Tyskspråklig litteratur har en lang og rik tradisjon og går tilbake til middelalderen. Et av særtegnene er en gjennomgående litterær refleksjon over det nasjonale spørsmålet, med bakgrunn i den politiske utviklingen fra småstater fram til dannelsen av en nasjonalstat. Litteraturen i det 20. århundret er preget av politiske brytninger og utviklingen av en omfattende eksillitteratur. Murens fall i 1989 og den tyske gjenforeningen i 1990 har også satt litterære spor. Blant høydepunktene i tysk litteratur regnes romantikken og klassismen (som ofte kalles for Weimarer Klassik), særlig forfatterskapene til Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich Schiller.

Denne artikkelen omtaler primært den litterære utviklingen i det området som i dag er Tyskland, men artikkelen inneholder også henvisninger til forfattere fra særlig Østerrike og Sveits. Det skrives litteratur på tysk i Tyskland, Østerrike, Sveits og Liechtenstein, som alle har tysk som offisielt språk, samt i blant annet Belgia, Italia, Frankrike, Romania og Ungarn.

Den egentlige tyske litteratur oppstod etter folkevandringene som en blanding av den germansk-hedenske og den senantikke kristne kultur. Fra denne perioden kjenner vi det hedenske heltekvadet Hildebrandslied (ca. 800), som avspeiler folkevandringstidens historiske forhold og åndelige innhold. Den germansk-hedenske diktningen ble etter hvert fortrengt av klosterlitteraturen: Det kristne diktet Heliand (Frelseren), som skildrer Kristi liv, stammer fra 800-tallet. Kristent innhold har også to andre dikt fra denne perioden, Wessobrunner Gebet og Muspilli, som behandler verdens tilblivelse og undergang. I benediktinermunken Otfrids Evangeliebok (ca. 865) forlates det tidligere brukte stavrim, og enderimet gjennomføres som mønster for det tyske vers. På 900-tallet ble mye av litteraturen skrevet på latin (jamfør munken Notkers oversettelser). 1000-tallet var sterkt preget av den klosterbevegelsen som utgikk fra Cluny. Allerede før 1000 dramatiserte nonnen Hrotsvit von Gandersheim helgenlegender; hun regnes som den første kvinnelige forfatteren i tyskspråklig litteratur.

Høymiddelalderen med sine ridderidealer uttrykt i heltediktning etter franske forbilder danner et første høydepunkt i tysk litteratur (Alexanderlied, Rolandslied). I denne middelhøytyske språkperioden finner vi de tre store epikerne Hartmann von Aue, Wolfram von Eschenbach (Parzival, ca. 1200–1210) og Gottfried von Strassburg (Tristan und Isold, ca. 1205–1210). Av ukjent opprinnelse er de to heltediktene Nibelungenlied (ca. 1200), tidens største helteepos, og Kudrun (ca. 1230). Sentrum i denne høviske kulturen var den tapre ridderen som forbandt kampmot og forfinet dannelse (Minnedienst) med kristen gudsfrykt. Minnesangen var riddertidens lyriske sjanger, dens fremste representanter er Walther von der Vogelweide, Heinrich von Morungen og Neidhart von Reuental (første halvdel av 1200-tallet).

I vagantvisene har man eksempel på den tidstypiske, folkelige lyrikk. Med oppblomstringen av byene og den borgerlige kulturen i senmiddelalderen ble riddertidens diktning etter hvert fortrengt av en mer folkelig og borgerlig holdning, minnesangen ble erstattet av mestersangen, som har et mer didaktisk preg, og riddereposet av de såkalte folkebøker. Fra denne tiden stammer også det geistlige drama, som etter hvert fikk en mer verdslig karakter i stoffvalg og framføring. Dramaet, som opprinnelig var en del av liturgien til jul og påske, ble ført ut av kirken og ut på markedsplassen, samtidig med at latinen ble skiftet ut med tysk språk.

Med Martin Luthers bibeloversettelse ble grunnen lagt til den nyere tyske prosa. Diktning ble mer jordnær og realistisk. I denne perioden oppstod folkebøkene Doctor Faustus og Till Eulenspiegel. Hans Sachs skrev mestersanger og folkelige skuespill. Det utviklet seg videre en rik satirisk litteratur, bl.a. Sebastian Brants Narrenschiff (1494).

Motreformasjonen, den politiske absolutismes framvekst, Trettiårskrigen, sammen med de romanske lands kulturelle lederposisjon fikk stor betydning på utviklingen av den tyske litteraturen. Det folkelige preget trådte tilbake, og det oppstod en aristokratisk og lærd stil. I 1624 skrev Martin Opitz sin poetikk Von der deutschen Poeterey, som stiller strenge formelle krav til diktningen. De såkalte språkselskapene, det vil si foreninger som arbeidet for å perfeksjonere skriftspråket (Sprachgesellschaften), kjempet for et stilistisk og grammatisk rent språk på grunnlag av Opitz' teorier.

Barokklitteraturen utviklet seg som en bilderik og svulstig form. Tidens livsfølelse var preget av en konflikt mellom jordisk lyst og lengsel etter det hinsidige. Ekte patos og inderlighet finner man hos dramatikeren og lyrikeren Andreas Gryphius. I lyrikk til Paul Fleming (1609-1640), ved siden av Gryphius en av barokkens mest betydningsfulle diktere, kommer periodens sterke følelsesinnhold til uttrykk. Paul Gerhardt er en stor salmedikter i denne perioden. Betydelige mystikere er Angelus Silesius og Jakob Böhme. Et viktig tidsbilde fra Trettiårskrigens Tyskland gir romanen Simplicius Simplicissimus (1668–69) av Christoffel Grimmelshausen. Den dramatiske litteraturen var preget av de såkalte Haupt- und Staatsaktionen, som ble oppført av omreisende teatertrupper. Utenlandske stykker ble framført ved fyrstehoffene av engelske skuespiellere. Parallelt utviklet det seg en folkelig komedie (Hanswurst-komedien).

Opplysningstiden (Aufklärung) stilte humanitetsideen i forgrunnen: troen på den åndelige og moralske kraft mennesket, på menneskets evne til indre frihet og toleranse. Ved århundrets begynnelse var litteraturen preget av fornuftsdyrkelse og hadde en moraliserende og lærd holdning, derav betegnelsen opplysningstiden. Den førende forfatteren og teoretiker var Johann Christoph Gottsched. Han ville gjøre den strenge franske klassisisme til forbilde for tysk diktning og dermed få bukt med alle folkelige trekk i litteraturen, f.eks. Hanswurst-komediene. Hans sveitsiske motstandere Johann Jakob Breitinger og Johann Jakob Bodmer kjempet for å gi diktningen en større naturlighet og emosjonalitet, og viste til engelsk litteratur som et riktig forbilde for den tyske. Betydelige lyrikere tidlig på 1700-tallet er Albrecht von Haller og Barthold Heinrich Brockes. Med Friedrich Gottlieb Klopstock kom gjennombruddet for en ny lidenskapelighet i diktningen (eposet Messias, 1748–1773). Christoph Martin Wieland er den fremste representant for rokokkotidens nytelsesglade og elegante litteratur. Den såkalte anakreontiske lyrikk ble dyrket av Friedrich von Hagedorn og Johann Peter Uz (1720-1796).

Den betydeligste personligheten innenfor tysk opplysningtid var Gotthold Ephraim Lessing. Han brøt med den fransk klassisismemen og holdt fram Shakespeares menneskelighet og naturlighet som forbilde for det tyske drama. Datidens toleranseideal kom til uttrykk i hans drama Nathan der Weise (1779). Hans borgerlige tragedier (Bürgerliches Trauerspiel) brøt med tidens forestilling om at kun mennesker av høy byrd kunne være hovedpersoner i tragedier og førte til en oppmykning av tragediens strenge dramaturgi. Av stor betydning var også hans kunstteoretiske verker (Laokoon, 1766; Hamburgische Dramaturgie, 1767–1769).

Epokebetegnelsen Sturm und Drang stammer fra dramaet med samme navn, skrevet i 1776 av forfatteren Friedrich Maximilian von Klinger. Johann Gottfried von Herder brøt med opplysningstidens fornuftsideal og betonte folkediktningens originale følelsesverden. Sammen med den nordtyske dikterfilosofen Johann Georg Hamann markerer hans forfatterskap overgangen til Sturm und Drang-perioden (1770–1785), som preges av en sterk subjektivitet og en politisk-sosial opprørstrang som forkaster alle autoriteter og konvensjoner (geniperioden). Shakespeare og Rousseau var de store forbilder. Viktige dramatikere er Jakob Michael Reinhold Lenz og Friedrich Maximilian von Klinger, som skrev teaterstykker med et sterkt sosialt engasjement. Også ungdomsverkene til Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller tilhører denne perioden (for eksempel Goethes Die Leiden des jungen Werthers (1774) og Schillers Die Räuber (1789)).

Klassisismen (gjerne kalt Weimarer Klassik fordi Weimar var periodens kulturelle sentrum) forbindes framfor alt med forfatterskapene til Goethe og Schiller. Med deres klassiske diktning oppstod den største perioden i tysk litteraturs historie. Kulturhistorisk innledet Johann Joachim Winckelmanns banebrytende arbeider over antikkens kunst epoken. Goethe og Schiller utviklet et klassisk humanitets- og kunstideal, som bygde på en fundamental harmonitanke, Goethe i verkene Iphigenie auf Tauris (prosa 1779, verseform 1787) og dannelsesromanen Wilhem Meister (1795–96), Schiller i sine dramaer (for eksempel Maria Stuart, 1800) som han skrev under påvirkning av Immanuel Kants filosofi. Med Goethe, Schiller og Kant fikk tysk åndsliv en betydning som rakk langt utover landets grenser. Det dikteriske høydepunkt i denne perioden er Goethes Faust.

Betydningsfulle forfattere i dette tidsrommet er også Jean Paul, Friedrich Hölderlin og Heinrich von Kleist. Deres verk lar seg ikke innordne under klassisismen, noe som vanskeliggjorde deres resepsjon i samtiden. Jean Paul er mest kjent som prosaforfatter. Friedrich Hölderlin lyrikk er ofte er inspirert av antikk mytologi, og dramatikeren Heinrich von Kleist sprenger det klassiske menneskebilde og viser menneskets hjelpeløshet i en verden uten metafysiske holdepunkter.

Romantikken videreførte mange av Sturm und Drang-tidens ideer (blant annet subjektivisme, fremhevelse av følelser og det folkelige og naturlige i diktningen), men atskilte seg fra den tidligere epoken ved sin sterke hang til irrasjonalisme og den store betydning forfatterne tilla uendelighetens perspektiv, det ubevisste og den subjektive fantasiverden. Romantikken tenderte i religiøs henseende mot katolisismen. Dens filosofiske syn gikk ut fra Johann Gottlieb Fichtes ”jeg-lære” og Friedrich von Schellings naturfilosofi.

I tysk litteraturhistorie brukes gjerne betegnelsene Jena-romantikk og Heidelberg-romantikk. Jena-romantikken er den tidlige perioden. Jena-romantikkens program ble utformet av brødrene August Wilhelm von Schlegel og Friedrich von Schlegel i tidsskriftet Athenäum. Den betydeligste romantiske lyrikeren er Novalis, andre viktige representanter er Ludwig Tieck, Wilhelm Heinrich Wackenroder, Joseph von Eichendorff og Adelbert von Chamisso. Heidelberg-romantikk karakteriseres ved sitt sterke innslag av nasjonale motiver, som bl.a. førte til omfattende historiske og folkloristiske studier. Blant de førende innenfor denne kretsen var Achim von Arnim, Clemens Brentano og brødrene Jacob og Wilhelm Grimm. Folkevisesamlingen Des Knaben Wunderhorn (1806–1808), samlet av Arnim og Brentano, er karakteristisk for denne romantiske retningen. Også forfatterskapet til E. T. A. Hoffmann, særlig kjent for sine fantastiske historier, oppstår i denne perioden.

De mange kvinnene som markerte seg som salongvertinner i romantikkens litterære salonger, blant annet Bettina von Arnim, Rahel Varnhagen von Ense, Dorothea Schlegel og Caroline Schlegel-Schelling, hadde også en egen litterær produksjon.

For perioden fram mot revolusjonen i 1848 brukes i tysk litteraturhistorieskrivning ulike begreper: Junges Deutschland, Vormärz og Biedermeier. Felles for dette tidsrommet er på den ene siden politisk engasjement og et ønske om å bedre de sosiale og politiske forhold, på den andre siden angst for å bli omfattet av den strenge sensuren.

Som et resultat av de sosiale og økonomiske omveltninger som den industrielle revolusjon førte med seg, oppstår en sterk tendens i litteraturen til nøktern virkelighetsiakttagelse, politisk brodd og kritisk analyse av samfunnsforholdene. Romantikkens flukttendenser ble nå betraktet som politisk reaksjonære. En rekke radikalt innstilte journalister og diktere sluttet seg sammen i kretsen Junges Deutschland. Heinrich Heine var gruppens fremste representant, ved siden av Ludwig Börne. Foran denne politiske bakgrunnen oppstår det sosialkritiske forfatterskapet til Georg Büchner, som er en av 1800-tallets største dramatikere.

Annette von Droste-Hülshoff, en av de første markante kvinnelige forfatterskap i tysk litteratur, hører kronologisk til denne perioden, selv om det litteraturhistorisk står i en særstilling.

I tyskspråklig litteraturhistorie kalles gjerne den litterære retningen realisme for "Poetischer Realismus" (poetisk realisme) eller ”Bürgerlicher Realismus” (borgerlig realisme), både for å understreke epokens borgelige innretning og markere avstand til naturalismens diktning. Betydelige prosaforfattere er Theodor Storm, Wilhelm Raabe oh Theodor Fontane, som i sine romaner et bilde av borgerskapets typiske verdier og livsholdning. Blant de mest sentrale realistiske forfatterne finner vi både østerrikske (Marie von Ebner-Eschenbach, Adalbert Stifter) og tyskspråklig sveitsiske forfattere (Gottfried Keller, Jeremias Gotthelf, Conrad Ferdinand Meyer). Dramaene til Christian Dietrich Grabbe og Friedrich Hebbel gjenspeiler en realistisk livsoppfatning, gjerne med tragisk utgang. I østerriksk litteratur utviklet seg dramatikken i en særretning: Franz Grillparzer skrev med utgangspunkt i barokkens diktning, og det folkelige teater i Wien ble fornyet gjennom forfatterskapene og teaterpraksisen til Ferdinand Raimund og Johann Nestroy.

I tysk litteratur radikaliserte naturalismen den realistiske litteraturen ved å avsløre den borgerlige selvtilfredshet og vise storbyproletariatets eksistensbetingelser som et produkt av det kapitalistiske system. Forfatterskapet til Gerhart Hauptmann er det viktigste i denne perioden; særlig hans dramatikkk (for eksempel Die Weber, 1892) er karakteristisk for naturalismens litterære produksjon; hans novelle Bahnwärter Thiel viser framover mot århundreskiftets mer psykologiske interesserer. Stor betydning fikk også Arno Holz og Johannes Schlaf, som regnes som to av naturalismens grunnleggende teoretikere, og brødrene Heinrich og Julius Hart (1855-1906, 1859-1930).

Rundt 1890 oppstod en sterk reaksjon mot naturalismens dystre og illusjonsløse fremstillingsmåte. I tyskspråklig litteratur gir dette seg utslag i den som gjerne kalles motstrømninger til naturalismen eller stilpluralisme rundt år 1900. Impulser kom særlig fra billedkunsten, fra impresjonismen, symbolismen og nyromantikken. Rundt århundreskiftet finner vi en forfinet stilkunst, en rekke diktere samlet seg under mottoet ”l'art pour l'art” omkring tidsskriftet Blätter für die Kunst. Det litterære sentrumet i tyskspråklig litteratur i denne perioden er Wien (se artikkelen Østerrikes litteratur, ”Rundt 1900”). Litteraturen utviklet seg på bakgrunn av impulser fra blant annet filosofi (særlig Ernst Mach). Sigmund Freuds arbeid ble svært viktig for den impresjonistiske sjeleanalyse, ikke minst for dramatikeren og prosaforfatteren Arthur Schnitzler. Den østerrikske språkskepsisen, et tidsuavhengig særtrekk ved østerriksk litteratur, var et sentralt tema, ikke minst i verkene til Hugo von Hofmannsthal. Lyrikerne Stefan George og Rainer Maria Rilke var påvirket av impulser fra fransk symbolisme.

Som motpol til naturalismens storbyskildring oppstod på samme tid hjemstavnsdiktningen (”Heimatliteratur”), som henter sitt stoff fra tradisjonsbundne miljøer i landlige omgivelser (Ludwig Thoma og østerrikske Peter Rosseggers bondefortellinger).

I de siste årene før Første verdenskrig utviklet ekspresjonismen seg, influert av blant annet Friedrich Nietzsche og August Strindberg. Den tidlige fasen er preget av patriotiske følelser og krigsbegeistring, men snart – særlig blant de forfatterne som ble soldater og opplevde krigens grusomhet – overtok apokalyptiske skildringer og en mørk pessimisme. Ekspresjonismen fikk særlig betydning for utvikling av dramatikk (Georg Kaiser, Ernst Toller, Frank Wedekind og Ernst Barlach, som også utmerket seg som billedhugger) og lyrikk. De største lyrikerne i denne perioden er Georg Heym, Ernst Stadler og østerrikske Georg Trakl, som alle døde unge; Stadler falt i 1914, Trakl tok sitt eget liv etter slaget ved Grodek i 1914. Et betydelig forfatterskap er også Else Lasker-Schüler. De ekspresjonistiske lyrikerne anklager med ekstatisk lidenskap den moderne sivilisasjons destruktivitet, slik den ble demonstrert under den første verdenskrig, og tegner i et språk fylt av patos profetiske bilder av det kommende nye menneske og det nye samfunn. Etter 1918 mistet ekspresjonismen sin innflytelse.

Etter den første verdenskrig ble ekspresjonismen avløst av Neue Sachlichkeit (den nye sakligheten), hvor forfatterne bestrebet seg på en saklig og objektiv framstilling av virkeligheten, hvor nøkternhet og en desillusjonert livsstemning er framtredende. Viktige forfatterskap i denne perioden er Erich Maria Remarque (blant annet romanen Im Westen nichts Neues, 1929, som tar et oppgjør med Første verdenskrig), Alfred Döblin (blant annet romanen Berlin Alexanderplatz, 1929, en av de mest markante storbyskildringene i tyskspråklig litteratur) Arnold Zweig, Hans Fallada og Irmgard Keun (1905-1982). Keuns romaner, blant annet Gilgi eine von uns (1931) og Das kunstseidene Mädchen (1932), ble først bestselgere, deretter forbudt av nasjonalsosialistene, og gjenoppdaget i etterkrigstiden som et av de store forfatterskapene i perioden. Et flertall av forfatterne som preget Neue Sachlichkeit ble senere offer for nasjonalsosialistenes bokbål, de fleste av dem måtte forlate Tyskland og leve i eksil.

1900-tallets romankunst ble innledet med Thomas Manns Buddenbrooks (1901). I romanen Der Zauberberg (1924) ga han mellomkrigstidens mangfoldige åndsretninger et mesterlig uttrykk. I hele sitt forfatterskap tegner Mann med intellektuell skeptisisme et bilde av den europeiske kultur. Det samme gjør sveitseren Hermann Hesse, østerrikerne Hermann Broch og Robert Musil. Også Thomas Manns bror, Heinrich Mann, tar i sine romaner et oppgjør med de herskende ideologier i første halvdel av 1900-tallet. Satiriske angrep på samtiden finner man hos Erich Kästner og Kurt Tucholsky. Mer tradisjonsbundne er forfatterne Hans Carossa, Ina Seidel og Gertrud von Le Fort.

I mellomkrigstiden etablerte det seg en ny retning innenfor teatret. Bertolt Brecht etablerte gjennom sine stykker, blant annet de tidlige Lehrstücke (”lærestykker”) og sine dramaturgiske skrifter det episke teater; i eksil videreutviklet han sitt teaterkonsept og fortsatte sitt omfattende forfatterskap. En ledende teaterteoretiker og –praktiker, og Brechts samtidige i Berlin, var Erwin Piscator .

Nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 betydde slutten på mellomkrigstidas blomstrende kulturliv og frie åndsliv. Forfatterne måtte velge mellom å bøye seg for sensuren eller å fortsette sitt arbeid i eksil. En rekke av Tysklands fremste forfattere emigrerte, blant annet Bertolt Brecht, Johannes R. Becher (1891-1958), Lion Feuchtwanger, brødrene Thomas og Heinrich Mann, Irmgard Keun, Else Lasker-Schüler, Nelly Sachs og Ernst Toller. Også mange østerrikske forfattere gikk i eksil, særlig etter 1938, blant annet Jean Améry, Hermann Broch, Joseph Roth, Franz Werfel og Stefan Zweig. Blant de jødiske forfatterne som ikke klarte å redde seg i eksil, ble flere internert i de nasjonalsosialistiske konsentrasjonsleirene, blant annet Jean Améry, Jura Soyfer og Fred Wander. Av de som lykkes med å komme ut, var det flere som til slutt tok sitt eget liv, blant annet Ernst Toller, Kurt Tucholsky, Joseph Roth og Stefan Zweig.

I eksil hadde dramatikken særlig vanskelige kår. Blant eksilantene er det stort sett kun Bertolt Brecht som har en betydelig dramatisk produksjon. Den viktigste sjangeren for eksilantene var romanen, for eksempel forfatterskapene til brødrene Mann, Lion Feuchtwanger, Franz Werfel og Stefan Zweig.

Den nasjonalsosialistiske sensuren kneblet den litterære produksjonen i tolv år. Litteratur som ble skrevet, publisert og støttet under det nasjonalsosialistiske diktaturet mistet sin betydning raskt etter 1945. De forfatterne som av ulike grunner ble igjen i Tyskland, måtte enten arrangere seg med regimet på ulikt vis, for eksempel ved å skrive dreiebøker for filmproduksjonen slik som Erich Kästner gjorde, eller skrive tekster som ikke utfordret sensuren, som blant annet Hans Fallada, eller de måtte innstille sin litterære produksjon og i beste fall skrive i hemmelighet. Etter 1945 oppstod begrepet ”indre emigrasjon” (Innere Emigration), som signaliserer at forfatterne var i opposisjon til regimet, selv om de ble igjen i Tyskland, og at de i stillhet forsøkte å holde fast ved den tyske humanistiske tradisjon, blant annet Gerhart Hauptmann, Hans Carossa og Ernst Jünger. Begrepet er omstridt i nyere litteraturhistorieskriving.

En del av den litteraturen som oppstod i Vest-Tyskland umiddelbart etter 1945 går under betegnelsen ”Trümmerliteratur” (ruinlitteratur): litteratur som oppstod i ruinene og som beskriver både de fysiske og psykiske ruinene tolv år nasjonalsosialistisk diktatur etterlot seg. I tysk litteraturhistorieskriving brukes også begrepene ”Stunde Null” (nullstilt litteratur) og ”Kahlschlag” (rydning); disse er omstridt i nyere forskning fordi begrepene tilslørte behovet for et langvarig og omfattende oppgjør med nasjonalsosialismen. Forfatterne som vendte tilbake fra emigrasjon, krigstjeneste og fangenskap, ville se virkeligheten slik den var, og i sine verker gjengi den politiske katastrofen og peke på behovet for en helt ny utvikling. Heinrich Bölls essay Bekenntnis zur Trümmerliteratur (1952) og hans fortellinger og romaner (for eksempel Wo warst du, Adam?, 1951) hører til de viktigste verkene rett etter krigen, det samme gjør Wolfgang Borcherts korte fortellinger og dramaet Draußen vor der Tür (1947). Idealet var en saklig og skeptisk tone, og litteraturen skulle stille autentiske diagnoser, gjerne på bakgrunn av selvbiografiske beretninger.

Etter 12 år med sensur var behovet for å bli kjent med internasjonal litteratur og strømninger stort. Blant annet Ernest Hemingways knappe form og nøkterne språk fikk stor betydning for den tidligste etterkrigslitteraturen, og den amerikanske shortstory ble adaptert av tyskspråklig litteratur. Sartres og Camus' filosofi, som kretser om problemet håpløshet og håp, influerte svært mange av de forfatterne som begynte å skrive etter 1945. Den nye forfattergenerasjonen ønsket å etablere nye estetiske prinsipper gjennom en eksperimentell holdning til diktningen. Günter Grass formidler for eksempel samtidsproblemer gjennom overdimensjonerte, grotesk-komiske bilder. Også sentrale grunntanker fra marxismen, eksistensialismen, psykoanalysen og surrealismen fikk betydning for litteraturen. Språket gjennomgikk på grunn av teknifiseringen av samfunnet store forandringer; de språklige forandringene tilsvarte de sosiologiske, og språket ble offer for manipulasjon gjennom massemediene. Behovet for språklig nyskapning var et av hovedtrekkene ved etterkrigstidens litteratur. Viktig var også gjenoppdagelsen av Franz Kafka, som med sin skildring av det fortapte mennesket, det uoversiktlige samfunnet og med sin spesielle stil fikk stor innflytelse på den nye prosalitteraturen.

En milepæl var dannelsen av Gruppe 47, en gruppering av toneangivende forfattere, initiert av Hans Werner Richter, med Alfred Andersch, Günter Grass, Günter Eich, Uwe Johnson, Martin Walser; også representanter for den tyskspråklige litteraturen utenfor Tyskland deltok, blant annet Ingeborg Bachmann, Max Frisch og Peter Weiss.

1950-årene var preget av Den kalde krigen, av store politiske spenninger mellom øst og vest og vissheten om at delingen av Tyskland ikke kun var forbigående. Wolfgang Koeppen skildrer det i sine romaner (Tauben im Gras, 1951). Utover på 1950-tallet og enda sterkere på 1960-tallet gjorde en økende kritikk til staten Vest-Tyskland, til kapitalismen og et mangelfullt oppgjør med nasjonalsosialismen seg stadig mer gjeldende. Heinrich Bölls prosa utgjorde et tyngdepunkt i den vesttyske litteraturen i flere tiår. Et høydepunkt innenfor prosadiktningen ble Günter Grass' Die Blechtrommel (1959), som er første del av hans såkalte Danziger Trilogie. Her sammenfattes femti års tysk historie med en fortellerkraft og fantasirikdom som overgår det meste av nyere tysk prosakunst. Martin Walser hører sammen med Böll til de viktigste kritikerne av det nye velstandssamfunnet (blant annet i Ehen in Philippsburg, 1957). En spesiell posisjon inntar prosaforfatteren Arno Schmidt med sin språkblanding av hverdagsspråk, dialekt, sjargong, innlagte sitater, vulgarismer og blasfemier.

Lyrikerne knyttet an til ekspresjonismen og surrealismen. Gottfried Benns lyriske verk hører til det viktigste innenfor tysk lyrikk på 1900-tallet. Paul Celan dyrket det hermetiske dikt, Helmut Heißenbüttel (1921-1996) er en viktig representant for den konkrete poesi. Hans Magnus Enzensberger har både som lyriker, oversetter og utgiver spilt en stor rolle som formidler av modernistiske strømninger i tysk lyrikk. Han har også vært en viktig og besk kritiker av det tyske samfunn. Av høy litterær kvalitet er det lyriske verket til den jødiske forfatteren Nelly Sachs, som i 1966 fikk Nobelprisen i litteratur sammen med Samuel Josef Agnon.

Rundt 1960 nådde vesttysk litteratur et foreløpig høydepunkt. I 1959 utkom Heinrich Bölls Billiard um halb zehn, Uwe Johnsons Mutmassungen über Jakob, Günter Grass' Blechtrommel, året etter Martin Walsers Halbzeit. Etter hvert oppstod en økende interesse for litterære identitetsdiskurser, sterkt influert av verkene til sveitseren Max Frisch. Marie Luise Kaschnitz roman Das Haus der Kindheit (1957) er et tidlig eksempel på dette. Siegfried Lenz hadde allerede i 1950-årene vunnet stor popularitet med sine fortellinger fra Øst-Preussen. Det store gjennombruddet fikk han i 1968 med romanen Deutschstunde. Med sine verker holder han fast på sin bestemte fortellerstil og konsekvente moralsk funderte realisme. Romanforfatterne Hubert Fichte (1935-1986) og Dieter Wellershoff har i sine romaner skildret randsonene i det vesttyske velstandssamfunnet, hvor sosiale og psykiske outsidere spiller en hovedrolle. Wolfgang Hildesheimer (Tynset, 1965) innførte James Joyce' stream-of-consciousness-teknikk i den tyske romanen.

Etter 1945 hadde stor dramatikk latt vente på seg, men i løpet av 1960-årene, i kjølvannet av en økende interesse for et oppgjør med Tysklands nasjonalsosialistiske fortid, oppstod politisk engasjert dramatikk på høyt internasjonalt nivå. Rolf Hochhuth, Heinar Kipphardt, Peter Weiss og Martin Walser revolusjonerte det politiske dramaet og samtidsteatret gjennom sitt dokumentarteater, som ikke minst Peter Weiss begrunnet teoretisk gjennom sine dramaturgiske skrifter. Mot de restaurative tendenser i samfunnet krevde disse forfatterne en ny og bevisst politisering og ideologisering av litteraturen. Det nye tyske drama sprang ut av politiske og sosiale forhold. Parallelt med dokumentarteatret oppstod det en renessanse for det såkalte Volksstück, tidskritikk henlagt til bonde- og landsbymiljø, med Franz Xaver Kroetz som viktigste representant.

Mot slutten av 1970-årene ble den politiske litteraturen delvis avløst av en mer subjektiv litteratur, en ny sensibilitet og introspeksjon. Mange kvinnelige forfattere markerer seg. Karin Struck og Gabriele Wohmann fremstiller den borgerlige levemåten som et intrikat system for å undertrykke kvinnen. Også Christa Reinig og Angelika Mechtel forfekter feministiske posisjoner. Også i lyrikken merker man tendensen bort fra det politiske og en hang til en ny subjektivitet, f.eks. hos Günter Herburger.

En av 1980-tallet store romansuksesser var Patrick Süskinds Das Parfum (1985). Romanens postmodernistiske karakter viser seg ved at teksten åpner seg mot trivialformer som gyser- og kriminalromanen og ved at den imiterer tidligere stilformer. Andre sentrale navn fra 1980-årene er prosaforfatterne Sten Nadolny og Brigitte Kronauer. Peter Schneider kaster et resignert blikk tilbake på 68-generasjonen, og dramatikeren og prosaisten Botho Strauss bygger sitt image på motsetningen til den venstreorienterte litteraturen.

Etter 1945 ble all kulturpolitikk i Øst-Tyskland underordnet partipolitikken. Litteraturen fikk som sin offisielle oppgave å bidra til den sosialistiske oppbygging av den nye østtyske staten. Tidlig ble konseptet ”sosialistisk realisme” innført, noe som la sterke føringer på forfatterne. Sensuren var et gjennomgående tema i hele DDR-tiden.

Oppgjøret med fascismen og den sosialistiske bevisstgjøring var det sentrale i den tidlige DDR-litteraturen. En rekke av de tyske forfatterne som hadde vært i eksil, vendte tilbake og slo seg ned i DDR med håp om å kunne oppleve en antifascistisk og demokratisk utvikling her, bl.a. Johannes R. Becher, Bertolt Brecht, Stephan Hermlin, Stefan Heym, Peter Huchel, Anna Seghers og Arnold Zweig.

Den første fasen (1949–1961) er preget av viljen til oppbygging av sosialismen. Etter sovjetisk mønster ble det skrevet en rekke romaner som skulle vise oppbyggingen av det nye samfunnet, hvor den såkalte positive helten i idealiserende fremstillinger går seirende ut av konflikten mot reaksjonære krefter. Det er litteratur som skildrer de problemer arbeiderklassen og den sosialistiske staten hadde å kjempe med, hvor enkeltindividet innordner seg fellesskapet. Bertolt Brecht, hvis verker nå fikk internasjonal betydning, skapte et kulturpolitisk og kunstnerisk høydepunkt i DDRs tidlige fase med grunnleggelsen av teateret Berliner Ensemble i 1949. Her oppførte han de stykkene han hadde skrevet i eksil, og hans teater ble et viktig eksempel for teatre langt utenfor det tyske språkområdet. Mange unge dramatikere, som blant annet Heiner Müller, Peter Hacks og Volker Braun, ble sterkt influert av Brechts dramatikk og teaterpraksis.

Arbeideroppstanden i DDR i juni 1953 og i Ungarn i 1956 ble reflektert i litteraturen. Heiner Müllers drama Der Lohndrücker og Stefan Heyms roman Fünf Tage im Juni er uttrykk for dette ideologiske pustehullet.

Den andre fasen (1961–1971) ble preget av byggingen av Berlin-muren i august 1961. Dette førte til en politisk konsolidering og dermed en forsiktig kulturpolitisk liberalisering. Litteraturen fikk et mer individuelt preg og kunne ytre en forsiktig kritikk uten å sette noe spørsmålstegn ved systemet som sådant. Dramatikerne Heiner Müller og Peter Hacks, prosaforfatterne Erwin Strittmatter og Christa Wolf ble kjent langt utover DDRs grenser, det samme gjaldt lyrikeren og epikeren Johannes Bobrowski som aldri spilte på lag med myndighetene. Lyrikere som Günter Kunert, Sarah Kirsch og Peter Huchel markerte seg også utenfor DDR. Lyrikeren og sangeren Wolf Biermann, som tidlig fikk forbud mot både å opptre og publisere, ble et symbol på dissidentene. Fra 1965 ble sensuren igjen strengere. Forfattere som Wolf Biermann og Sarah Kirsch ble, sammen med filosofen Robert Havemann, offentlig kritisert og fikk sitt virkeområdet kraftig innsnevret. Blant de mest betydningsfulle romanene fra denne perioden er Jakob der Lügner av Jurek Becker og Nachdenken über Christa T. av Christa Wolf. En annen fremtredende prosaforfatter er Günter de Bruyn.

Den tredje fasen (1971–1990) ble innledet med Erich Honeckers tale på den 8. partikongressen i 1971, hvor han åpnet for en kulturpolitikk «uten tabuer» så lenge den er tuftet på sosialistisk grunn. Dette førte til en kort periode med kulturpolitisk tøvær i DDR, men allerede i 1976, da DDR fratok Wolf Biermann statsborgerskapet da han var på en konsertturné i Forbundsrepublikken, ble sensuren igjen strammet. I kjølvannet av Biermann-affæren forlot flere forfattere DDR, blant annet Jurek Becker, Thomas Brasch, Sarah Kirsch, Rainer Kirsch (1934-2015), Günter Kunert og Hans Joachim Schädlich (født i 1935).

Fremtredende forfattere i denne perioden er Ulrich Plenzdorf (ikke minst gjennom prosateksten Die neuen Leiden des jungen W (1973) som bruker Johann Wolfgang von Goethes brevroman Die Leiden des jungen Werther (1774) for å beskrive ensomhet og fremmedgjøring i DDR. Også Volker Braun tematiserer i Unvollendete Geschichte (1975) et av tabutemaene i DDR, nemlig selvmord. I 1983 debuterte Christoph Hein som prosaforfatter med romanen Der fremde Freund. Ved siden av Christa Wolf, markerer Irmtraud Morgner og Brigitte Reimann (1933-1973) seg som forfattere med en klart kvinneperspektiv; Reimanns posthum utgitte roman Franziska Linkerhand (1974) er en av 1970-tallets store tysksrpåklige kvinneportretter. På grunn av sensuren har dramatikerne Heiner Müller, Peter Hacks og Volker Braun svært vanskelige arbeidsforhold, men de oppnår – særlig Heiner Müller – også stor anerkjennelse utenfor DDR sine grenser.

Mange av forfatterne deltok i revolusjonen som førte frem til 1989, som Christoph Hein, Christa Wolf og Stefan Heym. Noen forfattere talte for at DDR skulle bestå, til og med etter 9. november 1989. Det gjaldt bl.a. den mangeårige formann i forfatterforeningen, Hermann Kant, og Stephan Hermlin.

Oppløsningen DDR og gjenforeningen av de to tyske statene i 1990 betydde en omveltning i tysk kulturliv. Mange forfattere fra det tidligere DDR måtte tåle sterk kritikk for at de hadde sviktet sin oppgave som talerør for folket og bare halvhjertet og uten personlig risiko hadde kritisert det gamle regimet. Spesielt gjaldt det dem som til siste stund hadde støttet regimet i DDR. Et viktig tema den første tiden etter revolusjonen var spørsmålet om i hvilken grad DDR-forfatterne hadde vært involvert i det hemmelige overvåkingspolitiet Stasis virksomhet. Denne diskusjonen toppet seg med Christa Wolfs prosatekst Was bleibt (1990), hvor hun skildrer hvordan hun selv ble overvåket av Stasi uten å nevne at hun selv en periode hadde vært engasjert i Stasis overvåking. Med dette verket ble det klart hvilken motsetningsfylt situasjon de intellektuelle i Øst-Tyskland hadde levd i. En viktig deltaker i debatten var også Monika Maron, som i romanen Stille Zeile sechs (1991) behandler ideologidannelsen og retorikken i DDR.

Etter 1989 oppstod det raskt et eget begrep for litteraturen som ble skrevet i kjølvannet av gjenforeningen: ”Wendeliteratur” (litteratur som omhandler og tematiserer murens fall og den tyske gjenforeningen). Begrepet omfatter litterære og publisistiske arbeider som befatter seg med tysk enhet og den nye situasjonen for menneskene i den østlige og vestlige delen av Tyskland. Temaet er blitt behandlet i alle typer litteratur, og så godt som alle betydelige forfattere og skribenter har kommentert ”die Wende” i sine verker.

Til de sentrale bidragene til sjangeren kan nevnes Hermann Kants Kormoran (1994), et tilbakeblikk på et land som ikke lenger har noen framtid, Christoph Heins Willenbrock (2000), en framstilling av hvordan mafiametoder fra Øst-Europa blir overført til Vesten etter murens fall, Thomas Brussigs Helden wie wir (1995), som bruker komiske og groteske virkemidler. Også Günter de Bruyns samling av foredrag, Jubelschreie, Trauergesänge (1991), upretensiøse og selvkritiske refleksjoner over tysk identitet, er viktig i denne sammenheng. Også vesttyske forfattere har tematisert gjenforeningen, om enn i mindre omfang. Günter Grass inntar en særegen posisjon. Han har hele tiden stilt seg kritisk til gjenforeningen og uttrykt det i tallrike essayer og pamfletter (Ein Schnäppchen namens DDR, 1993).

Gjenforeningen avfødte også en erindringslitteratur som betrakter Tysklands historie i et større perspektiv. Her er Günter Grass' Mein Jahrhundert (1999) sentral, ved siden av Walter Kempowskis Echolot (1993), en monumentalt anlagt dokumentasjon på tiden fra 1943 (katastrofen ved Stalingrad).

Viktige litterære bidrag kommer også fra en yngre generasjon forfattere som trer frem i 1990-årene, og som ikke er samfunnskritikere på samme måten som den eldre generasjonen. Lyrikeren Durs Grünbein hører til de unge som har sine forbilder i antikkens litteratur, og som interesserer seg for moderne europeisk estetikk.

En viktig utviklingstendens i den tyske samtidslitteraturen representerer forfattere som ikke er av tysk avstamning, men gjerne tredje eller fjerde generasjons innvandrere. Deres litteratur tematiserer ofte kultur- og språkmøter. Blant de mest framtredende er Abbas Khider, Katja Petrowskaja og Saša Stanišić.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.