Thomas Brussig, tysk forfatter. Han er en av de betydeligste forfatterne som skildrer Berlinmurens fall i sitt forfatterskap. Han er også en profilert dreiebokforfatter.

Thomas Brussig vokste opp i Berlin . Etter en yrkesutdanning som bygningsarbeider avla han eksamen artium. Senere hadde han ulike småjobber, blant annet som museumsvakt, reiseleder og som fabrikkarbeider, før han utdannet seg som dramaturg på filmhøgskolen Konrad Wolf i Potsdam-Babelsberg.

Siden 1995 er han forfatter på heltid. Han har gjentatte ganger samarbeidet med regissøren Leander Haußmann, blant annet om filmene Sonnenallee (1999) og NVA (2005).

Brussig debuterte i 1991 med prosateksten Wasserfarben (utgitt under pseudonymet Cordt Berneburger), men først med Helden wie wir (1995) nådde han ut til et større publikum. Hovedpersonen er den unge gutten Klaus Uhltzscht, oppvokst i en regimetro DDR-familie med en far som jobber i Stasi og en mor som, i tillegg til å være politisk korrekt til fingerspissene, er besatt av personlig hygiene. Klaus Uhltzscht vokser opp uten å forstå så mye av de politiske realitetene rundt seg og med en svakt utviklet sosial intelligens. Handlingen går fram til 8. november 1989, hvor Uhltzscht på høyst merkelig vis bidrar til å åpne Berlinmuren.

Helden wie wir kan leses både som en satirisk utviklingsroman og som en politisk satire over de siste årene i DDRs historie. Romanen ble filmatisert av Sebastian Peterson i 1999; kinopremieren fant sted 9. november 1999, altså på på dagen ti år etter at Berlinmuren ble åpnet.

Med Am kürzeren Ende der Sonnenallee (1999, norsk oversettelse I den korte enden av Sonnenallee, 2002) etablerte Brussig seg som en av de aller viktigste såkalte Wende-forfatterne.

Romanen er basert på dreieboka Sonnenallee, som han skrev i samarbeid med Leander Haußmann. Handlingen utspiller seg i gata Sonnenallee i Berlin, i den korte delen av gata som den gang lå i Øst-Berlin. Her skildres dagliglivet til en gjeng ungdommer. Hverdagen i DDR framstilles med varm humor, og romanen gir et godt innblikk i livsbetingelsene til helt vanlige DDR-borgere.

Am kürzeren Ende der Sonnenallee er en av de mest berømte litterære tekstene om den siste tida i DDR. Brussig har måttet tåle kritikk for sin bruk av humor i forbindelse med skildringen av et diktatur, men forsvarer seg med at humor noen ganger er den eneste måten å takle en situasjon på.

Mens tekster som Leben bis Männer (2001), Wie es leuchtet (2004) og Schiedsrichter Fertig (2007) ikke ble de store publikumssuksessene, nådde Brussig ut til mange lesere med Das gibt's in keinem Russenfilm (2015). Romanen er en kontrafaktisk fortalt historie, en konjunktivisk eller hypotetisk roman som skildrer et Europa hvor Berlinmuren ikke falt i 1989 og hvor de to tyske statene fortsatt eksisterer i 2014, hvor Gregor Gysi er statsoverhode og landet satser på vindenergi og elbiler.

Hovedpersonen er den unge forfatteren Thomas Brussig, som bor i DDR. Trass i problemer med sensuren blir han svært populær blant leserne (og blant leserne finner vi en kvinnelig fysiker og prestedatter ved navn Angela).

Das gibt's in keinem Russenfilm er en nøye komponert roman som tilsynelatende lett leker med realitet og fiksjon, hvor forfatteren Brussig skriver seg selv som fiktiv forfatter inn i sin egen roman, som kan leses både som en politisk og litterær satire.

Også med romanen Beste Absichten (2017), som handler om et musikkband i Øst-Berlin i 1989, bekrefter Brussig at han er en av de aller beste til å fange stemningen i de siste årene av DDRs historie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.