dokumentarteater

Georg Büchner er den første dramatiker vi kjenner som brukte dokumentarisk materiale i sitt arbeid, i forbindelse med Dantons død (1835). På 1900-tallet var det særlig i tysk og sovjetisk teater disse konkrete sporene av virkelighet ble tatt i bruk. Naturalisten Gerhart Hauptmann viste tendenser i denne retningen i forbindelse med Veverne (1892), om en veveroppstand i Schlesien.

Men det var først i 1920-årene at dokumentarisk materiale for alvor ble synliggjort i teateroppsetninger. Det skjedde i Tyskland, i kjølvannet av den nye sakligheten (Neue Sachlichkeit), en retning som etterfulgte ekspresjonismen og som krevde politisk engasjement. Ved sitt teater i Berlin brukte Erwin Piscator filmklipp fra virkeligheten som del av et slags multimediaorientert dokumentarteater, mens Günther Weisenborns U-Boot S4 (Ubåt S4, 1928) var basert på presserapporter fra en kollisjon en amerikansk ubåt var involvert i. En tilsvarende teknikk finner vi hos russiske Sergei Tretyakov i Brøl Kina, et stykke som ble satt opp av Hans Jacob Nilsen på Den Nationale Scene i Bergen i sesongen 1935-1936. Det handler om en episode i krigen mellom vestlige imperialistmakter og de kinesiske myndighetene, og er basert på Tretyakovs egen dekning av episoden som journalist. Nordahl Grieg brukte lignende teknikker i Vår ære og vår makt, som også ble satt opp på DNS (1935).

Det kan diskuteres hvorvidt arbeiderbevegelsens agitasjon og propagandateater (agit prop) i 1920- og 1930-årene var dokumentarteater, men det kan i alle fall sies om The Living Newspaper fra 1935 i USA, en form for dramatisering av virkelige hendelser i form av en nyhetsrevy.

Dokumentarteater var den formen flere tyske teaterfolk og dramatikere grep fatt i da en ny dramatikk skulle etableres i Tyskland etter den andre verdenskrig, noe som særlig fikk fart etter at Erwin Piscator vendte tilbake fra eksil i USA og ble fast regissør på Freie Volksbühne i Vest-Berlin i 1951. Spesielt ble oppgjøret med nazitiden og fascismen belyst, for eksempel i Rolf Hochhuths Der Stellvertreter (1963, Stedfortrederen, norsk oversettelse 1964), et stykke om pavens passive holdning til nazistenes jødeforfølgelser, og i en rekke stykker av Heinar Kipphardt og Peter Weiss. Sistnevnte skrev stykker som Die Ermittlung, om Auschwitz-prosessene, basert på autentiske intervjuer og erindringsmateriale. Dokumentarteatret dominerte på mange måter tysk teater inntil 1970-årene, og en regissør som Peter Stein gjorde skandale i München med sin oppsetning av Peter Weiss' Viet Nam Diskurs.

Verbatimteatret, med ordrett gjengitte sitater fra intervjuobjekter eller faktiske dokumenter, oppsto som en dokumentarisk undersjanger på 1960-tallet, med amerikanske Eric Bentley (Are You Now Or Have You Ever Been: The Investigations of Show-Business by the Un-American Activities Committee) og britiske Peter Cheeseman (Fight for Shelton Bar!, The Knotty og flere) blant pionerene. Amerikanske Anna Deavere Smith (Fires in the Mirror, Twilight: Los Angeles, Notes from the Field og flere) og britiske Alecky Blythe (London Road) er blant dets fremste representanter i dag.

I Norge hadde man i etterkrigstiden forsøk i dokumentarisk retning med for eksempel Rønnaug Alten og Merete Skavlans stykke om nazismen, Det angår ikke oss (først vist som skoleteater i 1964, og av Fjernsynsteatret i 1965). Tidlig i 1970-årene skrev Jens Bjørneboe revyen Dongeri som også var et uttrykk for dokumentarisme, og etter hvert ble formen tatt i bruk av politisk engasjerte skuespillere som på samme tid satte opp Pendlerne og Svartkatten. Et høydepunkt for dokumentarteater i Norge var nok Hålogaland Teaters Det e her æ høre tel (1973). Det var skrevet av Klaus Hagerup og representerte et forsøk på å kombinere dokumentariske teknikker med et underholdende folketeater. Flere oppsetninger på samme teater brukte den samme kombinasjonen gjennom 1970- og 1980-tallet, og det samme gjorde flere av Nationaltheatrets oppsøkende forestillinger.

I senere tid har teaterskapere som Tore Vagn Lid (Operasjon Almenrausch, Kill Them All, 03.08.38: Tilstander av unntak og flere), Pia Maria Roll (Ship O'Hoi, Nå løper vi, Ways of Seeing og flere), Vibeke Flesland Havre (Lykkeliv, Nav betaler) og Svein Tindberg (Utafor) vært profilerte dokumentarteaterskapere i Norge. Ways of Seeing (2018) av Roll, Sara Baban og Hanan Benammar tok for seg overvåkningspolitikk og nettverk mellom maktmennesker på norsk politikks høyreside, og ble sterkt omstridt for å ha brukt film av politikeres hjem. Blant annet mottok utøverne trusler.

• norsk teaterhistorie
• teater