Adalbert Stifter

Stifter vokste opp i enkle kår i Böhmen (i dag Tsjekkia). Etter at foreldrene hans døde, bodde han hos besteforeldrene sine. Etter avlagt eksamen artium flyttet han i 1826 til Wien og begynte å studere, først jus, senere naturvitenskap og historie, men uten å avlegge noen avsluttende eksamen. Han livnærte seg som privatlærer i adelige familier i Wien, blant annet underviste han sønnen til fyrst Metternich. Han virket også som skoleinspektør og som redaktør. De siste årene var preget av fysisk og psykisk sykdom. Han døde etter selv å ha påført seg et kutt i halsen med barberkniv.

Fortellingen Der Condor (1840) ble Stifters gjennombrudd som forfatter. Studien (6 bind, 1844–1850 inneholder flere av hans mest kjente fortellinger og noveller, blant annet Der Hochwald (1842, norsk oversettelse Storskog, 1983), Brigitta (1844) og Der Hagestolz (1844). I 1853 kom Bunte Steine (2 bind), en ny samling noveller, som inneholder blant annet Bergkristall (1845). Stifter etterlot seg to store romaner: dannelsesromanen Der Nachsommer (3 bind, 1857) og den historiske romanen Witiko (3 bind, 1865–1867), hvor handlingen utspiller seg på 1100-tallet i Böhmen.

Stifter går ut fra at det eksisterer en guddommelig moralsk orden i verden. Denne kommer ikke til uttrykk gjennom store historiske hendelser, men i det enkle og det hverdagslige, blant annet i det uberørte landskapet. Han gjør seg til talsperson for et liv i enkelhet og harmoni som et motstykke til sin politisk urolige samtid. Både gjennom alderdommens vishet og gudstro kan man oppnå denne harmoniske tilværelsen. Protagonisten i Nachsommer illustrerer dette idealet: Heinrich Drendorf, en kjøpmannssønn fra Wien, Han lever et liv uten materielle problemer som gjør det mulig for ham å utforske naturens og kunstens høyere orden under oppsyn av sin mentor . Stifter sammenfatter sin holdning med begrepet «das sanfte Gesetz» (den milde lov), som han bruker i forordet til samlingen Bunte Steine ; det er denne milde lov som skal lede mennesket: Et liv bygd på rettferdighet, enkelhet, kontroll over egne svakheter er idealet.

Utførlige naturskildringer spiller en vesentlig rolle i forfatterskapet, og Stifters prosa er kjennetegnet av forkjærlighet for detaljer og for nøyaktige og presise beskrivelser. Hans interesse for landskapsmaleri kommer til uttrykk også i forfatterskapet, blant annet i fortellingen Nachkommenschaften (1864) om landskapsmaleren Friedrich Roderer.

Litteraturhistorisk regnes forfatterskapet til Biedermeierperioden og til den poetiske realismen.

Selv om Stifter nøt anerkjennelse i sin egen samtid, ble han også oppfattet som en traust og kjedelig forfatter, som en typisk Biedermeier-forfatter i negativ forstand. Kritikken rettet seg i særlig grad mot hans omfattende og til dels penible naturskildringer. I nyere tid har resepsjonen endret seg. Forfattere som blant annet Heinrich Böll, Thomas Bernhard og Peter Handke framhevet Stifter som inspirasjon.

Det eksisterer både en Adalbert Stifter-pris og en Adalbert Stifter-medalje; Adalbert Stifter-Institut i Linz er både museum, litteraturhus og forskningssentrum. I 2004 lagde regissøren Kurt Palm dokumentarfilmen Der Schnitt durch die Kehle oder Die Auferstehung des Adalbert Stifter.

• Østerrikes litteratur
• Biedermeier – litteratur

• Adalbert Stifter i Projekt Gutenberg-DE
• Adalbert Stifter i Deutsche Biographie
• Hjemmesiden til StifterHaus, Adalbert-Stifter-huset i Linz