Franz Werfel, østerriksk forfatter med jødisk familiebakgrunn, født i Praha. Etter korte studier i bl.a. Praha og en periode som lærling i et spedisjonskontor i Hamburg begynte han å skrive. I 1917 bosatte han seg i Wien. Etter det såkalte Anschluss i 1938 forlot han, sammen med Alma Mahler, som han giftet seg med i 1929, Østerrike og reiste til Frankrike, hvor ekteparet bl.a. søkte tilflukt i Lourdes, før de begge i 1940 emigrerte til USA.

Werfel debuterte som lyriker med samlingen Der Weltfreund (1911) og utgav flere diktsamlinger, samlet utgave Gedichte (1927).

Han er først og fremst kjent for sine skuespill og prosaverker, bl.a. det symbolske skuespill Spiegelmensch (1920), den psykologisk interessante novellen Nicht der Mörder, der Erdmordete ist schuldig (1920), kunstnerromanen Verdi (1924), dramaene Juarez und Maximilian (1925) og Paulus unter den Juden (1926), en beretning om kristendommens fremvekst, romanen Die vierzig Tage des Musa Dagh (1933, norsk overs. 1935) om masseforfølgelsene av de armenske kristne i Tyrkia etter den første verdenskrig. 

Fortellingen Eine blassblaue Frauenschrift (1941. En lyseblå kvinneskrift) utspiller seg i Wien i 1936. Hovedpersonen, en vellykket embetsmann, blir konfrontert med episoder fra sin egen fortid, og må i løpet av få timer ta et eksistensielt valg. Gjennom en impresjonistisk skildring av hans kvaler og søken etter enkle og behagelige løsninger skaper Werfel et psykogram som består av unnfallenhet og mangel på sivilkurasje. I tillegg til den fengslende karakterstudien gir fortellingen innsikt i de politiske forholdene og klimaet i Wien to år før  det såkalte Anschluss. Dermed settes hovedpersonens dilemma inn i en større politisk kontekst og går utover det individuelt- psykologiske. 

I Lourdes-romanen Das Lied von Bernadette (utg. i Stockholm 1941, norsk overs. 1947, også filmatisert), hvor Werfel viser sin takknemlighet for at han og Alma Mahler fikk søke tilflukt der, uttrykker Werfel sterk tilknytning til katolisismen.

I 1944 kom hans største scenesuksess Jacobowski und der Oberst (også filmatisert). Hans siste roman var den satirisk-utopiske Stern der Ungeborenen (1946).

Werfel var en fremtredende representant for mellomkrigstidens litterære ekspresjonisme. Han søker uten uttalt politisk tendens patetiske uttrykk for bevisstheten om menneskenes samhørighet, samtidig som han viser en dyp religiøsitet, og i sine romaner og dramaer en voksende psykologisk innlevelsesevne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.