Johann Christoph Gottsched

Johann Christoph Gottsched studerte teologi, naturvitenskap og filologi i Königsberg (nå Kaliningrad). For å unngå å bli rekruttert som soldat flyktet han i 1724 til Leipzig, hvor han foreleste om kunst og filosofi på universitetet. I 1730 ble han professor i poesi (som innebar litteratur og poetikk), i 1734 professor i logikk og metafysikk. Han var gift med forfatteren og oversetteren Luise Adelgunde Victorie Gottsched («die Gottschedin»).

I Leipzig engasjerte Gottsched seg i den litterære foreningen «Deutsche Gesellschaft» og var medredaktør i foreningens tidsskrift Beyträge zur Critischen Historie der Deutschen Sprache, Poesie und Beredsamkeit, som hadde betydelig innflytelse i samtiden. Han innledet et nært samarbeid med teaterlederen, skuespilleren og forfatteren Friederike Caroline Neuber («die Neuberin»), som i flere år spilte en viktig rolle i å fronte Gottscheds strenge teaterkonsept; hensikten var å reformere datidens tyske teater gjennom teori (Gottsched) og praksis (Caroline Neuber). Senere oppstod det en konflikt mellom de to: Neuber kritiserte Gottscheds reformønsker for å være for teoretiske og for ha for lite virkning på scenen.

Gottsched var en varm tilhenger av opplysningstidens rasjonalisme og kjempet for å rense det litterære språket for senbarokkens svulstighet (Versuch einer kritischen Dichtkunst, 1730). Han mente at den tyske litteraturen måtte søke sine forbilder i den franske klassisismen og dens strenge poetikk. Særlig rettet han sine angrep mot det folkelige teateret som de mange omreisende teatertruppene bød på, blant annet Haupt- und Staats-Aktionen og Hanswurst-komedier (en Hanswurst-figur er en folkelig narr), som han anså som vulgært. Hans mål var å gi det tyske teater et litterært verdifullt repertoar, nemlig dramatikk som fulgte klassisismens regler til punkt og prikke. For å illustrere dette og samtidig for å sørge for at teatrene hadde tekster de kunne oppføre, lot han oversette, blant annet av sin ektefelle, en samling mønsterdramaer (Die deutsche Schaubühne nach den Regeln und Exempeln des Alten, 6 bind, 1740-1745).

Gottscheds teoretiske hovedverk er Versuch einer kritischen Dichtkunst (1730), Ausführliche Redekunst (1736), Erste Gründe der gesamten Weltweisheit (1733) og Grundlegung einer deutschen Sprachkunst (1748).

Hans karriere som skjønnlitterær forfatter var beskjeden. Tragedien Der sterbende Cato (uroppført 1731, trykt 1732) var riktignok svært populær i hans samtid, men har i dag kun litteraturhistorisk interesse.

Større betydning fikk de to tidsskriftene han ga ut, nemlig såkalte moralske tidsskrift («moralische Wochenschrift») i opplysningstidens ånd: Die vernünftigen Tadlerinnen (1725-1727), Der Biedermann (1727-1729).

Som professor, litteratur- og teaterteoretiker spilte Gottsched en viktig rolle i sin samtid, og han ble kjent også utover Tysklands grenser for sitt arbeid. I 1749 inviterte den østerrikske keiserinnen Maria Teresia ham og «die Gottschedin» til Wien for å høre nærmere om hans arbeid. Men han møtte også mye motstand i sin samtid. Fra rundt 1740 økte kritikken mot hans rigide tolkning og håndhevelse av poetiske normer og hans ensidige framheving av de franske forbildene. Blant hans skarpeste kritikere var sveitserne Johann Jakob Bodmer og Johann Jakob Breitinger, som framhevet den engelske litteraturen som inspirasjonskilde. Gottsched ble mer og mer vurdert som reaksjonær teoretiker, særlig i epokene Sturm und Drang og romantikken. Først mot slutten av 1800-tallet ble bildet av Gottsched som en regelstyrt pedant noe revidert og man begynte i større grad å verdsette det nødvendige reformarbeid han utførte fra overgangen av senbarokken til opplysningstiden. Gottscheds Grundlegung einer deutschen Sprachkunst (1748) dannet lenge grunnlaget for grammatikkundervisning i skolen.

• Tysklands litteratur

• Johann Christoph Gottsched i Projekt Gutenberg-DE
• Johann Christoph Gottsched i Deutsche Biographie