Dokumentarteater, betegnelse på bruk av dokumentar- eller annet materiale som er hentet fra virkelige situasjoner, slik som referater fra rettssaker, avisartikler o.a. Georg Büchner er den første dramatiker vi kjenner som brukte slikt materiale i forbindelse med Dantons død (1835), og på 1900-tallet var det særlig i tysk og sovjetisk teater disse konkrete sporene av virkelighet ble tatt i bruk. Naturalisten Gerhart Hauptmann viste tendenser i denne retningen i forbindelse med Veverne, om en veveroppstand i Schlesien, men det var først i 1920-årene et dokumentarisk teater kom til uttrykk slik vi forstår det med bruk av dokumentarmateriale fra virkeligheten. Det skjedde i Tyskland i kjølvannet av den nye sakligheten (Neue Sachlichkeit), en retning som etterfulgte ekspresjonismen og som krevde politisk engasjement.

Det gjaldt ikke minst dramaturgiarbeidet og oppsetningen Erwin Piscator gjorde ved sitt teater i Berlin i kjølvannet av de store revyene på Volksbühne. Her ble filmklipp fra virkeligheten en del av et slags multimediaorientert dokumentarteater, mens stykkene til G. Weisenborn, f.eks. U-Boot S4 (Ubåt S4), var basert på presserapporter fra en kollisjon som en amerikansk ubåt var involvert i. Tilsvarende teknikk finner vi hos russiske S. Tretjakov, slik som i Brøl Kina, et stykke som ble satt opp av Hans Jacob Nilsen på Den Nationale Scene i Bergen i sesongen 1935/36. Det handler om en episode i krigen mellom vestlige imperialistmakter og de kinesiske myndighetene, og er basert på Tretjakovs egen dekning av episoden som journalist. En lignende teknikk brukte Nordahl Grieg i Vår ære og vår makt, som også ble satt opp i Bergen på denne tiden. Det kan diskuteres hvorvidt arbeiderbevegelsens agitasjon og propagandateater (agit prop) i 1920- og 1930-årene var dokumentarteater, men det kan i alle fall sies om The Living Newspaper fra 1935 i USA, en form for dramatisering av virkelige hendelser i form av en nyhetsrevy.

Dokumentarteater var den formen flere tyske teaterfolk og dramatikere grep fatt i da en ny dramatikk skulle etableres i Tyskland etter den annen verdenskrig, noe som særlig fikk fart etter at Erwin Piscator vendte tilbake fra eksil i USA og ble fast regissør på Freie Volksbühne i Vest-Berlin i 1951. Det var særlig oppgjøret med nazitiden og fascismen som ble belyst, slik som med Rolf Hochhuths Der Stellvertreter (1963, Vikaren), et stykke om pavens passive holdning til nazistenes jødeforfølgelser, dessuten en rekke stykker av Heinar Kipphardt og Peter Weiss. Sistnevnte skrev stykker som Die Ermittlung, om Auschwitzprosessene basert på autentiske intervjuer og erindringsmateriale.

Dokumentarteater dominerte på mange måter tysk teater inntil 1970-årene, og en regissør som Peter Stein gjorde skandale i München med sin oppsetning av Peter Weiss' Viet Nam Diskurs.

hadde man på denne tiden forsøk i dokumentarisk retning med f.eks. Rønnaug Altens og Merete Skavlans stykke om nazismen, Det angår ikke oss (1965). Tidlig i 1970-årene skrev Jens Bjørneboe revyen Dongeri som også var et uttrykk for dokumentarisme, og etter hvert ble formen tatt i bruk av politisk engasjerte skuespillere som på samme tid satte opp Pendlerne og Svartkatten. Et høydepunkt for dokumentarteater i Norge var nok Hålogaland Teaters Det e her æ høre tel i Tromsø (1973). Det var skrevet av Klaus Hagerup og representerte et forsøk på å kombinere dokumentariske teknikker med et underholdende folketeater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.