernet-Holenia. Også i det monumentale verket til Heimito von Doderer, en betydelig romanforfatter i den realistisk-psykologiske tradisjon, gjenspeiles Østerrike før og etter den første verdenskrig. Hos Fritz Herzmanovsky-Orlando fremstilles denne gamle verden som et grotesk drømmeland.

Elias Canetti og Friedrich Torberg skriver sine første romaner i mellomkrigstiden, men får sine egentlige gjennombrudd først etter andre verdenskrig.

I 1920- og 1930-årene fikk etter hvert den såkalte hjemstavnsdiktningen bred plass i litteraturen, med til dels idylliserende skildringer av det enkle liv på landet, men også i en kritisk form. Franz Nabl (1883-1974), en betydelig prosaist fra mellomkrigstiden med sine fremstillinger av en umenneskelig, småborgerlig verden, fikk sin fortjente renessanse da han ble gjenoppdaget i 1970-årene. Josef Weinheber lyrikk er et eksempel på formfullendt diktning fra mellomkrigstiden.

På 1930-tallet ble også litteratur brukt som et politisk kampmiddel, som politisk motvekt til den begynnende austrofascismen. Den fremste representanten var dramatikeren og kabarettisten Jura Soyfer, som døde av tyfus i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Med sosialpsykologisk skarpsinn avslørte han fascistiske holdninger i sin samtid. Soyfer ble gjenoppdaget etter krigen og regnes i dag som en av de mest innovative østerrikske dramatikerne. Ödon von Horváths dramaer (de såkalte «Volksstücke») avslører en småborgerlig verden, hvor de økonomisk fallerte og sosialt rotløse enkelt blir medløpere for den gryende fascismen. Antisemittismen fikk grobunn, noe Arthur Schnitzler tematiserte i sitt drama Professor Bernhardi (1921).

I tiden umiddelbart etter 1945 knyttet litteraturen an til tradisjonelle mønstre fra mellomkrigstiden, men tendensen til uttrykt mistro til både overleverte mønstre og holdninger fra nazitiden er tydelig. Stor betydning var gjenoppdagelsen av Franz Kafka, som først nå ble kjent i videre kretser, og av verket til eksilforfattere som Hermann Broch, Robert Musil, Elias Canetti og Friedrich Torberg. Elias Canetti regnes som et av de største navn i nyere østerriksk litteratur med sine problemstillinger knyttet til det moderne massefenomen og til spørsmålet om hvordan mennesket omgås språket. Romanen Forblindelsen (1936, ty., Die Blendung, norsk oversettelse 1993) regnes som et av hans største verk. Friedrich Torberg gir i sine romaner og fortellinger presise analyser av den mentaliteten som ble grobunn for fascismen. Hans novelle Mein ist die Rache (1943, Hevnen er min) er en av de tidligste litterære tekster om konsentrasjonsleirene. Et nøkkelverk er Ilse Aichingers roman om krigstiden, som hun som jøde overlevde i Wien, Die grössere Hoffnung (1948, Det største håpet).

Blant de store prosaforfatterne fra tidlig etterkrigstid er Herbert Eisenreich og Heimito von Doderer. I 1950-årene ble Fritz von Herzmanovsky-Orlando oppdaget for alvor. Tidlig i 1950-årene dannet det seg avantgardegrupper rundt forfatteren, maleren og filosofen Albert Paris Gütersloh. Snart fremstod den østerrikske litteraturen som den mest avantgardistiske innenfor det tyske språkområdet. Mange av de østerrikske forfatterne var knyttet til Gruppe 47, som spilte en stor betydning for å gjøre også østerrikske stemmer kjent. Blant annet Ilse Aichinger, Herbert Eisenreich og Ingeborg Bachmann ble kjent i Østerrike via Vest-Tyskland.

På midten av 50-tallet oppstod Wiener-gruppen, en sammenslutning av avantgardistiske forfattere rundt Konrad Bayer. Denne gruppen spilte en viktig rolle innenfor den språkeksperimenterende litteraturen. Sentrale skikkelser var H.C. Artmann, Konrad Bayer, Gerhard Rühm (født i 1930) og Oswald Wiener. Gruppen var sterkt opptatt av litteraturens formalestetiske aspekter, noe som gjenspeiles i lyrikken til Ernst Jandl og Friederike Mayröcker.

Etter Wiener-gruppens oppløsning i 1964 ble mye av den litterære aktiviteten henlagt til Graz, hvor en gruppe unge kunstnere dannet en uformell gruppe, Grazer-gruppen, i tilknytning til Forum Stadtpark. Også tidsskiftet manuskripte, utgitt av Alfred Kolleritsch og tilknyttet Forum Stadtpark, spilte en sentral rolle for litteraturen i 1960-årene. Her publiserte Peter Handke, Thomas Bernhard, Gert Jonke, Barbara Frischmuth og Gerhard Roth sine tidlige tekster.

Lyrikeren Erich Fried ble kjent for sitt sterke samfunnsengasjement, blant annet i diktsyklusen und Vietnam und (1966, og Vietnam og) som er et oppgjør med Europas avventende holdning til Vietnamkrigen.

På 1960-tallet var det fortsatt få forfattere som eksplisitt tok et oppgjør med nasjonalsosialismen og austrofascismen. I en særstilling står essayene og romanene til Jean Améry. Men langsomt, ikke minst utover 1970-tallet, begynte flere forfattere å beskjeftige seg med nasjonalsosialismen. De anklaget staten for ikke å ha tatt et oppgjør med Hitler-tiden. Kritiske røster hevet seg også mot det østerrikske samfunnet og advarte mot høyreekstremisme, antisemittisme og korrupsjon i statsapparatet. Staten i seg selv virket som en permanent provokasjon på mange forfattere som Peter Handke, Barbara Frischmuth, Peter Turrini, Franz Innerhofer og Gernot Wolfgruber (født 1944). Det krasseste uttrykket for denne holdningen til den østerrikske staten finnes i tekstene til Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek. Kritikken av Østerrikes lenge nølende oppgjør med nasjonalsosialismen er fortsatt tilstede i samtidslitteraturen.

Som i Tyskland, var det en tydelig dreining fra en politisk engasjert litteratur til større interesse for enkeltmennesket og dets indre liv fra tidlig 1970-tall. Peter Handke innførte en ny subjektivitet i litteraturen, bl.a. i Kravløs ulykke (1972, ty., Wunschloses Unglück, norsk oversettelse 1974). Identitetsproblematikken fikk sitt mest sensible uttrykk i Ingeborg Bachmanns roman Malina (1971), men kommer også til uttrykk hos Elias Canetti, Manès Sperber og Thomas Bernhard.

Mot slutten av 1970-tallet og på 1980-tallet oppnådde østerriksk litteratur stor internasjonal anerkjennelse, særlig gjennom forfatterskapene til Peter Handke, Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek. Selv om Handkes omfangsrike forfatterskap også inkluderer en rekke teaterstykker, er det først og fremst romanene hans som har blitt internasjonalt resipert, mens Bernhard og Jelinek har høstet stor anerkjennelse som dramatikere. Elfriede Jelinek ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2004.

Blant de fremste lyrikerne er Ernst Jandl og Friederike Mayröcker, begge inspirert av etterkrigstidens språkeksperimenter. Mens Mayröcker dyrker en mer subjektiv stil i sin senere lyrikk, ble Jandls politisk engasjerte og humoristiske dikt svært populære og har fortsatt kultstatus.

I løpet av 1980-tallet debuterte flere romanforfattere som til dels fortsatte kritikken av Østerrikes nølende oppgjør med nasjonalsosialismen (blant annet Elisabeth Reichart), av det som kan kalles et fortrengningssamfunn (f.eks. Peter Turrini og Felix Mitterer). Gerhard Roth , Josef Haslinger og Robert Menasse markerte seg gjennom generelt samfunnskritisk litteratur og som essayister. Et samfunnskritisk engasjement er også til stede i samtidsdramatikken, ikke bare i verket til Elfriede Jelinek, men også hos Marlene Streeruwitz, Werner Schwab og Peter Turrini.

Tidlig på 1990-tallet begynte flere unge jødisk-østerrikske forfattere sin litterære karriere med romaner og fortellinger som tematiserer hvordan det var å vokse opp med jødisk bakgrunn i etterkrigstidens Østerrike: Robert Menasses Selige Zeiten, brüchige Welt (1991, Salige tider, en verden i bruddstykker), Robert Schindels Gebürtig (1992, Født) og Der Kalte (2013, Den kalde),  Doron Rabinovicis fortellinger Papirnik (1995) og romanen Ohnehin (2004) . Menasse, Schindel og Rabinovici var blant de første som tematiserte Kurt-Waldheim-saken litterært; deres tekster har bidratt til å etablere begrepet 1986-generasjonen.

Østerriksk litteratur har alltid vært flerkulturell. I dagens litterære landskap har mange av de mest leste forfatterne en flerkulturell migrasjonsbakgrunn. Det gjelder blant annet romanforfatterne Vladimir Vertlib og Julya Rabinowich, begge med jødisk bakgrunn fra den tidligere Sovjetunionen, Radek Knapp som opprinnelig er fra Polen, og de bulgarskfødte Ilija Trojanow (født 1965) og Dmitri Dinev (født 1968). Disse forfatterne – og flere med dem – representerer det multikulturelle samtidslitteraturlandskapet hvor den tradisjonelle forestillingen om en nasjonallitteratur utfordres.