Buddenbrookhaus i Lübeck.

Mann, Thomas (Buddenbrookhaus) av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Thomas Mann

Anon. Begrenset gjenbruk

Thomas Mann, en av Tysklands største litterater i det 20. århundret, bror av Heinrich Mann. Mann ble født i Lübeck og vokste opp i et fornemt kjøpmannsmiljø. Etter farens død avbrøt han sin forretningsutdannelse og bosatte seg 1893 i München. Her var han i 30 år midtpunktet i en krets av forfattere, bildende kunstnere, musikere og teaterfolk. 1905 giftet han seg med Katja Pringsheim (1883–1980), forlot Tyskland i 1933. Slo seg først ned i Sveits, og emigrerte deretter til USA. 1938–41 var Mann gjesteprofessor ved Princeton University. Vendte tilbake til Europa i 1951 og bosatte seg i nærheten av Zürich, hvor han ble boende til sin død.

Manns første og største publikumssuksess var familieromanen Buddenbrooks. Der Verfall einer Familie (2 bd., 1901; norsk overs., 1952; vist som fjernsynsserie i NRK, 1980; ny norsk overs. Buddenbrooks. En families forfall, 2005). Her skildrer han fire generasjoner av en kjøpmannsfamilie i Lübeck. «Forfallet» strekker seg fra den eldste generasjonens enkle og sunne livsvilje og pågangsmot til den nyanserte og forfinede kunstnertypen i den yngste generasjonen. Det er en utvikling mot stadig større livstretthet, pessimisme og fysisk svekkelse. Dette forblir et sentralt tema hos Mann gjennom hele forfatterskapet: motsetningen mellom ånd og liv, kunst og borgerlighet. I novellen Tonio Kröger (fra samlingen Tristan, 1903) gjennomlever hovedpersonen denne konflikten mellom det uproblematisk-anstendige og sunne borgerliv og det usikre, kaotiske vagabondliv kunstneren fører. Romanen Königliche Hoheit (1909) er en ironisk-grasiøs historie om prinsen i en tysk småstat som vinner en amerikansk millionærdatter – for Mann en symbolsk forening. I novellen Der Tod in Venedig (1912; norsk overs. Døden i Venedig og andre noveller, 1963; filmatisert av Luchino Visconti, 1971) trer igjen spenningen mellom kunstner og borger i forgrunnen.

Verdenskrigen 1914–18 innledet en ny fase i Manns forfatterskap med kulturfilosofiske og historiske studier. I Betrachtungen eines Unpolitischen (1918) setter han humanitet og europeisk universalitet over politiske programmer. For Mann var den borgerlige kultur bærer av en lang, humanistisk åndstradisjon, som han så som sin oppgave å bevare. I romanen Der Zauberberg (1924, norsk overs. Trollfjellet, 1935; ny norsk overs. Trolldomsfjellet, 2002) skildrer han det europeiske borgerskaps situasjon like før den første verdenskrig. Et lungesanatorium i Sveits er oppsamlingssted for fysisk og sjelelig syke mennesker. Dette «Trolldomsfjellet» med sine syke og deres endeløse diskusjoner blir et symbol på det syke Europa.

Romanen Lotte in Weimar (1939) beskriver den gamle Goethes møte med sin ungdomselskede. Mann gir her et avmytologisert bilde av den store dikter og forsøker ved hjelp av subtil psykologi å analysere det skapende genis forhold til menneskelig normalitet. Roman-tetralogien Joseph und seine Brüder (1933–43, norsk overs. Josef og hans brødre, 1993–95) er en skildring av den gammeltestamentlige Josef, skrevet med psykologisk nyanseringskunst og stor historisk detaljrikdom. Fra det mytiske mørke med brodermord, hat, kjærlighet og forbannelse går Josefs vei mot fornuft og sivilisasjon. I 1947 fullførte Mann romanen Doktor Faustus (norsk overs. 1969), hvor han analyserer kunstnertypen gjennom skjebnen til komponisten Adrian Leverkühn. Men i dette verket er det kommet inn en ny dimensjon – Manns fortvilelse over Tyskland. Det kulturfilosofiske verket forsøker innenfor et bredt historisk perspektiv å kartlegge den nasjonalsosialistiske katastrofe. I Der Erwählte (1951) tar han opp Gregorius-legenden, som i middelalderen var behandlet av Hartmann von der Aue. Hvor sterkt knyttet Mann var til den borgerlige verden før og etter 1900, viser romanen Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull (offentliggjort fra 1911; endelig utg. 1954; norsk overs. Storsvindleren Krull, 1955). Med munter ironi og virtuos språkkunst foretar Mann en skarpsindig demaskering av det wilhelminske borgerskap.

I sin omfangsrike essayistikk (utg. i 5 bd. 1993–97) har Mann behandlet den europeiske arv og samtidens kulturstrømninger. Manns dagbøker fra tiden 1918–55 utkom i 10 bind 1977–95. Samlede verker i 13 bind ble utgitt 1974.

Tildelt Nobelprisen i litteratur 1929.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.