Hermann Hesse, sveitsisk tyskspråklig forfatter. Hesses forfatterskap regnes som et av de mest populære og betydningsfulle i det 20. århundre. Særlig romanene Peter Camenzind (1904), Steppeulven (1927) og Glassperlespillet (1943), oversatt til rundt 60 språk, brakte Hesse internasjonalt ry og gjorde ham til en av de mest leste tyskspråklige forfatterne i verden. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1946.

Hesse er i første rekke en romanforfatter, men skrev også lyrikk, essay og en imponerende mengde brev, bl.a. til unge forfattere som søkte hans råd. Han var i tillegg begavet som maler.

Hesse ble født i Calw i Baden-Württemberg (Tyskland), hvor han – med unntak av fem år (1881-1886) i Basel – vokste opp; først i 1924 ble han sveitsisk statsborger. Familien var sterkt pietistisk, og han fikk en strengt religiøs oppdragelse. Han motsatte seg imidlertid foreldrenes ønske om å bli prest og rømte fra det evangeliske presteseminar i Maulbronn. Han begynte som bokhandlerlærling, først i Tübingen, senere i Basel, parallelt arbeidet han som litteraturanmelder for ulike dagsaviser. Allerede tidlig tok han beslutningen om å bli forfatter.

Hesse debuterte med diktsamlingen Romantische Lieder (1899, Romantiske sanger) og Eine Stunde nach Mitternacht, en samling kortprosa (1899, En time etter midnatt), og prosateksten Hermann Lauscher (1901), alle inspirert av romantikken. I sentrum står et følsomt kunstnersinn, et ledetema i Hesses forfatterskap.

Sitt gjennombrudd som forfatter fikk han imidlertid først med romanen Peter Camenzind (1904, norsk oversettelse 1979), som skildrer utviklingen av hovedpersonen (og jeg-fortelleren) Peter Camenzind fra en ung gutt som lever oppe i fjellene, i pakt med naturen, til en vellykket forfatter. Romanen, som har selvbiografiske trekk, kan leses både som en kunstner-, en dannelses- og en utviklingsroman. Både i denne og i senere utviklingsromaner, bl.a. i Unterm Rad (1905, norsk overs. Under hjulet, 1979), som viser hvordan et rigid skolesystem kan ødelegge et ungt og følsomt sinn, tar han for seg den unge begavede, individualistiske mannens problemer når han med sine tanker og idealer støter sammen med virkeligheten. Dette grunnmotivet behandler Hesse også i Gertrud (1910) og i novelletrilogien Knulp (1915).

I 1911 reiste Hesse til Ceylon og Indonesia. Reisen gjorde ham kjent med Østens tankeverden og religioner, og ga ham impulser til å frigjøre seg fra 1800-tallets litteraturtradisjon, blant annet arven etter Gottfried Keller. Reisen får litterære spor i Siddhartha (1922, norsk overs. 1989). Som i alle Hesses verk, står også her en ung mann, Siddharta, og hans utvikling i sentrum.  Siddharta kan leses som en videreføring av Hesses grunnmotiv, kombinert med et dyptgående religiøst oppgjør. Romanen fikk en svært positiv mottakelse bl.a. i India, og Hesse ble hyllet for sin innsikt i Østens tankesett.

I 1917 ble Hesse behandlet av en lege og psykoanalytiker som førte ham inn i bl.a. C. G.  Jungs verker. Han var den første tyske forfatteren som gikk gjennom en psykoanalyse. Erfaringene bearbeidet han litterært, bl.a. i romanen Demian (1919, norsk oversettelse 1974). Han skrev romanen under pseudonymet Emil Sinclair, som også er navnet til hovedpersonen, en ung gutt, som møter Max Demian, som påvirker ham sterkt. Også Demian kan klassifiseres som en utviklings- og dannelsesroman, med klare autobiografiske trekk, og romanen bærer preg av forfatterens møte med psykoanalysen.

En av Hesses aller mest berømte romaner er Steppeulven, utgitt 1927 (Originaltittel: Der Steppenwolf. Norsk oversettelse 1971). I sentrum står hovedpersonen Harry Haller, hvis personlighet uttrykkes i bildet av en steppeulv, en mann med et spaltet sinn, og hans indre selvransakelse og utvikling mot en større modenhet. Romanen, som videreutvikler Hesses grunntema, kan leses som en sivilisasjonskritisk roman i kjølvannet av Første verdenskrig. Sammen med Peter Camenzind er Steppeulven den mest omdiskuterte romanen i Hesses forfatterskap.

Handlingen i Narsiss og Gullmunn, utgitt 1930 (Originaltittel Narziss und Goldmund. Norsk oversettelse 1981), utspiller seg i middelalderen, men tar opp, gjennom historien om munken Narsiss og kunstneren Gullmunn den tidløse motsetningen mellom kunstneren og tenkeren og fører den fram til en harmonisk høyere enhet. Motsetningen mellom kunstneren og tenkeren, sinnlighet og ånd, følelses og fornuft, i Narsiss og Gullmunn spesielt tydelig formulert, gjenkjennes i mange av Hesses tekster.

Romanen Glassperlespillet ble påbegynt allerede 1932 og utgitt 1943 (Originaltittel: Das Glasperlenspiel, norsk oversettelse 1970). Glassperlespillet er også en av Hesses mest leste og omtalte verker, sterkt preget av nasjonalsosialismens barbari og sivilisasjonens forfall. Her vender forfatteren tilbake til sitt hovedtema, det begavede individets utvikling, ikledd en tidsreise noen hundreår fram i tid.

Hesse har i brev, essay og artikler tatt stilling til politiske og samfunnsmessige problemer. Hans politiske skrifter er samlet og foreligger i Politik des Gewissens – Die politischen Schriften, 1914–1962 (1977, et utvalg i norsk overs. Kunstneren og krigen, 1981). Her beskriver han hvordan en urolig tid og opprustning kolliderer med individets ønske om og behov for selvrådighet. Han gjør seg til talsmann for forsvar av individualitet og egenart mot storsamfunnets maktkrav og vold. Som pasifist var han sterk kritiker av nasjonalismen slik den kom til uttrykk under Første verdenskrig. Hesse motsatte seg den nasjonalsosialistiske ideologien tidlig. Han takket nei til å bli medlem i det prøyssiske vitenskapsakademiet allerede før maktovertakelsen i 1933, og han bisto blant annet Bertolt Brecht og Thomas Mann på deres flukt i eksil. Hesses verk var uønsket i Tyskland under nasjonalsosialismen.

I 1946 ble Hesse tildelt Nobelprisen i litteratur. I begrunnelsen til Svenska Akademien står det at han fikk prisen ”för hans inspirerande författarskap, som i sin utveckling mot djärvhet och djup tillika företräder klassiska humanistideal och höga stilvärden”.

Hesse var – og er fortsatt – for mange en kultforfatter og et forbilde for yngre, tyskspråklige forfattere, bl.a. for den unge Peter Weiss. Ikke minst hans beskrivelser av unge mennesker som søker etter sin egen vei (for eksempel Peter Camenzind), kritikk av det han så på som et undertrykkende og ødeleggende skolesystem (Under hjulet) og sivilisasjonskritikk begeistret mange lesere, også utenfor det tyskspråklige området. I 1960-årene ble han gjenstand for stor interesse ikke minst i USA. På grunn av hans motstand mot krig og vold, hans skildringer av bruk av rusmidler (Steppeulven) og begeistring for orientalisme (Siddharta) ble han hyldet som en forløper for hippiebevegelsen og en som artikulerte den amerikanske subkulturens mål.

Hesse er fortsatt en av de mest oversatte og leste tyskspråklige forfatterne, hans verk har en fast plass i den internasjonale kanon.

Et utvalg

  • Gottfried-Keller-prisen (1936)
  • Goethe-prisen stiftet av byen Frankfurt a. M. (1946)
  • Nobelprisen i litteratur (1946)
  • Wilhelm-Raabe-prisen stiftet av byen Braunschweig (1950)
  • Friedenspreis des deutschen Buchhandels (1955).

Han fikk også to litteraturpriser oppkalt etter seg: Hermann-Hesse-prisen stiftet av fødebyen Calw og Hermann-Hesse-prisen stiftet av byen Karlsruhe.

  • Michels, Volker (1987) red.: Hermann Hesse: sein Leben in Bildern und Texten
  • Unseld, Siegfried (1985 [1. utg. 1973]) Hermann Hesse: Werk und Wirkungsgeschichte
  • Zeller, Bernhard (37. opplag 2002) Hermann Hesse: in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.