Ernest Hemingway

Hemingway vokste opp i Oak Park, en forstad til Chicago. Miljøet var konservativt og protestantisk, men også moderne på den måten at de raskt tok i bruk ny teknologi som elektrisitet, telefon og bil. Familien deltok aktivt i allslags friluftsliv, og jakt og fiske og livet i naturen er svært viktig i forfatterskapet. Ernest var en flink og veltilpasset skoleelev, og han var dyktig i baseball og amerikansk fotball. Han fikk trykt sine første tekster i et blad som ble gitt ut på skolen, men som 18-åring var han skoletrøtt og fortsatte ikke til college.

Han var en kort tid journalistlærling i avisen Kansas City Star før han lot seg verve i det amerikanske Røde Kors til innsats i krigen i Europa. Han reiste med båt fra New York i mai 1918, ankom Europa i juni og ble ambulansefører ved fronten i Nord-Italia, hvor han ble såret i juli samme år. Omstendighetene er uklare. At han ble alvorlig såret er helt klart, og han fikk også medalje for tapperhet. Likevel overtar mytene og legendene for det som virkelig hendte. Tilbake i USA i 1919 var han rik på erfaring som kunne omsettes i litteratur, og etter hvert ble den dramatiske opplevelsen grunnlag for flere av hans noveller og Farvel til våpnene.

I begynnelsen av 1920 var han frilansjournalist i Toronto Star i Canada, men ikke lenge etter var han i Chicago i et kunstnermiljø i storbyen, hvor han møtte Hadley Richardson som han giftet seg med. De flyttet til Paris fra 1922, hvor han virket som korrespondent. De var en del av et forfattermiljø med Ezra Pound, John Dos Passos, Ford Madox Ford, Gertrude Stein og – ikke minst – James Joyce. Årene i Paris varte fra 1922 til 1928, og det var her han ble forfatter.

I 1923 debuterte han med en tynn samling tekster, Three Stories and Ten Poems. Hemingways egentlige debut in our time ble først utgitt i 170 eksemplarer og inneholdt skisser og vignetter og små glimt fra krigen. Men det bredere publikum fikk møte forfatteren først da et amerikansk forlag ga ut In Our Time i 1925. Dette er en annen bok enn den tidligere versjonen, og den består av femten noveller som rammes inn av skissene fra første utgave. Det er på mange måter en bemerkelsesverdig bok, med en rekke mesterlige noveller – ikke minst de sju som har Nick Adams i sentrum – bundet sammen og kontrastert for å skape ekstra mening og skrevet i den knappe, røffe, direkte stilen der fysiske objekter og handling dominerer over tanke og følelsesliv.

Noe av det særegne ved Hemingways noveller er at de betyr langt mer enn det som møter oss på overflaten. Novellene viser ofte en tomhetsfølelse – en meningsløshet som man kan holde fra livet i korte øyeblikk, for eksempel i kjærligheten mellom mann og kvinne. Men også det viser seg å være problematisk. De sårede heltene er udyktiggjort for det sivile livet, noen også fysisk gjort impotente. Dette blir ett av mange temaer i den kanskje rikeste og dypeste av Hemingways romaner, The Sun Also Rises, for en stor del skrevet i Spania sommeren 1925 og utgitt i 1926. Mot en selvopplevd bakgrunn av krig og håpløs fredstid ble de første novellene og romanene til, ikke minst nettopp Og solen går sin gang, som er blitt stående som en generasjonsroman – romanen om «den fortapte generasjon».

Med sin første roman hadde Hemingway definitivt tatt skrittet fra å skrive korte fortellinger med stor dybde og med et begrenset publikum til å skrive romaner som ble oppfattet som lett tilgjengelige og hadde bred appell. Men Hemingway skrev også videre i novellesjangeren, og det forekom ofte at den sterke konsentrasjon og den nakne, knappe dialogen mellom få personer skapte en mer fortettet stemning og følelsen av dypere mening enn det han klarte i romanene. Samlingen Men Without Women kom ut i 1927, og tittelen bærer bud om en mannfolkverden der de hemingwayske idealer står frem i klartekst.

Hemingway var blitt skilt, og sammen med sin andre kone, Pauline Pfeiffer, flyttet han til Key West i Florida våren 1928 og bosatte seg der fast et par år etterpå. Bare få måneder senere kom meldingen om at Hemingways far hadde tatt livet av seg. Psykisk sykdom, kanskje arvelig, gjorde at faren tok sitt eget liv i 1928. Ernest ga sin mor skylden for farens skjebne og tilga henne aldri. Hemingways biografer har lagt stor vekt på forholdet til faren og moren når de har forsøkt å forklare og forstå så vel mennesket som forfatteren.

Hemingway arbeidet da med sin neste roman, og den var helt ferdig da Pauline og han reiste tilbake til Paris i april 1929. A Farwell to Arms ble utgitt samme år og ble en umiddelbar suksess både hos publikum og kritikere. På mange måter er den Hemingways mest renskårne roman – enkel, direkte og monumental i sin gjennomførte struktur, og absolutt i sin beskrivelse av vakker kjærlighet som likevel ikke kan annet enn føre til tap og død. Hemingways roman trekker direkte på hans egne erfaringer fra fronten i Nord-Italia og er en av litteraturens store krigsskildringer – kanskje selve romanen om første verdenskrig.

Høsten etter foreligger neste bok, Death in the Afternoon. Pamplona-festivalen er sterkt med i Og solen går sin gang, men i den nye boken trekker Hemingway på ti års erfaringer fra festivalen og skriver om sin fascinasjon ved tyrefektingen, som er en regelstyrt aktivitet der det er et absolutt krav å overholde reglene, om det så koster deg livet. Det stemmer på mange måter med de kravene Hemingway ellers setter til sine fiktive skikkelser, men Døden om ettermiddagen har en tendens til å romantisere det farlige i sporten, og forfatteren fremstår som både selvbevisst og selvgod.

Pauline Pfeiffer kom fra en rik familie, og en onkel spanderte i 1933 en safari i Afrika på henne og ektemannen. Her fikk Hemingway, som nå kalte seg «Papa», anledning til å prøve ut sine ferdigheter som jeger og teste sitt mot. Frykten for ikke å være nok mannfolk preger både forfatteren og hans litterære skikkelser. Men Hemingway hadde tapt sitt hjerte til Afrika. Det viser seg tydelig i boken han skrev etterpå, Green Hills of Africa (1935). Det er en helt ut selvbiografisk roman eller en halvdokumentarisk reiseberetning. Her lever han til de grader opp til en begynnende myte om seg selv og legger nye sider til myten om den maskuline helten og forfatteren.

Hemingways eneste roman plassert i USA kom i 1937, Den ene mot de mange. Romanens engelske tittel viser mye klarere siktemålet med den, To Have and Have Not. Romanen er et mindre vellykket forsøk på å skrive den boken Hemingway trodde både leserne og kritikerne ville at han skal skrive, en hardkokt roman av det sosialrealistiske slaget med en helt som innser at fellesskap og solidaritet er nødvendig.

Hemingways andre ekteskap gikk i oppløsning på denne tiden. Han hadde innledet et forhold til Martha Gellhorn, som selv var forfatter og krigskorrespondent, og de giftet seg i november 1940. Men før det hadde Hemingway, sammen med henne, foretatt en ny forflytning, denne gang til det som virkelig er blitt det hellige stedet i Hemingway-kulten: Finca Vigia utenfor Havanna på Cuba. I tjue år kom Cuba til å være Hemingways base for litterær aktivitet, men også for utstrakt havfiske.

På Cuba avsluttes også arbeidet med den store romanen fra den spanske borgerkrigen, For Whom the Bell Tolls. Boken kom ut høsten 1940, ikke lang tid før Franco hadde vunnet den endelige seier. Venstresiden i USA raste over en bok som viser trangsyn og egoisme og altfor tydelig viser at forsøket på kursendring i To Have and Have Not var et spill. Resten av leserne, etter hvert en hel verden, trykket boken til sitt bryst. Sammen med debutromanen og Farvel til våpnene er dette Hemingways beste roman, kanskje enklere og grunnere enn den første og mindre klar og konsis enn den andre, men utvilsomt den mest leservennlige og vakreste av alle hans romaner. Klokkene ringer for deg er også en nydelig kjærlighetshistorie og en helteberetning som er mer nyansert og kompleks enn tidligere.

Det går mange historier om Hemingways forsøk på å hjelpe til i USAs krigføring fra Cuba, men i all hovedsak er det slik at Hemingway først fra 1944 kommer med i krigen i Europa. Han er med i krigen i egentlig forstand fra D-dagen og kommer også ut av denne verdenskrigen ikke bare med æren i behold, men med nye dekorasjoner.

I London hadde han truffet henne som skulle bli hans fjerde og siste kone: Mary Welsh. Hun var også journalist, ni år yngre enn Hemingway, og hun ble en viktig støtte og medspiller gjennom år med tiltakende alkoholforbruk, depresjoner og sviktende tro på eget talent. Erindringsboken hennes, How it Was, viser gjennom selve tittelen behovet for å korrigere i forhold til myten og i forhold til ryktene. De bodde sammen på Cuba fra 1945, der Hemingway gikk i gang med et romanprosjekt som mislyktes. Først i 1986 kom The Garden of Eden ut. Det er et selvportrett fra yngre år, med intime detaljer om besettelse og uro, men på ingen måte en vellykket roman.

Om bøkene hans ikke frister, kan man lese om Hemingway i store intervjuer i magasiner som Life og The New Yorker, som tjener til å sementere myten om Hemingway som helt og mannfolk på sin hals: bokser, jeger, fisker og kriger. De sidene ved ham selv som han kjemper med gjennom tunge dager og alkoholslørete netter – ensomhet, mislykkethet, depresjoner og selvmordstanker – undertrykkes. Han vet at det som må til, er å skrive, men han makter det ikke. Han får likevel utgitt en roman i 1950, Across the River and Into the Woods. Det er en mislykket bok, en 50-årig obersts sentimentale tilbakeblikk på livet, foranlediget av en 19-årig pike som han forelsker seg i.

Hemingway er i 1950 vel 50 år, men allerede en gammel mann; ti år senere ser han eldgammel og trøtt ut. Likevel hadde han alltid skriveprosjekter gående. Ett av dem hadde røtter tilbake til en artikkel som Hemingway skrev for Esquire i 1936 om en cubansk fisker som fortviler over å miste det meste av en enorm sverdfisk til haiene. Selv om han får hjelp av andre fiskere, mister han fisken og faller gråtende sammen. Med dette utgangspunktet arbeidet Hemingway på et planlagt storverk, kalt The Sea in Being, men det ble med en liten helstøpt og skarpt sanset og utført roman, Den gamle mannen og havet i 1952.

Denne boken reddet på mange måter Hemingways karriere. Hans ettermæle ville ha vært et helt annet uten denne boken, og forfatterskapet etter 1940 ville vært en eneste rekke med mislykkede romaner. For Den gamle mannen og havet fikk Hemingway Pulitzer-prisen i 1953, og Nobelprisen i litteratur fulgte i 1954. Den ble tildelt for forfatterskapet, men det ville aldri ha skjedd uten historien om den gamle fiskers utholdenhet og mot.

Omtrent på denne tiden må han ha arbeidet med manuskriptet til en bok som først ble gitt ut i 1970, nemlig Øyer i havstrømmen. Han fikk aldri fullført denne romanen på ordentlig vis, blant annet fordi han under en safari i Afrika var med på en flystyrt og deretter flybrann. Skadene var svært omfattende og markerte begynnelse på slutten for Papa Hemingway. Selv om han alltid sto oppreist når han skrev, hadde han store problemer med selve det å skrive. Slik sett er den sjarmerende boken fra unge år i Paris en fin prestasjon og på sitt vis et portrett av kunstneren som ung mann.

A Moveable Feast ble utgitt først i 1964 av enken. Boken er skrevet i 1959–1960, midt i et fysisk og psykisk forfall. Han dro også på en reportasjetur til Spania, som ble en katastrofe, for nå var det slutt på forfatterskapet – og livet. Ekteparet Hemingway dro fra Cuba etter Fidel Castros maktovertakelse og bosatte seg i Ketchum i Idaho. Han var nå i fullstendig mental oppløsning med de dypeste vrangforestillinger, vanvidd og selvmordsplaner. Den 2. juli 1961 tok han sitt eget liv. Fra da tilhører han historien, men enda mer mytenes og legendenes uklare verden. Flere bøker enn de som er nevnt ovenfor, er utgitt etter hans død, og de fleste kunne vi klart oss uten.

Hemingway var i uvanlig grad en dikter i og for sin tid. Han har alltid vært en mye lest forfatter, også i Norge. Han er ikke blitt del av en forskningsindustri slik enkelte av hans samtidige forfattere er blitt, men en jevn interesse har alltid vært der. Biografiene er mange og grundige, men de kan umulig gi et noenlunde riktig eller fyllestgjørende portrett av Hemingway, til det er de for radikalt forskjellige. Nærmest mennesket Hemingway kommer vi kanskje i erindringsboken til sønnen Gregory, Papa. A Personal Memoir, der Norman Mailer har skrevet et forord som er en hyllest til sin forgjenger.

Den norske utgaven av Hemingways samlede verker (1951–1953) var den første i sitt slag i verden.

• USAs litteratur

• Nobelstiftelsens nettsider om Ernest Hemingway
• Hemingway (dokumentarserie på NRK.no, tilgjengelig til mai 2024)

• Baker, Carlos: Ernest Hemingway : historien om hans liv, 1970.
• Donaldson, Scott, red.: The Cambridge companion to Hemingway, 1996, isbn 0-521-45574-x.
• Donaldson, Scott: By force of will : the life and art of Ernest Hemingway, 1977, isbn 0-670-19824-2.
• Meyers, Jeffrey: Hemingway : a biography, 1985, isbn 0-06-015437-3.
• Reynolds, Michael S.: Hemingway : the 1930s, 1997, isbn 0-393-04093-3.
• Reynolds, Michael S.: Hemingway : the American homecoming, 1992, isbn 0-631-18481-3.
• Reynolds, Michael S.: Hemingway : the final years, 1999, isbn 0-393-32047-2.
• Reynolds, Michael S.: Hemingway : the Paris years, 1989, isbn 0-631-15352-7
• Reynolds, Michael S.: The young Hemingway, 1986, isbn 0-631-14787-x.