Joseph von Eichendorff

Eichendorffs dikt er, ved siden av Clemens Brentanos, et høydepunkt i den tyske romantiske lyrikken. I hans dikt fins alle de tradisjonelle romantiske motivene, som for eksempel måneskinn, natt, kjærlighet, natur, dype skoger, den ensomme vandringsmann, posthornet i det fjerne og lengselen etter å komme bort. Med beskjedne virkemidler i billedbruk og rim oppnår han en enkelhet i uttrykksformen som kan minne om folkevisen. Men på tross av det idylliske, romantiske landskapet i diktene er Eichendorffs poetiske verden stadig truet av jegets ensomhet og angst overfor en uutgrunnelig eksistens. Vemod og sorg stilles sammen med en trøstende tro på Guds nærhet.

Svært mange av hans dikt er tonesatt, blant annet av Felix Mendelssohn-Bartholdy, Robert Schumann og Richard Strauss.

Diktenes lyrisk-musikalske stil bestemmer også Eichendorffs prosa. Den berømte fortellingen Aus dem Leben eines Taugenichts (1826, norsk oversettelse En døgenikt, 1995) skildrer romantikkens vandrelyst som en evig lengsel etter det hinsidige rike. Andre viktige prosaverker er Ahnung und Gegenwart (1815) og Das Marmorbild (1818). Eichendorff skrev også verker av historisk og litteraturhistorisk karakter.