Franz Werfel (1940)

Franz Werfel (1940) av Carl von Vechten. Falt i det fri (Public domain)

Franz Werfel, østerriksk forfatter. Franz Werfel var en av de mest populære tyskspråklige prosaforfatterne i mellomkrigstiden. Han oppnådde stor internasjonal anerkjennelse, ikke minst i USA, hvor han var i eksil, og hans verk er oversatt til mange språk, også til norsk.

Franz Werfel ble født i Praha. Som Franz Kafka og Max Brod, som han var nær venn med, tilhørte han den jødiske, tyskspråklige minoriteten i Praha. Etter korte studier i blant annet Praha og en periode som lærling i et spedisjonskontor i Hamburg begynte han å skrive. I 1918 bosatte han seg i Wien.

Etter det såkalte Anschluss i 1938 forlot han, sammen med Alma Mahler (1879-1964), som han giftet seg med i 1929, Østerrike og flyktet til Frankrike, hvor ekteparet blant annet søkte tilflukt i Lourdes, før de begge i 1940 emigrerte til USA. Werfel, som ble amerikansk statsborger i 1941, ble værende i USA resten av livet.

Werfel debuterte som lyriker med samlingen Der Weltfreund (1911) og utga flere diktsamlinger som litteraturhistorisk regnes til ekspresjonisme. I 1927 kom en samlet utgave av hans lyriske verk: Gedichte.

I sin prosa og sin dramatikk søker Werfel, uten uttalt politisk tendens, uttrykk for bevisstheten om menneskenes samhørighet, samtidig som han viser en dyp religiøsitet og i sine romaner og dramaer en voksende psykologisk innlevelsesevne. Og det er først og fremst som prosaforfatter og som dramatiker han har sin styrke, blant annet i det symbolske skuespillet Spiegelmensch (1920), den psykologisk interessante novellen Nicht der Mörder, der Erdmordete ist schuldig (1920), kunstnerromanen Verdi (1924), dramaene Juarez und Maximilian (1925) og Paulus unter den Juden (1926), en beretning om kristendommens framvekst.

En stor internasjonal suksess ble romanen Die vierzig Tage des Musa Dagh (1933, norsk oversettelse De førti dagene på Musa Dagh, 1935, filmatisert i 1982) om masseforfølgelsene av de armenske kristne i Tyrkia etter første verdenskrig.

Fortellingen Eine blassblaue Frauenschrift (1941) utspiller seg i Wien i 1936. Hovedpersonen, en vellykket embetsmann, blir konfrontert med episoder fra sin egen fortid, og må i løpet av få timer ta et eksistensielt valg. Gjennom en impresjonistisk skildring av hans kvaler og søken etter enkle og behagelige løsninger, skaper Werfel et psykogram som består av unnfallenhet og mangel på sivil kurasje. I tillegg til den fengslende karakterstudien gir fortellingen innsikt i de politiske forholdene og klimaet i Wien to år før Anschluss i 1938. Dermed settes hovedpersonens dilemma inn i en større politisk kontekst og går utover det individuelt- psykologiske. Fortellingen ble filmatisert i 1984 i regi av Alex Corti.

I Lourdes-romanen Das Lied von Bernadette (utgitt i Stockholm 1941, norsk oversettelse Sangen om Bernadette, 1947, filmatisert i 1943), hvor Werfel viser sin takknemlighet for at han og Alma Mahler fikk søke tilflukt der da de var på flukt fra nazistene, uttrykker Werfel sterk tilknytning til katolisismen.

I 1944 kom hans største scenesuksess Jacobowski und der Oberst (filmatisert i 1958). Hans siste roman var den satirisk-utopiske Stern der Ungeborenen (1946).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.