østerriksk forfatter. Han debuterte meget ung, og som gymnasiast skrev han formfullendt poesi som vakte stor oppsikt i kretsen av nyromantikere i Wien (Arthur Schnitzler, Hermann Bahr).

Under pseudonymene Loris og Theophil Morren skrev han versedramaer (Gestern, 1891; Der Tor und der Tod, 1893; Das kleine Welttheater, 1897), som gjorde ham til den sentrale skikkelsen i nyromantikken i Østerrike. Han kom tidlig under innflytelse av Stefan George og arbeidet en tid for Georges tidsskrift Blätter für die Kunst. I 1901 skrev Hofmannsthal sitt kjente essay om Lord Chandos (Ein Brief), der han gjør den erfaring at språk og virkelighet ikke lenger dekker hverandre. Essayet signaliserer det betydelige vendepunktet i Hofmannsthals diktning, hvor han bevisst vender seg bort fra estetisismens og nyromantikkens selvnytende holdning og isolasjon fra virkeligheten. Etter denne språkkrisen opphørte Hofmannsthals lyriske produksjon.

Fra 1906 innledes et samarbeid med Richard Strauss som varer til Hofmannsthals død. Dramaet Elektra (1903, opera 1909) gir en visjon av antikken som er påvirket av Nietzsche og Freuds psykologi. Deres verker, blant annet Der Rosenkavalier (1911), Ariadne auf Naxos (1912), Die Frau ohne Schatten (1916), Arabella (oppført 1933), har hatt stor betydning for utviklingen av det moderne musikkdrama.

Et sentralt tema i Hofmannsthals diktning utgjør begrepene forvandling og troskap. I sin evne til forvandling viser mennesket sin skaperkraft, i troskapen, også ekteskapelig troskap, ligger menneskets etiske verdighet. Denne uløselige konflikten er for Hofmannsthal fundamental i menneskets liv, og han vender stadig tilbake til den i sitt verk.

Med sin gjendiktning av middelalderspillet Jedermann (1911) stiller han seg inn i en europeisk kristelig tradisjon, som han utdyper med gjendiktningen av Calderón (Das Salzburger Grosse Welttheater, 1922). Det siste viser Hofmannsthals sterke interesse for barokkens teatertradisjon i Østerrike. Denne linjen i teaterproduksjonen hans kulminerer med dramaet Der Turm (1925), en statstragedie som viser hvordan ånden går til grunne innenfor det politiske maktspillet.

Hofmannsthal skrev også komedier, blant annet Christinas Heimreise (1910), Der Unbestechliche (1923) og fremfor alt Der Schwierige (1920). Med psykologisk finfølelse viser han den aristokratiske hovedpersonens redsel for all forenkling av språket og dennes selvironiske bevaring av et gammelt verdisystem innenfor en verden i kulturell og etisk oppløsning. Som prosaist skrev han romanfragmentet Andreas oder die Vereinigten, essayer og dagbokopptegnelser.

Oppløsningen av det østerrikske keiserdømmet i 1918 var et sjokk Hofmannsthal aldri helt kom over. Etter krigen søkte han å holde fast ved den gamle verden. I essayene sine fremhever han Østerrikes kulturformidlende rolle. Både geografisk og historisk hadde den nye staten en viktig funksjon i det nye Europa. Dette kultursynet kommer til uttrykk i Festspillene i Salzburg fra 1920, som Hofmannsthal var med på å grunnlegge, blant annet sammen med Max Reinhardt, og dessuten i hans mange taler, artikler og omfattende korrespondanse.

  • Broch, Hermann (1964) Hofmannsthal und seine Zeit
  • Le Rider, Jacques (1997) Hugo von Hofmannsthal: Historismus und Moderne in der Literatur der Jahrhundertwende
  • Mayer, Mathias (1993) Hugo von Hofmannsthal

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.