Franz Kafka

Faktaboks

Franz Kafka
Uttale
kˈafka
Født
3. juli 1883, Praha i Bøhmen (nå Tsjekkia)
Død
3. juni 1924, Kierling, nær Klosterneuburg ved Wien

Franz Kafka

av . Begrenset gjenbruk

Kafka-monumentet i Praha.

Franz Kafka av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Franz Kafka er – ved siden av Johann Wolfgang von Goethe – den mest betydningsfulle tyskspråklige forfatteren gjennom tidene og en av de største dikterne i verdenslitteraturen. Hans litterære verk er fortsatt gjenstand for til dels konkurrerende interpretasjoner og anses derfor av mange for å være vanskelig tilgjengelig, derav adjektivet "kafkask", som betyr meningsløs eller absurd. Franz Kafkas korte liv, preget av personlige kriser, sykdom og ulykkelig kjærlighet, er myteomspunnet, hans mest kjente portretter ikoniske. Hans verk er oversatt til mange språk, deriblant norsk.

Biografi

Barndom og oppvekst

Franz Kafka ble født som eldste sønn til kjøpmannen Hermann Kafka (1852-1931). Familien tilhørte den tyskspråklige jødiske minoriteten i Praha; familien var assimilert og hadde ingen sterk religiøs tilknytningen til jødedommen. To yngre brødre døde som spedbarn; tre søstre vokste opp: Elli (1889-1942), Valli (1890-1942) og Ottla (1892-1943). Søsteren Ottla var den som best forstod sin bror og som forsøkte å hjelpe ham til å få tid og rom til å skrive. I 1916 skaffet hun ham en liten leilighet i Alchiminstengäßchen på Hradschin-høyden i Praha; dette ble et fristed fra familiens overoppsyn og et sted å skrive. De tre søstrene ble under andre verdenskrig deportert til konsentrasjonsleirer og drept.

Forholdet til faren var svært vanskelig. Faren, som kom fra fattige kår og som hadde opparbeidet seg en viss status som kjøpmann gjennom hardt arbeid og et økonomisk godt ekteskap, foraktet alt som kunne minne om svakhet og forstod aldri sønnens behov for å skrive. At Franz Kafka ikke ville overta butikken med galanterivarer, bidro til konflikten mellom far og sønn, som danner bakgrunnen for den selvbiografiske teksten Brief an den Vater (1919, norsk oversettelse Brevet til faren, 1957), som er et kraftig oppgjør med farens væremåte og hvilke psykiske spor den satte hos sønnen. Moren, Julie Kafka (1856-1934), oppvokst i en velstående jødisk familie, maktet ikke å skjerme sønnen fra ektemannens temperament. Begge foreldrene tilbrakte mye tid i forretningen, og barna vokste opp med mer kontakt med tjenestejentene enn med foreldrene. Franz Kafka hadde et fortrolig forhold til to av morens brødre, Alfred og Siegfried Löwy. Siegfried Löwy (1857-1942), som tok med seg Franz Kafka på hans første lange reise, til Norderney og Helgoland (1901), var forbildet til landsbylegen i Ein Landarzt (1917).

Juristen Kafka

Etter skolegang på tyskspråklige skoler i Praha begynte Kafka å studere kjemi, deretter jus ved det tyskspråklige Universitetet i Praha og avsluttet studiene som dr. jur. i 1906. Etter et obligatorisk praktikum begynte han å arbeide i forsikringsbransjen, først i forsikringsselskapet Assicurazioni Generali, fra 1908 i Arbeiter-Unfall-Versicherungs-Anstalt hvor han hadde ansvar for forsikringsutbetalinger til de som hadde vært usatt for arbeidsulykker. Selv om Kafka mistrivdes med jobben fordi den tok verdifull tid fra å skrive, var han en svært betrodd medarbeider med høy kompetanse innenfor sitt fagfelt. Han deltok på konferanser og skrev artikler og rapporter om forebygging av arbeidsulykker. At Kafka, i motsetning til mange i den tyskspråklige minoriteten i Praha, var dyktig i tsjekkisk, bidro til å gjøre ham til en viktig medarbeider i selskapet. På grunn av sykdom hadde Kafka flere lange fravær; i 1923 gjorde tuberkulosen det umulig for ham å fortsette i jobb og han ble pensjonert.

Litterære kontakter

Allerede som student ble Franz Kafka en del av det tyskspråklig litterære miljøet i Praha, selv om han gjerne holdt seg i bakgrunnen og kun unntaksvis leste fra egne tekster. Han fulgte forelesninger om tysk litteratur (germanistikk) og kunsthistorie ved Universitetet i Praha og deltok i litterære og filosofiske studiesirkler i det tyskspråklige miljøet. I 1902 ble han kjent med Max Brod, som var en av de første som oppfordret ham til å skrive og som ble hans nærmeste venn livet ut. Kafka pleide også omgang med blant annet Franz Werfel, Gustav Meyrink og Johannes Urzidil. Som i Wien, samlet også i Praha forfattere og litterært interesserte seg i byens mange caféer som var kulturelle møtesteder, blant annet i Café Arco. Sammen med Max Brod, Egon Erwin Kisch og Franz Werfel hørte Kafka til Arco-kretsen.

Kafka og kvinnene

I 1912 presenterte Max Brod Kafka for Felice Bauer (1887-1960), en tysk sekretær og prokurist. Avstandsforholdet mellom de to er rikelig dokumentert gjennom brevvekslingen. Etter å ha forlovet seg og deretter hevet forlovelsen to ganger, først i 1913, deretter i 1917, skiltets deres veier for godt. Kafkas motstridende forhold til ekteskapet som institusjon var en viktig årsak. På den ene siden ønsket han å inngå ekteskap og dermed også bli selvstendig i forhold til sin egen familie, på den andre siden var han redd for å binde seg. Hans sykdom (uhelbredelig tuberkulose) var en medvirkende årsak. Heller ikke forlovelsen med Julie Wohryzek (1891-1944), som han traff på et rekonvalesensopphold i Schelesen (i dag Želízy), førte til ekteskap. Våren 1920 ble han kjent med tsjekkiske Milena Jesenská, som var gift med forfatteren Ernst Polak (1886-1947). I hvilken grad forholdet mellom de to var et kjærlighetsforhold eller et nært vennskap, er uvisst. Sikkert er at den gjensidige kontakten og diskusjoner om litteratur og kultur betød mye for begge parter, noe som blant annet er dokumentert gjennom Kafkas brev: Briefe an Milena (1991, norsk oversettelse Brev til Milena, 2005). Jesenská, som var forfatter og journalist, var den første som oversatte Kafka til tsjekkisk. Etter at Kafka hadde blitt diagnostisert med tuberkulose og var alvorlig syk, møtte han Dora Diamant (1898-1952). De bodde sammen med noen måneder i Berlin (fra september 1923 til mars 1924). Hun fulgte med ham til Wien da han måtte legges inn på et sanatorium og senere til sanatoriet til Dr. Hoffmann i Kierling ved Klosterneuburg og ble hos ham til han døde.

Kafka og jødedommen

Familien Kafka var assimilert og gikk i synagogen kun ved spesielle anledninger. Verken som barn eller som voksen var Franz Kafka praktiserende jøde. Men han var gjennom hele sitt voksne liv opptatt av ulike sider ved jødedommen, blant annet sionismen og jødiske skikker. Han var interessert i både jiddisk (jf. Rede über die jiddische Sprache, 1912) og i hebraisk, som han lærte seg som autodidakt. I en periode av sitt liv vurderte han å emigrere til Palestina, noe sykdommen satte en stopper for. I hans verk fins det mange spor av hans forhold til jødedommen, ved siden av refleksjoner tydelig preget av kristent tankegods. Selv om Kafka var sekulær jøde, var han ikke på noen måte ukjent med antisemittisme. Redselen for og historier om pogromer, erfaringer med å bli utestengt og diskriminert på grunn av sin jødiske bakgrunn var en del av hverdagen for jødene, også de assimilerte, i Praha.

Kafka og sykdommen

Store deler av Kafkas voksne liv var preget av den indre konflikten mellom arbeidet i forsikringsselskapet og ønsket om å ha mer tid til å skrive. Også alvorlig sykdom hemmet i perioder forfatterskapet. Men selv om Kafka var alvorlig syk i mange år, er myten om den lidende og dystre Kafka overdrevet. Kafka var glad i å reise, og foretok mange reiser sammen med Max Brod, blant annet til Paris, Venezia og Verona, Lugano, Mailand, Meran, til Wien, Berlin og til Østensjøkysten. Han var en iherdig svømmer og benyttet så lenge helsetilstanden hans tillot det en hver anledning til å svømme. Han likte å gå på kino. Og han hadde humor, noe som vises i deler av forfatterskapet (jf. Ein Käfig ging einen Vogel suchen. Komisches und Groteskes, en bok med kortprosa, 2018), og som kommer til uttrykk gjennom at mange av hans samtidige beskrev Kafkas humor og hans høylytte latteranfall.

Forfatterskap

Kafkas forfatterskap er særegent og åpner for mange ulike interpretasjoner, noe som har bidratt til at verket oppfattes som vanskelig tilgjengelig. Hans tekster kan leses som allegorier eller parabler, uten at én enkelt interpretasjon er innlysende. De mange interpretasjonene kan tilordnes både filosofiske, religiøse, psykoanalytiske, sosiologiske, marxistiske og biografisk orienterte skoler. Samtidig kan man hevde at nettopp det at tekstene åpner for mange måter å lese dem på, er et tilbud til leseren. Dette blir tydelig ikke minst i Kafka-resepsjonen: Hans verk har blitt bearbeidet for ulike sjangere (musikk, teater, film og andre kunstuttrykk) og har inspirert utallige kunstnere.

Selv var Kafka påvirket av blant annet Johann Wolfgang von Goethe, Johann Peter Hebel, Adalbert Stifter og Heinrich von Kleist; han leste også August Strindberg, Søren Kierkegaard, Gustave Flaubert og Fjodor Dostojevskij. Ved siden av denne forankringen i kanonisert litteratur og filosofi bærer verket preg av hans interesse for kulturuttrykk som sirkus, varieté og et kroppsbasert teater, noe som hans nære vennskap til den østjødiske skuespilleren Jizchak Löwy (1887-1942) dokumenterer.

Gjennomgående skildrer Kafka mennesker som er ensomme og fortapte, og som – trass i sine iherdige, men hjelpeløse forsøk på å forstå eller komme videre – til slutt gir opp for en overmakt som de ikke forstår. Kafkas fortellerstil, hvor handlingen beskrives ut fra perspektivet til personen som opplever den, presenterer protagonisten som et hjelpeløst objekt for en udefinert overmakt, fremmedgjort i en verden de ikke forstår. Gjennomgående er også hans skildringer av en tilstand som like gjerne kan være en drøm som en våken tilstand, hvor handlingen følger drømmens (mangel på) logikk, hvor årsak og virkning vanskelig lar seg forstå ut fra en logisk tenkning. Labyrinten er et bilde på hvordan hans protagonister hvileløst forsøker å finne fram uten at de noen gang lykkes.

Kun et fåtall av Kafkas tekster kom ut mens han levde, blant de viktigste er Das Urteil og Der Heizer (begge 1913), Die Verwandlung (1915, norsk oversettelse Forvandlingen, 1997; Forvandlinga og andre tekstar, 2016) og Vor dem Gesetz (1915), In der Strafkolonie (1919, norsk oversettelse I straffekolonien og andre fortellinger, 1971), Ein Landarzt (1920, norsk oversettelse En landsens lege, 1996, Ein landsens lækjar, 2016), og Ein Hungerkünstler (1924, norsk oversettelse En sultekunstner, 2002). Før Kafka døde bad han Max Brod om å brenne alle manuskripter, et ønske Brod ikke etterkom. Posthum kom Der Proceß (1925, norsk oversettelse Prosessen, 1933), Das Schloss (1926, norsk oversettelse Slottet, 1965) og romanfragmentet Der Verschollene (først kjent under tittelen Amerika, 1927, norsk oversettelse Amerika, 1992, Mannen som forsvant, 1994). Flere tekster, deriblant Prosessen, ble ikke ferdigstilt av Kafka, men forble fragmenter. Max Brod gjorde enkelte endringer før han publiserte tekstene, det var også han som fastla rekkefølgen av kapitlene i Prosessen. Brod hadde ansvaret for den første samlede Kafka-utgaven, som kom i 1935.

Kortprosa, publisert i Kafkas levetid

De fleste av Kafkas prosatekster ble først publisert i ulike litterære organ, deretter i ulike samlinger, satt sammen av forfatteren selv. I 1912 kom Betrachtungen, som består av 18 kortprosatekster, Kafkas minst omtalte utgivelse. I 1918 ga han ut Ein Landarzt som består av 14 tekster, 1924 Ein Hungerkünstler som inneholder fire fortellinger.

Dommen

Das Urteil (1913, norsk oversettelse, både bokmål og nynorsk, Dommen), førsteutgaven hadde undertittelen Eine Geschichte für Felice B., ble Kafkas gjennombrudd. Han skrev teksten i løpet av natten mellom 22. og 23. september 1912. Skriveprosessen hadde en forløsende virkning på Kafka, som senere beskriver den som en fødsel. Hovedpersonen Georg Bendemann har en konflikt med sin far, som ikke aksepterer hans gifteplaner. Krangelen mellom far og sønn ender med at faren dømmer sønnen til drukningsdøden. Georg Bendemann forlater huset og fullbyrder – i alle fall tilsynelatende – farens dødsdom gjennom å styrte seg i en elv; om han virkelig dør, forblir åpent. Dommen er en av Kafkas (og tyskspråklig litteraturs) mest interpreterte tekster, ikke minst gjennom selvbiografisk orienterte tilnærminger. Selv ytret han seg flere ganger til mulige måter å forstå teksten på, blant annet i sine dagbøker og i brev til Felice Bauer, men uten å komme til noen konklusjon. Konflikten mellom far og sønn, en ikke-juridisk domfellelse over et menneske og den domfeltes akseptering av denne, til og med slik at vedkommende bidrar til å fullbyrde den, er komponenter som bearbeides videre i forfatterskapet.

Forvandlingen

Også i Die Verwandlung (1915, norsk oversettelse til bokmål Forvandlingen, 1997, til nynorsk 2016) ligger en familiekonflikt til grunn for den absurde handlingen. En morgen våkner den unge mannen Gregor Samsa, som har ansvar for å livnære familien gjennom sin jobb som handelsreisende, og oppdager at han har blitt forvandlet til en bille. Forvandlingen fører til at konfliktene i familien eskalerer. Mens søsteren Grete i begynnelsen forsøker å skjerme Gregor for farens aggressivitet, tar hun etter hvert farens parti og konkluderer med at Gregor, som de ikke lenger betrakter som et menneske, men som et ekkelt insekt, må vekk. Forvandlingen, den lengste teksten som Kafka ga ut mens han levde, er en av hans mest kjente og leste tekster.

Også i senere tekster, blant annet i Ein Bericht für eine Akademie (1917, norsk oversettelse Beretning for et akademi, 1975, Utgreiing for eit akademi, 2001, en oppsetting på Hordaland teater) og Der Bau (1928 posthum, norsk oversettelse Hiet, 1972), skaper Kafka dyrefigurer. Dette kan tolkes som en fremmedgjøring, som i Forvandlingen, hvor Gregor føler seg redusert til familiens eneforsørger, men også som en litterær utforskning av menneskets dypeste natur, til kropp og natur. Forvandlingen har blitt filmatisert flere ganger, blant annet i 1975 (regi Jan Němec) og i 2015 (regi Igor Plischke), adaptert som opera i 1986 (komponist Paul-Heinz Dittrich) og som graphic novel (grafisk roman) i 2003 (Peter Cuper) og i 2010 (Eric Corbeyran og Richard Horne).

I straffekolonien

In der Strafkolonie (1919, norsk oversettelse I straffekolonien og andre fortellinger, 1971) videreutvikler Kafka temakomplekset dom, straff og erkjennelse. Mens domfellelsen over Georg Bendemann i Dommen foregår i det private rom, som en konflikt mellom far og sønn, så gjennomføres avstraffelsen i I straffekolonien i regi av et autoritært og allmektig maktapparat. Den som skal straffes, må legge seg på en spesialkonstruert maskin som skriver – eller stanser, som på et hullkort – dommen inn i kroppen. Gjennom denne torturen skal den domfelte erkjenne hva han har forbrutt seg mot, oppnå en dypere forståelse, men mister samtidig livet på grusomt vis. En oppdagelsesreisende kommer til øya hvor straffekolonien befinner seg og skal få demonstrert maskinen; det er gjennom hans perspektiv leseren blir vitne til avstraffelsen og – til slutt – til at offiseren, som har ansvaret for å betjene maskinen, selv dør mens han vil demonstrere maskinens virkning på sin egen kropp. Mange forskere har tolket fortellingen som et uttrykk for kritikk av totalitære regimer, mens andre fokuserer på den religiøse dimensjonen (erkjennelse og soning).

Flere operakomponister har adaptert I straffekolonien, blant annet Joanna Bruzdowicz Die Strafkolonie (1968), Miloš Štědroň Aparát (1970) og Philip Glass’ In the Penal Colony (2000). Også denne fortellingen har blitt adaptert som graphic novel (grafisk roman), først som en kortversjon av David Zane Mairowitz og Robert Crumb i deres Kafka-biografi (1993) i comicform, i 2012 av Sylvain Ricardo og Maël.

En landsens lege

I 1918 ble Ein Landarzt (norsk oversettelse En landsens lege, 1996, Ein landsens lækjar, 2016) trykt for første gang; i 1920 ble fortellingen publisert sammen med flere andre kortere prosatekster i et eget bind. En landsbylege blir kalt til et sykeleie. Han blir brakt til den syke med to hester som dukker opp fra intet. Når han kommer fram til den unge gutten som er sengeliggende med et grusomt sår, forstår han at han ikke kan gjøre noe for ham. Han legger seg i sengen ved siden av den syke. Også til denne teksten har det blitt framsatt mange og svært ulike interpretasjoner, blant annet psykoanalytiske tilnærminger med vekt på det ubevisste.

En landsens lege har blitt filmatisert flere ganger (for eksempel under tittelen Nachtland av Cyril Tuschi, 1995) og dannet grunnlaget for opera (Hans Werner Henze, 1951).

En sultekunstner

Ein Hungerkünstler (norsk oversettelse En sultekunstner, 2002) ble trykket for første gang i 1922, i 1924 kom teksten ut i bokform sammen med andre prosatekster. Som i blant annet Ein Bericht für eine Akademie (1917, norsk oversettelse Beretning for et akademi, 1975, Utgreiing for eit akademi, 2001) utspiller handlingen seg i et varieté-miljø, et miljø som Kafka kjente godt fra Praha og ofte oppsøkte. Også Kafkas interesse for sirkus gjenspeiler seg i teksten. Hovedpersonen er en sultekunstner: Innesperret i et bur danner han en attraksjon for publikum som kan følge med på hvor mange dager han har tilbrakt uten mat. Han lider under at publikum mistenker ham for å spise i skjul, og det oppstår en konflikt med impresarioen hans som overstyrer sultekunstnerens ønske og tvinger ham til å ta til seg mat før han egentlig ønsker det. Etter hvert uteblir publikummet, fordi sultekunstnere går av moten, og til slutt dør sultekunstneren, som nå helt har sluttet å spise – fordi han aldri fant noe som smakte ham. Teksten har blant annet blitt tolket med utgangspunkt i Kafkas syn på det å være kunstner: Det viktigste er kunstverket selv, ikke å tekkes publikum.

Romaner, publisert etter Kafkas død

Det som vi i dag kjenner som Kafkas romaner – Prosessen, Slottet og Mannen som forsvant (Amerika)– ble publisert først etter forfatterens død. Kafka etterlot dem som fragmenter.

Prosessen

Et år etter Kafkas død ga Max Brod ut det som skulle bli Kafkas mest kjente tekst og en av verdenslitteraturens mest leste og analyserte verk: Der Proceß (1925, norsk oversettelse Prosessen, 1933, ny norsk oversettelse basert på historisk-kritisk utgave 2012). En morgen, den morgenen han fyller tretti år, våkner Josef K. og får beskjed om at han er arrestert. Han blir ikke satt i fengsel, men kan fortsette med livet sitt som tidligere, blant annet gå til sin jobb i banken (han er prokurist). Josef K. forsøker å finne ut hva som kan ha skjedd og hvem det er som anklager ham, men trass i hans mange forsøk på å finne hjelp forblir den ukjente rettsinstansen som han aldri får møte anonym og altoverskyggende. Følelsen av å befinne seg inne i en labyrint hvor han ikke finner veien og hvor det heller ikke er noen hjelp å få, dominerer handlingen. Milepæler på veien er møtene med onkelen, med kvinnene Leni og Fräulein Bürstner, med maleren Titorelli og presten i domkirken som forteller parabelen Vor dem Gesetz (også kjent som ”Türhüterlegende“ eller „Türhüterparabel“, norsk oversettelse Framfor lova, 2016), som Josef K. søker hjelp hos. Et år etter arrestasjonen, på sin bursdag, blir han hentet av to menn, ført bort i et steinbrudd og drept. Det fins mange ulike tilnærminger til teksten, blant annet på bakgrunn av psykoanalyse (en persons oppgjør med seg selv), som kritisk kommentar til sin egen samtid samt religiøse og biografiske tilnærminger.

Kafka skrev teksten 1914-1915, sterkt preget av bruddet med Felice Bauer. Manuskriptet er fragmentarisk, og det er blant annet usikkert i hvilken rekkefølge Kafka så for seg at de ulike kapitlene skulle kombineres. I Kafkas manuskript brukes skrivemåten Der Proceß, i første utgave (1935) velger Max Brod Der Prozess; i dag brukes vanligvis den opprinnelige skrivemåten. Boka har kommet ut mange senere utgaver, også i historisk-kritiske utgaver (1997, 2002 og 2009).

I 1953 komponerte Gottfried von Einem operaen med samme navn. Prosessen har blitt omarbeidet for teatret en rekke ganger. Blant de viktigste adapsjonene er André Gides (norsk oversettelse 1958) og Peter Weiss’ (1974 og i 1982 under tittelen Der neue Prozess, uroppført på Dramaten). I 1965 spilte Det norske teatret Prosessen. Boka har blitt filmatisert en rekke ganger, blant annet i 1963 av Orson Welles med Anthony Perkins i hovedrollen, av Steven Soderbergh i 1991 og av David Hugh Jones i 1993. 2008 kom Prosessen som graphic novel (grafisk roman) av Chantal Montellier og David Zane Mairowitz (norsk oversettelse 2017).

Slottet

Kafka skrev Das Schloss i 1922. Max Brod publiserte teksten to år etter Kafkas død, i 1926 (norsk oversettelse Slottet, 1965). Hovedpersonen, landmåleren K., kommer midt på vinteren til en landsby, som er dominert av et slott. K. mener at han har kommet dit på oppdrag, men ingen synes helt å vite hvordan dette kan henge sammen. Han blir værende, ikke som landmåler, men som vaktmester på skolen. Trass i iherdige forsøk lykkes K. aldri med å treffe den mystiske Klamm som han tror kan hjelpe ham. Som Josef K. i Prosessen innleder K. forhold til ulike personer, blant annet Frieda, som han håper kan gi ham innpass på slottet. Romanen har en åpen slutt, som bunner i at Kafka til slutt ga opp å fullføre romanen. Også Slottet åpner for et mangfold av interpretasjoner, blant annet som kritikk av totalitære regimer, av hierarkiske byråkratiske prosesser, som en framstilling av en indre prosess og som en religiøs higen. Etter førsteutgaven har det kommet en rekke videre utgaver, basert på originalmanuskriptet og kommenterte utgaver.

Slottet har blitt filmatisert flere ganger, blant annet i regi av Rudolf Noelte (1968), av Alexei Balabanow(1994) og av Michael Haneke (1997). Aribert Reimann komponerte en opera basert på romanen i 1992. Jaromír Jaromír 99 og David Zane Mairowitz har adaptert teksten som grafisk roman (2013). Romanen har også blitt bearbeidet for teatret en rekke ganger; i Norge ble den spilt på Det norske teatret i 2008.

Mannen som forsvant/Amerika

I 1913 publiserte Kafka fortellingen Der Heizer. Teksten gikk senere inn som et kapittel av den fragmentariske romanen Der Verschollene, som han begynte arbeidet på i 1912. Her fortelles historien om den unge Karl Rossmann som blir sendt til Amerika fordi han har gjort en tjenestepike gravid. Når båten er framme i New York, tar båtens fyrbøter ham med til kapteinen; her møter Karl sin onkel som nå er senator i Amerika. Etter en tid støter onkelen Karl fra seg, og han forsøker, blant annet ved hjelp av to landstrykere, å finne en jobb. Først jobber han som heisgutt, deretter som tjener for sangerinnen Brunelda. Kafka etterlot seg et fragment med tittelen ”Naturtheater von Oklahoma“ (naturteatret i Oklahoma) som fører den oppstykkede handlingen videre. Heller ikke denne teksten har en tydelig slutt, og det er uklart hvordan Kafka hadde planlagt den videre handlingen.

Fragmentet Der Verschollene (norsk oversettelse Amerika, 1992; Mannen som forsvant, 1994) ble utgitt under tittelen Amerika i 1927; tittelen Amerika stammer fra Max Brod. Nyere utgaver bruker helst den opprinnelig tittelen. Kafka var fascinert av Amerika og leste flere reiseskildringer som danner bakgrunnen for hans litterære framstilling av Amerika. Romanen inneholder tydelige elementer av tids- og samfunnskritikk. Enkeltmenneskets fremmedgjøring i arbeidslivets byråkratiske strukturer og i en tid med økende automatisering er et aspekt som gjentar seg i mange av Kafkas tekster, også i Prosessen. Karl Rossmanns skjebne framstår som en grell kontrast til framstillinger av europeiske emigranter som utvandret til Amerika og gjorde karriere der; Kafka – som alle hans samtidige – kjente til de mange, særlig østjøder, som forlot Europa med håp om et bedre liv i USA. Mannen som forsvant kan leses som en utradisjonell eller en omvendt Bildungs- eller dannelsesroman: I det samfunnet som Kafka skildrer, har enkeltindividet ingen mulighet til å utfolde seg som selvbestemt subjekt. Samtidig bearbeider Kafka her sentrale ledemotiver, blant annet konflikten mellom hovedpersonen og foreldrene, særlig faren, og tidlige erotiske erfaringer.

Teksten har dannet utgangspunkt for opera (Roman Haubenstock-Ramati, 1966), blitt filmatisert (blant annet av Zbyněk Brynych 1969, Hanns Zischler 1978) og bearbeidet for teatret, også i Norge (blant annet av Teatret Vårt i Molde, som i 2006 satte opp Ship of hope – America: Fritt etter Franz Kafka.)

Brev

Kafka etterlot seg en stor samling brev, blant annet til Felice Bauer, Milena Jesenská og søsteren Ottla. Både brev og dagbøker henger tett sammen med hans litterære verk, noe Brief an den Vater (1919, norsk oversettelse Brevet til faren, 1957) viser. Brevene og dagbøkene ble utgitt i en historisk-kritisk utgave i 1994, det fins også en rekke andre utgaver.

Litteraturhistorisk innplassering

Franz Kafkas forfatterskap lar seg vanskelig innordne litteraturhistorisk. Det er paralleller mellom Kafkas tekster og samtidig litteratur, for eksempel konflikten mellom far og sønn, som Kafka ofte kommer tilbake til i sine tekster og som også er et ledemotiv i ekspresjonismen. Videre viser Kafkas nøkterne beskrivelser likhetstrekk med den retningen som i tysk litteraturhistorieskrivning kalles ”Neue Sachlichkeit” (ny saklighet), en saklig og nøktern tone, som skiller seg fra ekspresjonistenes ekspressive språk og bildebruk. Også med utgangspunkt i et nasjonallitterturhistorisk perspektiv er Kafkas verk komplisert. Kafka vokste opp som del av den jødiske og tyskspråklige minoriteten i Praha, i Böhmen, som var en del av Habsburgmonarkiet fram til 1918. Mens hans kulturelle identitet var sammensatt, var hans språklige identitet var klart tyskspråklig. I et brev til Milena Jesenská skriver han at "Deutsch ist meine Muttersprache, aber das Tschechische geht mir zu Herzen" ("tysk er mitt morsmål, men tsjekkisk ligger mitt hjerte nær"). Kafkas forfatterskap hører til den tyskspråklige litteraturen, men – som for mange andre forfattere ikke minst fra Habsburgmonarkiet – forfatteren lar seg vanskelig innordne i tradisjonelle nasjonallitterære kategorier.

Betydning

Kafka utga lite i sin levetid og var som forfatter kun kjent for en snever krets. Selv om Max Brod publiserte flere verk få år etter Kafkas død, bremset den politiske utviklingen i Europa fra 1933 utbredelsen, men han ble lest i blant annet Frankrike, Storbritannia og i USA. I Tyskland og senere i de okkuperte områdene var Kafkas verk forbudt og ansett som ”entartet” i tidsrommet 1933-1945. Først etter andre verdenskrig ble forfatterskapet bredt kjent blant annet i Vest-Europa og i USA. I DDR og i Tsjekkoslovakia ble det derimot ansett som dekadent og borgerlig, Kafkas framstilling av eksistensiell fremmedgjøring ble ansett som ikke lenger relevant i et sosialistisk samfunn. Den internasjonale Kafka-konferansen 1963 i Liblice, arrangert av den tsjekkiske forfatterforeningen, ble et vendepunkt for Kafka-resepsjonen i Øst-Europa, også i DDR. I dag regnes forfatterskapet som et av de viktigste i en internasjonal sammenheng.

Kafka-forskningen er omfattende, både i og utenfor det tyskspråklige området. Knapt noe annet forfatterskap kan vise til en så stor spennvidde med hensyn til ulike interpretasjoner. Også biografiforskningen er omfangsrik og har hatt stor betydning også for de selvbiografiske tilnærmingene til Kafkas verk; en milepæl er Rainer Stachs Kafka-biografi i fire bind (2017). Arbeidet med historisk-kritiske utgaver har vært særlig krevende, dels på grunn av omfanget av fragmenter, dels på grunn av Max Brods inngripen i Kafkas tekster.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Anbefalt litteratur

  • Ekbom, Torsten: Den osynliga domstolen : en bok om Franz Kafka, 2004
  • Janouch, Gustav: Samtaler med Kafka : opptegnelser og minner, 1968, Finn boken
  • Pawel, Ernst: Franz Kafka : et liv, 1991, isbn 82-10-03432-4, Finn boken
  • Preece, Julian, red.: The Cambridge companion to Kafka, 2002, isbn 0-521-66391-1, Finn boken
  • Sørensen, Villy: Kafkas diktning, 1992, isbn 82-05-20615-5, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg