Ernest Hemingway

Ernest Hemingway var en amerikansk forfatter som fikk Nobelprisen i litteratur i 1954.

Han tjenestegjorde som frivillig ambulansesjåfør under første verdenskrig, og ble alvorlig såret ved fronten i Italia da han var 18 år gammel. Ved krigens slutt ble han journalist for en kanadisk avis. I begynnelsen av 1920-årene slo han seg ned i Paris, fast bestemt på å bli forfatter, og han fikk hjelp og råd av blant annet Ezra Pound og Gertrude Stein. Sine første læreår i Paris skildret han i den posthume A Moveable Feast (1964).

Hemingway debuterte i 1923 med Three Stories & Ten Poems. In Our Time var en samling noveller der mange har samme hovedperson, Nick Adams, som i disse og senere noveller (samlet i The Fifth Column and the First Forty-Nine Stories, 1938) følges fra guttedagene, gjennom en rekke opprivende opplevelser med krigen i Italia som klimaks, til han selv er far til en gutt som han, i likhet med sin egen far, ikke kan åpne seg for (novellen Fathers and Sons). Det er kanskje nettopp i novellene at Hemingway når høyest som kunstner, med den knappe, tilsynelatende nøytrale og følelsesløse stilen som ble hans varemerke og som har øvd innflytelse på en lang rekke yngre forfattere. Hemingway var i sin tur påvirket av Sherwood Anderson, og hans første roman, den nokså ubetydelige The Torrents of Spring, er en litt ondskapsfull parodi på Anderson.

Disse tidligste arbeidene vakte en del oppmerksomhet, men han ble med ett slag berømt, også i Europa, med romanen The Sun Also Rises (1926, filmatisert i 1957; norsk oversettelse Og solen går sin gang), om en gruppe desillusjonerte mennesker, alle mer eller mindre merket av krigen, som driver målløst omkring i Paris og reiser til en tyrefektningsfestival i Spania. Denne boken, som er en av de mest kjente skildringene av den såkalte fortapte generasjon, lå nært opp til virkeligheten, og krigsromanen som fulgte, A Farewell to Arms (1929, filmatisert i 1932 og 1957; norsk oversettelse Farvel til våpnene), bygde på Hemingways egne opplevelser ved den italienske fronten.

Etter en bok om tyrefektning, Death in the Afternoon, skrev han den selvbiografiske Green Hills of Africa, en skildring av en storviltjakt. Begge disse bøkene er spekket med litterære digresjoner. Romanen To Have and Have Not (1937; filmatisert i 1945) er preget av et våknende sosialt engasjement, og både det ubetydelige skuespillet The Fifth Column (1938) og romanen For Whom the Bell Tolls (1940, filmatisert i 1943; norsk oversettelse Klokkene ringer for deg, 1946) henter sitt stoff fra borgerkrigen i Spania, der Hemingway var korrespondent, som han også var under verdenskrigen som fulgte. Også som journalist gjorde han seg sterkt gjeldende med sitt særpreg og sitt stilistiske mesterskap.

Den neste romanen, Across the River and Into the Trees, kom først 1950. Her vendte han igjen tilbake til skueplassen for sine første krigsopplevelser, denne gang med en aldrende oberst som hovedperson. Boken ble nærmest en fiasko, men Hemingway kom sterkt tilbake med The Old Man and the Sea (1952, filmatisert i 1958; norsk oversettelse Den gamle mannen og havet), som ble den direkte foranledningen til at han fikk Nobelprisen i litteratur 1954.

Flere ganger i sitt forfatterskap kretset Hemingway omkring forholdet til faren, som han aldri kunne tilgi for å ha skutt seg selv. Til slutt ble det også slik han tok sitt eget liv, etter flere år med helsemessige problemer. Han etterlot seg flere manuskripter som senere ble utgitt, blant annet romanene Islands in the Stream (1970, filmatisert i 1977; norsk oversettelse Øyer i havstrømmen) og The Garden of Eden (1986; norsk oversettelse Edens have).

Den norske utgaven av Hemingways samlede verker (1951–1953) var den første i sitt slag i verden.