Johann Joachim Winckelmann, tysk kunstforsker. Etter studier i Halle og Jena ble han bibliotekar hos grev Brühnau nær Dresden. Winckelmann var opprinnelig polyhistor, men utviklet seg til kunsthistoriker.

Hans første verk om antikk kunst var Gedanken über die Nachahmung der griechischen Werke in der Malerei und Bildhauerkunst (1755). Samme år drog han til Italia, der han traff maleren Rafael Mengs og kjente kunstsamlere som kardinal Alessandro Albani. Under Italia-oppholdet bodde han hovedsakelig i Roma, men besøkte også Napoli og skrev rapporter om utgravningene i Pompeii og Herculaneum. 1763 ble han pavelig antikvar, og året etter fikk han overoppsynet med de antikke monumentene i Roma og omegn. Han ble myrdet i Trieste.

Winckelmanns hovedverker er Geschichte der Kunst des Altertums (1764) og Monumenti antichi inediti (1767). Han regnes som den antikke kunsthistories far, idet han var den første som så på kunstens utvikling som et sammenhengende hele (tidligere bøker om antikk kunst omhandlet som regel mer eller mindre tilfeldige samlinger av kunstverker). For Winckelmann representerte den klassiske greske kunst høydepunktet (det er denne han har karakterisert med de berømte ordene «edle Einfalt und stille Grösse»), særlig den senklassiske periode, representert ved verker som Apollon Belvedere (ill., se Apollon). I tillegg til å bli normgivende for senere tiders antikke kunstforskning kom hans kunstsyn til å få stor innflytelse på den klassiserende epoken på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.