Jakob Böhme

Jakob Böhme av Ukjent/Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Jakob Böhme, tysk teosof, skomaker i Görlitz. Böhme var autodidakt; han fant sin visdom under ivrig lesning av Bibelen og naturfilosofiske og mystiske skrifter, særlig Paracelsus. Fra tid til annen hadde han ekstatiske syner, som åpenbarte for ham «tilværelsens væren, treenighetens evige oppkomst, verdens skapelse og endelikt». Hovedtrekkene i Böhmes verdensanskuelse er fremstilt i Aurora, oder die Morgenröte im Aufgang (1612). 1612–18 forbød kirken ham å skrive eller utgi noe.

Böhmes lære er nærmest en kristen nyplatonisme med sterkt dualistisk preg. Hans grunntema er at motsetningene i verden utgjør en enhet fordi de er nødvendige for hverandre: uten mørket var det intet lys, uten at det var onder var det heller ikke noe som var godt. I striden mellom lys og mørke frelses mennesket ved å gjenfødes i Kristus. Det mystiske liv fremstilte Böhme som en etterligning og etterfølgelse av Kristi liv i lidelse og seier. Böhme kalte selv sin lære for teosofi, dvs. visdom (kunnskap) om Gud.

Hans skrifter har hatt stor betydning for pietismen, for kvekerbevegelsen og for den romantiske filosofi. Schelling står i flere henseender i gjeld til Böhme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.