middelalderen (gotisk skulptur og maleri)

I Frankrike var det mange forskjellige verksteder med sin egen stil. Skulpturene ble laget uten signatur. Få navn er nevnt i samtidige dokumenter, slik at de fleste billedhuggerne var anonyme.

Chartres-katedralen ble i gotikken rikt dekorert med et stort antall skulpturer i alle størrelser, fra miniatyrer til søylefigurer. De beskriver scener fra Det gamle og Det nye testamentet og katedralen fremsto som en illustrert lærebok i stein, der den troende kunne oppleve Det himmelske Jerusalem.

Det første tydelige eksemplet på gotisk skulptur kan ses i vestportalen til katedralen, Kongeportalen, fra 1145. På hver side av midtportalen er det fem søylefigurer, sideportalene har tre. Alle forestiller gammeltestamentligekonger og dronninger. Det er særlig midtportalens figurer som har gotiske trekk. Figurene er litt frigjort fra søylene og er noe mer realistisk fremstilt enn i den romanske stilen. Men selv om skulpturene er legemliggjort, er de allikevel en integrert del av arkitekturen.

De fremste eksemplene på den fullmodne gotiske skulpturstilen finnes i vestportalen til Notre-Dame de Reims-katedralen. Bebudelsen, fra 1220−1230, viser Maria iført et mykt draperi, som faller tungt ned langs kroppen. Engelen Gabriel står avslappet i klassisk kontrapost iført draperi, som faller i diagonale folder. Han smiler med et typisk «gotisk smil», som var et nytt trekk skapt av franske kunstnere rundt 1230. Det er et litt stilisert ansiktsuttrykk, som betegner skjønnhet og velsignelse. Engelens smil er et godt eksempel på det viktige følelsesmessige uttrykket i gotisk kunst.

Parismadonnaen (Notre-Dame-de-Paris) i Notre Dame-katedralen i Paris, er blant de mest berømte gotiske fremstillingene av Maria. Skulpturen, laget i begynnelsen av 1300−tallet, er et typisk eksempel på sengotisk stil. Maria er fremstilt som himmeldronningen med krone på hodet og hun holder Jesus-barnet på armen. Begge er levende fremstilt og Marias klesdrakt slynger seg mykt rundt kroppen hennes. Drakten har den litt overdrevne S-formen, som er karakteristisk for sengotisk skulptur.

I Tyskland uttrykte den gotiske skulpturen sterke følelser og individuelle karakteregenskaper gjennom kroppsholdning, gester og mimikk. Det skyldtes trolig at tysk gotisk skulptur oftest var selvstendige skulpturer inne i kirkene, og derfor mindre forbundet til arkitekturen. I Frankrike var gotiske skulpturer i større grad integrert i arkitekturen, som en del av dekoren på utsiden av kirkene.

Et tydelig eksempel på denne tendensen er katedralen i Naumburg, bygget 1249−1255. Her finnes det portrettstatuer av to historiske personer, Markgreve Ekkehard og hans hustru Uta, som levde på 1000-tallet. Ekkehard har grove trekk i ansiktet, i motsetning til Uta, som fremstår forfinet og grasiøs. Med en elegant håndbevegelse trekker hun kraven opp. Denne bevegelsen, sammen med det fraværende ansiktsuttrykket til begge to, har blitt tolket som et kjølig og upersonlig forhold mellom dem.

Bamberg-rytteren, Katedralen i Bamberg, fra ca. 1235−1240, er sannsynligvis den første rytterstatuen i naturlig størrelse fra middelalderen. Identiteten hans har forblitt ukjent, men det er faglig enighet om at det er autentisk portrett. Statuen er en svært realistisk gjengivelse av klærne og rideutstyret, mens selve hesten er stiv og skjematisk fremstilt.

Lik den gotiske arkitekturen, skilte den gotiske skulpturen i Italia seg fra resten av Europa. Italienske skulptører arbeidet for det meste i marmor, slik at skulpturen var uavhengig av materialet i arkitekturen.

Nicola Pisano (ca. 1220/25−1284) og sønnen Giovanni (1240/45−1314/19) var periodens fremste skulptører. De representerer også overgangen fra gotikk til renessanse. Nicola gjeninnførte klassiske former i skulpturen og var særlig inspirert av utsmykningen på romerske sarkofager. Istedenfor den typiske romanske stilen med en rekke bilder fremstilt separat i enkeltscener, forente han scenene i et helhetlig bilde.

Utskjæringene på Prekestolen i Baptisteriet, Pisa, laget 1259−60, har på hver av sidene et mylder av figurer der formene bølger frem fra bakgrunnen. Gester og ansiktsuttrykk viser tydelige uttrykk for følelser og er et mesterlig eksempel på italiensk gotisk skulptur.

Det gotiske maleriet utviklet seg fra den stive romanske stilen, som var perioden før gotikken, mot en mer levende stil med elegante og myke linjer. Billedkunsten i gotikken inkluderer også fresker, glassmalerier og illustrasjoner i manuskripter.

Glassmaleriet hadde sin storhetstid i gotikkens Frankrike. Fargerike glassmalerier med scener fra Bibelen, erstattet de tidligere bildene, som var malt på kirkeveggene. Den troende kunne dermed lese den hellige teksten fremstilt som illustrasjoner ved at lyset skinte gjennom glassvinduene. Glassmalerne ble også påvirket av tidens kunsttekniske utvikling ved å blant annet fremstille figurene mer tredimensjonale og dermed også mer naturtro.

På 1200-tallet var Paris sentrum for håndlagete bøker og manuskripter av pergament med illuminasjoner, som er illustrasjoner som inkluderer bladgull og sølv. Samtidens arkitektur og glassmalerier inspirerte kunstnerne til å bruke mye rødt og blått og svarte konturer i bildene. På 1300-tallet var det fortsatt i Paris de mest elegante manuskriptene ble laget. Det var en stor produksjon av tidebøker (Books of Hours), som er en personlig bønnebok. Et av de viktigste verkene var Les Très Riches Heures du Duc Berry, laget 1413−1416 av brødrene Limbourg for den franske hertugen Jean de Berry. Bønneboken er et strålende eksempel på Internasjonal gotikk, den elegante europeiske malestilen rundt 1400−tallet.

På 1300−tallet var det en blomstrende produksjon av billedvev. Etter hvert ble Paris og Brussel de ledende byene med mange verksteder, som leverte billedvev til andre land i Nord-Europa. Billedtepper egnet seg godt både som dekor og isolasjon i trekkfulle og kalde bygninger i et nordeuropeisk klima. I Sør-Europa, med et varmere og tørrere klima, var det heller vanlig med freskomalerier på veggene.

Den viktigste utviklingen av gotisk malerkunst skjedde i Italia på slutten av 1200−tallet og begynnelsen av 1300−tallet. Duccio di Buoninsegna, aktiv circa 1278−1318, var en ledende kunstner i Siena. Han malte etter bysantinsk tradisjon, men var også inspirert av fransk gotikk. Figurene i verkene hans er mer levende fremstilt, de forteller en historie, og uttrykker varme og menneskelige følelser. Simone Martini (circa 1284−1344) og brødrene Pietro (1280−1348) og Ambrogio (1300−1348) Lorenzetti var også viktige malere i Siena, som skapte verk i den nye stilen.

Giotto di Bondone (1266−1337) fra Firenze regnes som den store fornyeren innenfor malerkunsten og i kunsthistorien har han fått betegnelsen «Det moderne maleriets far». Giotto brøt med den bysantinske kunsten og skapte verk med livaktige skikkelser i et perspektivisk billedrom, som etterlignet den virkelige verden. Hovedverket hans er freskene i Scrovegni kapellet i Padova, laget 1303 – 1305, med scener fra Det gamle og Det nye testamentet. Giottos kunst markerer overgangen mellom gotikken og renessansen.