August Strindberg

August Strindberg, svensk forfatter. Strindbergs forfatterskap hører med hensyn til bredde, omfang og intensitet til de store i verdenslitteraturen. Hans evne til fornyelse og stadig omprøving av oppfatninger og anskuelser er usedvanlig. Som prosaist kan han sies å ha ført svensk språkutvikling inn i et nytt spor, som dramatiker har han hatt avgjørende betydning for sjangerens utvikling på 1900-tallet.

Han ble født og oppvokst i et borgerlig miljø i Stockholm. Årene 1867–72 studerte han, med en del avbrudd, humanistiske fag i Uppsala, men han tok ingen eksamen. Han var også medarbeider i flere aviser. I 1874–75 inntraff flere avgjørende hendelser: Strindberg ble ansatt som ekstraordinær amanuensis ved Kungliga Biblioteket, en stilling han hadde til 1882, og som resulterte i en rekke kulturhistoriske arbeider (1880–82). Han møtte Siri von Essen, som på den tiden var gift med friherre Carl Gustaf Wrangel. Etter en dramatisk kjærlighetshistorie giftet Strindberg seg med henne i 1877.

I 1872 hadde han ferdig et historisk drama, Mäster Olof, med handling fra reformasjonstiden. Den nyskapende stilen, med naturlig dialog og brå vekslinger mellom komiske og tragiske scener, og den revolusjonære tendensen støtte imidlertid ledelsen ved teatrene. Strindberg søkte forgjeves å omarbeide stykket i forskjellige retninger, men det ble først oppført i 1881. Da hadde han allerede slått igjennom som forfatter, først og fremst med Röda rummet (1879), som blir regnet som svensk litteraturs første moderne roman og et gjennombrudd for 1880-årenes ideer. Strindberg går her til heftig angrep på Riksdag og regjering, byråkrati, presse, forretningsvesen, kirke og kultur.

I begynnelsen av 1880-årene skrev han noen stykker for å bane veien for hustruens karriere som skuespiller, blant annet ekteskapsdramaet Herr Bengts hustru (1882), og han begynte arbeidet med novelleserien Svenska öden och äventyr (4 bd., 1882–91). Men først fullførte han satiren i Röda rummet med den giftige novellistiske pamfletten Det nya riket (1882) og han utgav en samling Dikter (1883).

Årene 1883–89 oppholdt han seg med familien i Frankrike, Sveits, Tyskland og Danmark. Kjærlighet og ekteskap er temaet i novellesamlingen Giftas I (1884). Strindberg stiller seg i det vesentlige på kvinnens side i kampen for likestilling, men vender seg mot emansipasjonsbevegelsen fordi den etter hans daværende synspunkter måtte ansees som naturstridig og innebar en fornektelse av de spesifikt kvinnelige egenskaper. Den ennå godmodige satiren går hardt ut mot Ibsen og Bjørnson i noveller som Ett dockhem og Dygdens lön. Boken førte til blasfemitiltale, men Strindberg ble frikjent. For å rettferdiggjøre seg selv mot alle anklager begynte han å skrive en selvbiografi, Tjänstekvinnans son (5 bd., 1886–1909), med en fiktiv oppfølger i En dåres försvarstal skrevet på fransk 1887–88, trykt 1895. Det hører til paradoksene i Strindbergs personlighet at han i disse tunge årene også utgav sine friskeste og mest humoristiske verker, skjærgårdsromanen Hemsöborna (1887) og novellene Skärkarlsliv (1888). Fortellingen Den romantiske klockaren på Rånö innvarsler med sin interesse for fantasilivet nittiotalismen og Strindbergs egen senere produksjon.

Suggesjonspsykologien spiller en viktig rolle i samtidsdramaene Fadren (1887) og Fröken Julie (1888), som hører til naturalismens fremste verker internasjonalt sett. I disse moderne tragediene så vel som i skjærgårdsromanen I havsbandet (1890), iscenesettes «hjärnornas kamp» i form av strid mellom mann og kvinne, herremenneske og slavenatur, overklasse og underklasse. I 1891 ble ekteskapet med Siri von Essen oppløst. Strindberg forlot Sverige for annen gang i 1892, og reiste til Berlin. I 1893 giftet han seg med den østerrikske journalisten Frida Uhl. Dette ekteskapet ble formelt oppløst i 1897. I denne perioden i Strindbergs liv og diktning som har gått under betegnelsen Infernokrisen, og som er skildret i Inferno (1897), bryter han i det vesentlige med naturalismen.

Med unntak av en betydelig innsats som maler er det kunstnerisk uproduktive år, men skaperkraften kom til uttrykk i naturvitenskapelige og okkulte skrifter, der særlig forsøkene på å fremstille gull opptar Strindbergs interesse. Strindbergs verdensbilde fikk fra nå av magiske trekk: i tilværelsens tilskikkelser ser han tegn fra «maktene», som vil både tukte og straffe ham, og bruke ham som et redskap i deres tjeneste.

Fra 1899 var Strindberg bosatt i Stockholm, og han brukte nå hele sin kraft på dramatikk. I trilogien Till Damaskus (1898–1904), som i mysteriespillets og vandringsdramaets form forbereder ekspresjonismen, levendegjør han Infernokrisens selvoppgjør og moralske kamp. I 1899 påbegynte han med Folkungasagan og Gustav Vasa en serie svensk historiedramatikk, som først ble avsluttet i 1909 med Bjälbo-Jarlen. Begreper som skyld og soning, som kom i forgrunnen under krisen i 1890-årene, er sentrale i de historiske skuespillene, og også i dramaet Påsk, folkevisedramaet Kronbruden, og den nærmest naturalistiske ekteskapsskildringen i tragediens form, Dödsdansen (2 deler), alle disse skrevet i 1901. Med det poetiske dramaet Ett drömspel (1902), der drøm, liv og dikt smelter sammen, skapte Strindberg en ny dramatisk form som kom til å prege det moderne dramaets utvikling.

I 1901 hadde Strindberg inngått sitt tredje ekteskap, med den norskfødte skuespilleren Harriet Bosse, men det var allerede på vei mot oppløsning (1904). Med Intima teatern 1907 fikk Strindberg en egen scene. For denne skrev han samme år sine epokegjørende kammerspill, som viser frem mot det absurde teater: Oväder, Brända tomten, Spöksonaten og Pelikanen. Teknisk sett er konsentrasjon det vesentlige: få personer, enkel intrige, lite format. Innholdsmessig er det snakk om demaskering av menneskene og en avsløring av skjulte motiver og drømmer.

Til tross for sitt tilbaketrukne liv, jamfør Ensam (1903), kom han likevel i sine siste leveår til å stå i stridens sentrum. De sammenhengende nøkkelromanene Götiska rummen (1904) og Svarta fanor (1907) utgjør et voldsomt utfall mot samtidens samfunn og kultur, mot dets fanebærere og forgrunnsskikkelser. Hans siste skjønnlitterære arbeid ble imidlertid de vare novellene Taklagsöl og Syndabocken (begge 1907), og det noe resignerte vandringsdramaet Stora landsvägen (1909). Sine siste år viet han dels vitenskapelige, særlig filologiske spekulasjoner, dels polemiske innlegg i den såkalte Strindberg-feiden (1910–12), der han blant annet gikk til angrep på forfattere som Fröding, Heidenstam, Levertin og Key.

Samlade skrifter er utgitt i en mindre tilfredsstillende form i 55 bd. (1912–20) av J. Landquist. A. S.s brev ble utgitt fra 1948 av T. Eklund, og omfatter 15 bd. frem til april 1907. Strindberg-sällskapet, stiftet 1945, støtter vitenskapelige utgivelser av Strindbergs brev og skrifter. Fra 1981 utgis en vitenskapelig utgave av Samlade verk i 75 bd., den såkalte Nationalupplagan.