Irmgard Keun

Irmgard Keuns romaner på 1930-tallet er typiske for den retningen som i tysk litteraturhistorieskriving kalles for Ny saklighet («Neue Sachlichkeit»). Sentralt står realistiske beskrivelser av forfatterens samtid, med hovedvekten på livet til vanlige mennesker i storbyene: ansatte på kontor og i butikker, ikke minst kvinnelige sekretærer. Hun satte også søkelyset på arbeidsløsheten som på 1930-tallet rammet stadig flere. Forfatteren framstiller hverdagen til helt vanlige mennesker, både yrkesliv og privatliv, relasjoner til venner og familie, drømmer og håp, alt framstilt i en nøktern og saklig tone. I Keuns litterære univers står unge mennesker, særlig kvinner, i sentrum. Kvinnene er yrkesaktive, framstår som selvsikre og optimistiske og tror at de skal klare å komme seg fram i livet, men blir sårbare i sin lengsel etter kjærlighet og lykke. Hennes kvinnelige hovedpersoner gjenspeiler den nye selvbevisstheten til tyske kvinner i Weimarrepublikken, samtidig som de viser den vanskelige balansegangen mellom å lykkes og å falle utenfor i et samfunn preget av politisk og økonomisk uro.

Klaus Mann karakteriserte Keuns verk som beskrivelser av «tysk virkelighet». Og romanverket lar seg lese som en litterær utforskning av utviklingen i det tyske samfunnet: Keiserriket (1871–1918) og første verdenskrig danner bakteppet for Das Mädchen, mit dem die Kinder nicht verkehren durften (1936), Weimarrepublikken gjenspeiles i Gilgi – eine von uns (1931) og Das kunstseidende Mädchen (1932), det nasjonalsosialistiske Tyskland og eksiltilværelsen i Nach Mitternacht (1937, norsk oversettelse Efter midnatt, 1938), D-Zug dritter Klasse og Kind aller Länder (begge 1938), etterkrigstida i Ferdinand, der Mann mit dem freundlichen Herzen (1950).

Handlingen utspiller seg i Köln i forfatterens egen samtid. Hovedpersonen er unge Gilgi Krohn, som er litt over tjue år gammel og arbeider som sekretær. Gilgi bor hjemme hos sine foreldre, hverdagen er fylt av arbeid, fornøyelser og av framtidsdrømmer som innebærer selvstendighet og reiser til fremmede land. En dag forelsker hun seg hodestups i Martin, som er eldre enn henne og med en helt annen innstilling til lønnet arbeid. Martin lever på arv og lånte penger, og ønsker ikke å innordne seg det han oppfatter som erketyske moralforestillinger om å stå tidlig opp, gå på arbeid og leve sparsommelig. Gradvis ofrer hun egne verdier til fordel for kjærligheten til Martin, men føler i økende grad at hun sviker seg selv. Til slutt bryter hun opp og reiser til Berlin, hvor hun håper på en ny start.

Keuns debutroman ble en av hennes største salgssuksesser. Romanen gir et levende bilde av Köln på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet. Selv om de politiske kontroversene er tonet ned, er de like fullt til stede; i forgrunnen står problemet arbeidsløshet og hvordan det ødelegger både enkeltliv og familier, hvordan kvinners nye selvstendighet utfordres av stigende arbeidsløshet og uønskede svangerskap. Gjennom historien om Gilgi og Martin illustreres hvordan en tilsynelatende selvsikker og ambisiøs kvinne ofrer egen autonomi (selvstendighet) for enn mann. Framfor alt er Gilgi et kvinneportrett av en sterk og sårbar kvinne, som til slutt har mot nok til å stå opp for sine egne verdier, selv om det medfører at hun går en usikker framtid i møte.

Også Doris, hovedpersonen i Keuns andre roman, Das kunstseidende Mädchen (1932), representerer «den nye kvinnen» i Weimarrepublikken: Unge og yrkesaktive kvinner som ønsker å komme fram her i livet, vakre og skinnende som kunstsilke (derav adjektivet «kunstseiden» i tittelen). Men også her forblir drømmene kun drømmer, og den unge kvinnen som drømte om å bli skuespiller og møte kjærligheten står til slutt på bar bakke.

Handlingen utspiller seg i tidsrommet 1931–1932, først i en mellomstor by, senere i Berlin. Doris er atten år. Hun er sekretær, men drømmer om å bli berømt skuespiller. Hun mister jobben da hun vegrer seg mot sjefens seksuelle tilnærmelser og begynner deretter å jobbe på et teater, først som garderobedame, senere som statist. Da hun i et forsøk på å gjøre seg interessant stjeler en pelskåpe, flykter hun til Berlin av redsel for å bli arrestert. I Berlin forsøker Doris å vinne fotfeste ved å inngå forhold til ulike menn, men det viser seg å være kortsiktige løsninger som fører henne inn i en ond sirkel av avhengighet, fattigdom og prostitusjon. En kort tid ser det ut som forholdet til mannen Ernst kan innfri hennes drømmer, men da hun forstår at han ikke gjengjelder hennes følelser, forlater hun ham.

De følgende romanene – Das Mädchen, mit dem die Kinder nicht verkehren durften, Nach Mitternacht, D-Zug dritter Klasse og Kind aller Länder – kom alle ut på tyske eksilforlag.

Das Mädchen, mit dem die Kinder nicht verkehren durften (1936) består av en rekke episodiske barnehistorier, fortalt av en (eller flere) ung kvinnelig jeg-forteller(e), og hvor handlingen utspiller seg i Köln. Fortellingene gjengir stemningen i tidsrommet rundt første verdenskrig, samtidig som de indirekte kan leses som en advarsel mot forfatterens samtid. Tekstene kan leses hver for seg, men utgjør en kronologiske kontinuitet og danner en tematisk helhet.

Samme år ble Nach Mitternacht publisert. Nach Mitternacht regnes som Keuns beste eksilroman. Her gjenskaper hun stemningen og den småborgerlige hverdagen i Tyskland i 1936, delvis basert på egne opplevelser, blant annet erfaringene med Gestapo i Köln og Hitlers besøk i Frankfurt am Main, det samme gjelder tematiseringen av forfatterens vilkår i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Også i denne romanen velger Keun en ung, kvinnelig jeg-forteller, nitten år gamle Sanna, som framstår som naiv, men som likevel er i stand til å se råskapen og brutaliteten og som til slutt tar konsekvensene i det hun og kjæresten Franz velger å forlate Tyskland.

Også handlingen i D-Zug dritter Klasse (1938) utspiller seg i det nasjonalsosialistiske Tyskland, men uten at den politiske virkeligheten skildres med samme presisjonsnivå som i Nach Mitternacht. Romanen konstruerer et tilfeldig møte mellom en gruppe personer i en togkupé på vei fra Berlin til Paris, underveis gir de hverandre innblikk i sine liv.

I Kind aller Länder (1938) skildres hverdagen til en familie i eksil. Hovedpersonen er den ti år gamle jenta Kully som er sammen med mor og far. De har forlatt Tyskland fordi faren, som er forfatter (og som har flere likehetstrekk med Joseph Roth) distanserer seg fra det nasjonalsosialistiske regimet. Gjennom øynene til den veslevoksne jeg-fortelleren får leseren et innblikk i livet i eksil, både frykten for ikke å kunne betale regningene og for ikke å få de livsnødvendige innreise- og oppholdspapirene, angsten hver gang de passerer en statsgrense, stadig å måtte lære nye språk og forsøke å få nye venner og ikke minst savnet etter de som ble igjen hjemme. Romanen, som gir et autentisk innblikk i livet på flukt, er ikke bare et tidsbilde fra 1930-tallet, men er i sin skildring av hva flukt og eksistensiell angst gjør med et lite barn skremmende aktuell.

Romanen Ferdinand, der Mann mit dem freundlichen Herzen (1950) er et tidsbilde fra tidlig etterkrigstid. Gjennom opplevelsene til hovedpersonen Ferdinand (den eneste mannlige jeg-fortelleren i Keuns verk) får leseren innblikk i det krigsherjede Köln og i hvordan menneskene forsøker å vinne tilbake fotfestet. Verken med denne eller med andre utgivelser, for eksempel fortellingene Wenn wir alle gut wären. Kleine Begebenheiten, Erinnerungen und Geschichten (1954) eller Blühende Neurosen. Flimmerkisten-Blüten (1962), lyktes det Keun å knytte an til sin tidlige suksess eller sine beste romaner fra eksiltida.