Eldre middelalder (750–1050). Den egentlige tyske litteratur oppstod etter folkevandringene som en blanding av den germansk-hedenske og den senantikke kristne kultur. Fra denne perioden kjenner vi det rent hedenske heltekvadet Hildebrandslied (ca. 800), som avspeiler folkevandringstidens historiske forhold og åndelige innhold. Den germansk-hedenske diktningen ble etter hvert fortrengt av klosterlitteraturen: fra 800-tallet stammer det kristne diktet Heliand (Frelseren), som skildrer Kristi liv. Kristent innhold har også to andre dikt fra denne perioden, Wessobrunner Gebet og Muspilli, som behandler verdens tilblivelse og undergang. I benediktinermunken Otfrids Evangeliebok (ca. 865) forlates det tidligere brukte stavrim, og enderimet gjennomføres som mønster for det tyske vers. På 900-tallet ble mye av litteraturen skrevet på latin (munken Notkers oversettelser). 1000-tallet var sterkt preget av den klosterbevegelsen som utgikk fra Cluny. Alt før 1000 dramatiserte nonnen Hrotsvit von Gandersheim helgenlegender.

Høymiddelalderen (ca. 1050–1250) med sine ridderidealer uttrykt i heltediktning etter franske forbilder danner et høydepunkt i tysk litteratur (Alexanderlied, Rolandslied). I denne middelhøytyske språkperioden finner vi de tre store epikerne Hartmann von Aue, Wolfram von Eschenbach (Parzival, ca. 1200–10) og Gottfried von Strassburg (Tristan und Isold, ca. 1205–10). Av ukjent opprinnelse er de to heltediktene Nibelungenlied (ca. 1200), tidens største helteepos, og Kudrun (ca. 1230). Sentrum i denne høviske kulturen var den tapre ridderen som forbandt kampmot og forfinet dannelse (Minnedienst) med kristen gudsfrykt. Minnesangen var riddertidens lyriske sjanger, dens fremste representanter er Walther von der Vogelweide, Heinrich von Morungen og Neidhart von Reuenthal.

I vagantvisene har man eksempel på den tidstypiske, folkelige lyrikk. Med oppblomstringen av byene og den borgerlige kultur i senmiddelalderen ble riddertidens diktning etter hvert fortrengt av en mer folkelig og borgerlig holdning, minnesangen ble erstattet av mestersangen, som har et mer didaktisk preg, og riddereposet av de såkalte folkebøker. Fra denne tiden stammer også det geistlige drama, som etter hvert fikk en mer verdslig karakter i stoffvalg og fremføring. Dramaet, som opprinnelig var en del av liturgien til jul og påske, ble ført ut av kirken og ut på markedsplassen, samtidig med at latinen ble skiftet ut med tysk.

Reformasjonen (1500-tallet). Med Martin Luthers bibeloversettelse ble grunnen lagt til den nyere tyske prosa. Tidens diktning var jordnær og realistisk. I denne perioden oppstod folkebøkene Doctor Faustus og Till Eulenspiegel. Hans Sachs skrev mestersanger og folkelige skuespill. Det ble utviklet en rik satirisk litteratur, bl.a. Sebastian Brants Narrenschiff (1494).

Barokken (1600-tallet). Motreformasjonen, den politiske absolutismes fremvekst, Trettiårskrigen, sammen med de romanske lands kulturelle lederposisjon influerte sterkt på tysk litteratur. Dens folkelige preg trådte tilbake, og det oppstod en aristokratisk og lærd stil. I 1624 skrev Martin Opitz sin poetikk Von der deutschen Poeterey, som stiller strenge formelle krav til diktningen. Barokklitteraturen ble ofte unaturlig og svulstig. Den opprinnelige følelse trådte ofte tilbake for lærde refleksjoner. Tidens livsfølelse var preget av en konflikt mellom jordisk lyst og lengsel etter det hinsidige. Ekte patos og inderlighet finner man hos dramatikeren og lyrikeren Andreas Gryphius. I Paul Flemings lyrikk kommer barokkens sterke følelsesinnhold til uttrykk. Paul Gerhardt er en stor salmedikter i denne perioden. Betydelige mystikere er Angelus Silvesius og Jakob Böhme. Et viktig tidsbilde fra Trettiårskrigens Tyskland gir romanen Simplicius Simplicissimus (1668–69) av Christoffel von Grimmelshausen. De såkalte Sprachgesellschaften (språkselskaper) kjempet for et stilistisk og grammatisk rent språk på grunnlag av Opitz' teorier. Den dramatiske litteraturen var preget av de såkalte Haupt- und Staatsaktionen, som ble oppført av omreisende teatertrupper. Utenlandske stykker ble fremført ved fyrstehoffene av engelske komedianter. Det eksisterte også en folkelig komedie (Hanswurst-komedien).

Opplysningstiden (Aufklärung), Sturm und Drang, die Klassik (1700-tallet). Denne perioden stilte humanitetsideen i forgrunnen: troen på det åndelige og moralske aspekt ved mennesket, på dets evne til indre frihet og toleranse. Ved århundrets begynnelse var litteraturen preget av fornuftsdyrkelse og hadde en moraliserende og lærd holdning. Den førende dikter og teoretiker var Johann Christoph Gottsched. Han ville gjøre den strenge franske klassisisme til forbilde for den tyske diktning og utrydde alle folkelige trekk i litteraturen, f.eks. Hanswurst-komediene. Hans sveitsiske motstandere Johann Jakob Breitinger og Johann Jakob Bodmer kjempet for å gi diktningen en større naturlighet og emosjonalitet, og viste til engelsk litteratur som et riktig forbilde for den tyske. Betydelige lyrikere fra århundrets begynnelse er Albrecht Haller og Barthold H. Brockes. Med Friedrich Gottlieb Klopstock kom gjennombruddet for en ny lidenskapelighet i diktningen (eposet Messias, 1748–73). Christoph M. Wieland er den fremste representant for rokokkotidens nytelsesglade og elegante litteratur. Den såkalte anakreontiske lyrikk ble dyrket av Friedrich von Hagedorn og Johann P. Uz.

Den betydeligste personligheten innenfor tysk opplysningsbevegelse var Gotthold Ephraim Lessing. Han brøt med fransk klassisisme og viste til Shakespeares menneskelighet og naturlighet som forbilde for det tyske drama. Tidens toleranseideal kom til uttrykk i hans drama Nathan der Weise (1779). Av stor betydning var også hans kritiske verker (Laokoon, 1766; Hamburgische Dramaturgie, 1767–69). Johann Gottfried von Herder brøt med opplysningstidens fornuftsideal og betonte folkediktningens originale følelsesverden. Sammen med den nordtyske dikterfilosofen Johann Georg Hamann danner han overgangen til Sturm und Drang-perioden (1770–85), som preges av en uhemmet subjektivitet og en politisk-sosial opprørstrang som forkaster alle autoriteter og konvensjoner (geniperioden). Shakespeare og Rousseau var de store forbilder. Viktige dramatikere er Jakob M. Lenz og Friedrich M. Klinger, som skrev sine dramaer med et sterkt sosialt engasjement. Også Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller tilhører med sine ungdomsverker denne perioden (Goethe med Die Leiden des jungen Werthers, 1774; Schiller med Die Räuber, 1789), men de frigjorde seg etter hvert fra denne retningens tøylesløse subjektivisme.

Med deres klassiske diktning oppstår den største perioden i tysk litteraturs historie. Åndshistorisk ble denne tidsalderen innledet med Johann Winckelmanns banebrytende arbeider over antikkens kunst. Goethe og Schiller utviklet et klassisk humanitets- og kunstideal, som bygde på en fundamental harmonitanke, Goethe i verkene Iphigenie auf Tauris (prosa 1779, verseform 1787) og Wilhem Meister (1795–96), Schiller i sine dramaer som han skrev under påvirkning av Kants filosofi (Maria Stuart, 1800). Med Goethe, Schiller og Kant fikk tysk åndsliv universell betydning. Det dikteriske høydepunkt i denne perioden er Goethes Faust. Samtidig med Goethe og Schiller, men egentlig utenfor den egentlige klassikk, virket prosaisten Jean Paul, lyrikeren Friedrich Hölderlin, hvis verker ofte er inspirert av antikk mytologi, og dramatikeren Heinrich von Kleist, som sprenger det klassiske menneskebilde og viser menneskets hjelpeløshet i en verden uten metafysiske holdepunkter.

Romantikken (ca. 1800–30) videreførte mange av Sturm und Drang-tidens ideer (subjektivisme, fremhevelse av følelsen, av det folkelige og naturlige i diktningen), men atskilte seg fra den tidligere epoken ved sin sterke hang til irrasjonalisme og den store betydning man tilla uendelighetens perspektiv, det ubevisste og den subjektive fantasiverden. Romantikken tenderte i religiøs henseende mot katolisismen. Dens filosofiske syn gikk ut fra J. G. Fichtes «jeg-lære», dens egentlige filosof var Schelling med sin naturfilosofi. Den tidlige romantikkens program ble utformet av brødrene August Wilhelm og Friedrich Schlegel i tidsskriftet Athenäum. Den betydeligste romantiske lyriker er Novalis, andre viktige representanter er Ludwig Tieck, Wilhelm Wackenroder, Joseph von Eichendorff og Adelbert von Chamisso. Man skjelner gjerne mellom såkalt Jena-romantikk og Heidelberg-romantikk, den siste karakteriseres ved sitt sterke innslag av nasjonale motiver, som bl.a. førte til omfattende historiske og folkloristiske studier. Blant de førende innenfor denne kretsen var Achim von Arnim, Clemens Brentano og brødrene Jacob og Wilhelm Grimm. Folkevisesamlingen Des Knaben Wunderhorn (1806–08), samlet av Arnim og Brentano, er et typisk eksempel for denne nasjonale romantikken. En egenartet representant innenfor epoken er E. T. A. Hoffmann med sine fantastiske historier, dessuten, utenfor den egentlige romantiske skolen, men likevel influert av den, lyrikeren Eduard Mörike.

Realismen (ca. 1830–80). Som et resultat av de sosiale og økonomiske omveltninger som de tekniske oppfinnelser førte med seg, ser vi fra ca. 1830 en sterk tendens i litteraturen til nøktern virkelighetsiakttagelse og analyse av samfunnsforholdene. I begynnelsen av 1830-årene inntrådte en kraftig reaksjon mot romantikkens flukttendenser, som man nå fant politisk reaksjonære. En rekke radikalt innstilte journalister og diktere sluttet seg sammen i kretsen Junges Deutschland. Heinrich Heine var gruppens fremste representant, ved siden av Ludwig Börne. I Georg Büchners verker fant den nye livsfølelsen et genialt uttrykk. Hans verker er sterkt sosialt og politisk engasjert. Den senere diktning på 1800-tallet er preget av et realistisk menneskesyn, men har ikke den politiske brodd som diktningen før revolusjonen i 1848 har. Man skildret samfunnet i en stil som kalles «poetisk realisme». Betydelige prosaforfattere er Theodor Storm, Wilhelm Raabe, Adalbert Stifter, Gottfried Keller, Jeremias Gotthelf, Conrad Ferdinand Meyer og Marie von Ebner-Eschenbach. Theodor Fontane gir i sine romaner et bilde av borgerskapets typiske verdier og livsholdning. Dramaene til Christian D. Grabbe og Friedrich Hebbel gjenspeiler en realistisk/tragisk livsoppfatning. Med røtter i den barokke tradisjonen skrev den store østerrikske dramatiker Franz Grillparzer, og det folkelige teater i Wien fant i Ferdinand Raimund og Johann Nestroy to geniale fornyere.

Naturalismen (1880–ca. 1900) radikaliserte den realistiske litteraturen ved brutalt å avsløre den borgerlige selvtilfredshet og vise storbyproletariatets eksistensbetingelser som et produkt av det kapitalistiske system. Brødrene Heinrich og Julius Hart, Gerhart Hauptmann (i dramaet Die Weber, 1892) og Arno Holz tilhører denne retningen. Rundt 1890 oppstod en sterk reaksjon mot naturalismens dystre og illusjonsløse fremstillingsmåte.

Impresjonismen brakte en ny sensibilitet inn i diktningen (wienerne Hugo von Hofmannsthal, Arthur Schnitzler), lyrikken ble påvirket av impulser fra fransk symbolisme (Stefan George, Rainer Maria Rilke). Rundt århundreskiftet finner vi en forfinet stilkunst, en rekke diktere samlet seg under mottoet «l'art pour l'art» omkring tidsskriftet Blätter für die Kunst. En motpol til naturalismens storbyskildring er den såkalte Heimatkunst, som henter sitt stoff fra tradisjonsbundne miljøer (Ludwig Thoma, Clara Viebig, Peter Rossegger).

Omkring 1910 brøt ekspresjonismen frem, med Nietzsche og Strindberg som forbilder. Dramatikerne Georg Kaiser, Ernst Toller, Frank Wedekind, Ernst Barlach og lyrikerne Georg Trakl, Georg Heym, Ernst Stadler og Else Lasker-Schüler anklager med ekstatisk lidenskap den moderne sivilisasjons destruktivitet, slik den ble demonstrert under den første verdenskrig, og tegner i et språk fylt av patos profetiske bilder av det kommende nye menneske og det nye samfunn.

Etter den første verdenskrig ble ekspresjonismen avløst av Neue Sachlichkeit, hvor en desillusjonert og nøktern livsstemning er fremtredende (Erich Maria Remarque, Alfred Döblin, Arnold Zweig, Hans Fallada).

1900-tallets romankunst ble innledet med Thomas Manns Buddenbrooks (1901). I romanen Der Zauberberg (1924) gav han mellomkrigstidens mangfoldige åndsretninger et mesterlig uttrykk. I hele sitt forfatterskap tegner Mann med intellektuell skeptisisme et bilde av den europeiske kultur. Hermann Hesse, Hermann Broch, Robert Musil og Heinrich Mann tar i sine romaner et vidtfavnende oppgjør med denne kultur. Mer tradisjonsbundne er forfatterne Hans Carossa, Ina Seidel og Gertrud von Le Fort. Satiriske angrep på samtiden finner man hos Erich Kästner og Kurt Tucholsky. Nå brøt også en sterkere politisering av litteraturen frem (Bertolt Brechts Lehrstücke). Hitlers maktovertagelse kvalte det frie åndsliv, og en rekke av Tysklands fremste forfattere måtte etter 1933 fortsette sitt arbeid i emigrasjon, bl.a. Brecht, Johannes R. Becher, Hermann Broch, Thomas og Heinrich Mann, Stefan Zweig. Man snakker i forbindelse med denne perioden også om en «indre emigrasjon», dvs. forfattere som ble i Tyskland og i stillhet forsøkte å holde fast ved den tyske humanistiske tradisjon: bl.a. Hauptmann, Carossa og Ernst Jünger.

En del av den litteratur som oppstod i Vest-Tyskland umiddelbart etter 1945 er blitt betegnet som Trümmerliteratur (ruinlitteratur). De forfattere som vendte tilbake fra emigrasjon, krigstjeneste og fangenskap, ville se virkeligheten slik den var, og i sine verker gjengi den katastrofe Tyskland hadde gjennomgått. Heinrich Bölls essay Bekenntnis zur Trümmerliteratur (1952) og hans fortellinger og romaner (Wo warst du, Adam?, 1951) hører til de viktigste verkene rett etter krigen. Man skrev saklig, skeptisk; selvbiografiske beretninger og autentiske diagnoser. Denne sosialkritikken tilspisset seg ofte til satire og groteske fremstillinger. Diktningen ble lenge preget av et oppgjør med det tyske barbari (Wolfgang Borchert). Det gjelder forfatterne omkring tidsskriftet Der Ruf (1946–47), bl.a. Hans Werner Richter og Alfred Andersch. I 1947 ble Gruppe 47 dannet med forgrunnsskikkelsene Hans Werner Richter, Alfred Andersch, Ingeborg Bachmann, Günter Eich. Gruppen preget vesttysk litteraturs utvikling i over 20 år.

Sartres og Camus' filosofi, som kretser om problemet håpløshet og håp, influerte svært mange av de forfatterne som begynte å skrive etter 1945. Med unntak av de som bekjente seg til en sosialistisk realisme, søkte den nye forfattergenerasjonen å grunnlegge nye estetiske prinsipper gjennom en eksperimentell holdning til diktningen. Günter Grass formidler samtidsproblemer gjennom overdimensjonerte, grotesk-komiske bilder. Sentrale grunntanker fra marxismen, eksistensialismen, psykoanalysen og surrealismen fikk betydning for litteraturen. Språket gjennomgikk på grunn av teknifiseringen av samfunnet store forandringer, det fjernet seg fra det menneskelige. De språklige forandringene tilsvarte de sosiologiske, og språket ble offer for manipulasjon gjennom massemediene. Behovet for språklig nyskapning var et av hovedtrekkene ved etterkrigstidens litteratur.

Hemingways knappe form og nøkterne språk fikk stor betydning for litteraturen umiddelbart etter krigen. Viktig var også «oppdagelsen» av Kafka, som med sin skildring av det fortapte mennesket, det uoversiktlige samfunnet og med sin spesielle stil fikk stor innflytelse på den nye prosalitteraturen. Situasjonen i 1950-årene var kjennetegnet av konfrontasjonen mellom øst og vest. Wolfgang Koeppen skildrer det i sine romaner (Tauben im Gras, 1951). Ellers merket man en gryende skepsis til den nye staten, til den gryende kapitalismen og den manipulerende kulturindustrien. Bölls prosa utgjorde et tyngdepunkt i den vesttyske litteraturen i flere tiår. Et høydepunkt innenfor prosadiktningen ble Günter Grass' Die Blechtrommel (1959), som er første del av hans såkalte Danziger Trilogie. Her sammenfattes femti års tysk historie med en fortellerkraft og fantasirikdom som overgår det meste av nyere tysk prosakunst. Martin Walser hører sammen med Böll til de viktigste kritikerne av det nye velstandssamfunnet (Ehen in Philippsburg, 1957). En spesiell posisjon inntar prosaforfatteren Arno Schmidt med sin språkblanding av hverdagsspråk, dialekt, sjargong, innlagte sitater, vulgarismer og blasfemier.

I lyrikken spant man tråder tilbake til ekspresjonismen og surrealismen. Gottfried Benns verker hører til det viktigste innenfor tysk lyrikk på 1900-tallet. Paul Celan dyrket det hermetiske dikt, Helmut Heissenbüttel er en viktig representant for den konkrete poesi. Hans Magnus Enzensberger har både som lyriker, oversetter og utgiver spilt en stor rolle som formidler av modernistiske strømninger i tysk lyrikk. Han har også vært en viktig og besk kritiker av det tyske samfunn. Også den engasjerte lyrikken er underlagt en «nedkjøling», ironi og svart humor finner man hos flere av tidens lyrikere. En spesiell posisjon inntar det lyriske verket til den jødiske forfatteren Nelly Sachs.

I begynnelsen av 1960-årene befant vesttysk litteratur seg på et høydepunkt. I 1959 utkom Bölls Billiard um halb zehn, Uwe Johnsons Mutmassungen über Jakob, Grass' Blechtrommel, året etter Walsers Halbzeit. Dette er forfatternavn som er blitt stående som sentrale på 1900-tallet. Etter hvert fikk man en ny interesse i litteraturen for den menneskelige identitet, sterkt influert av verkene til sveitseren Max Frisch. Marie Luise Kaschnitz er et tidlig eksempel på det (Das Haus der Kindheit, 1957). Romanene til Hans Henny Jahnn er en fremstilling av de store europeiske myter. Siegfried Lenz hadde allerede i 1950-årene vunnet stor popularitet med sine fortellinger fra Øst-Preussen. Det store gjennomslag fikk han i 1968 med romanen Deutschstunde. Med sine verker holder han fast på sin bestemte fortellerstil og konsekvente moralsk funderte realisme. Fra 1960-årenes prosa må også nevnes Peter Weiss som med romantrilogien Die Ästhetik des Widerstandes innførte sin egen meget eksperimenterende form. Verket er et uttrykk for 68-generasjonens politiske utopier. Et viktig tidsdokument er også Uwe Johnsons Jahrestage, et romanprosjekt i fire bind som forfatteren arbeidet med helt til sin død i 1984. Romanforfatterne Hubert Fichte og Dieter Wellershoff har i sine romaner skildret randsonene i det vesttyske velstandssamfunnet, hvor sosiale og psykiske outsidere spiller en hovedrolle. Wolfgang Hildesheimer (Tynset, 1965) innførte Joyce' stream-of-consciousness-teknikk i den tyske roman.

I 1960-årene trådte fire betydelige dramatikere frem: Rolf Hochhuth, Heinar Kipphardt, Martin Walser og Peter Weiss. Mot de restaurative tendenser i samfunnet krevde de en ny og bevisst politisering og ideologisering av litteraturen. Det nye tyske drama sprang ut av politiske og sosiale forhold. Vi fikk et politisk og dokumentarisk drama som etter hvert fikk innflytelse utenfor det rent litterære området. For Kipphardt er det dokumentariske drama (In der Sache J. Robert Oppenheimer, 1964) et middel til å avsløre det som er fortiet, fortrengt og tabubelagt i samfunnet. Parallelt med denne revolusjonsdramatikken oppstod det en renessanse for det såkalte Volksstück, tidskritikk henlagt til bonde- og landsbymiljø, med Franz Xaver Kroetz som viktigste representant.

Mot slutten av 1970-årene vendte både publikum og forfattere seg etter hvert bort fra den sterkt politiserte litteraturen. Innenfor teateret merkes en tilbaketrekning til det private og betoning av det subjektive, en ny sensibilitet og introspeksjon. Peter Schneider kaster et resignert blikk tilbake på 68-generasjonen, og dramatikeren og prosaisten Botho Strauss bygger sitt image på motsetningen til den venstreorienterte litteraturen. Et hovedtema hos Strauss er refleksjonen over menneskets forhold til tid og rom (dramaene Die Zeit und das Zimmer, 1988; Schlusschor, 1991).

Flere viktige kvinnelige forfattere trådte frem: Karin Struck og Gabriele Wohmann fremstiller den borgerlige levemåten som et intrikat system for å undertrykke kvinnen. Også Christa Reinig og Angelika Mechtel står for en aggressiv feminisme i sine verker. Elisabeth Plessen behandler farsrollen i det moderne samfunn. Prosalitteraturen opplevde en av sine største suksesser med Patrick Süskinds Das Parfum (1985). Dens postmodernistiske karakter viser seg ved at den åpner seg mot trivialformer som gyser- og kriminalromanen, og ved at den imiterer tidligere stilformer (Kleist, Grass). Andre sentrale navn fra 1980-årene er prosaforfatterne Sten Nadolny og Brigitte Kronauer. Også i lyrikken merker man tendensen bort fra det politiske og en hang til en ny subjektivitet, f.eks. hos Günter Herburger.

Etter 1945 ble all kulturpolitikk i Øst-Tyskland underordnet partipolitikken. Litteraturen fikk som sin offisielle oppgave å bidra til den sosialistiske oppbygging av den nye østtyske staten. Man dyrket en ny «sosialistisk realisme» som inngikk som en del av den politiske kommunismen og dens propagandaapparat. Oppgjøret med fascismen og den sosialistiske bevisstgjøring var det sentrale i den tidlige DDR-litteraturen. En rekke av de tyske forfatterne som var blitt drevet i eksil av Hitler, vendte tilbake og slo seg ned i DDR med håp om å kunne oppleve en antifascistisk og demokratisk utvikling her, bl.a. Johannes R. Becher, Bertolt Brecht, Stephan Hermlin, Stefan Heym, Peter Huchel, Anna Seghers, Arnold Zweig.

Den første fasen (1949–61) er preget av viljen til oppbygging av sosialismen. Etter sovjetisk mønster ble det skrevet en rekke Aufbau-Romane, hvor den såkalte «positive helt» i idealiserende fremstillinger går seirende ut av konflikten med reaksjonære krefter. Det er litteratur som skildrer de problemer arbeiderklassen og den sosialistiske staten hadde å kjempe med, hvor enkeltindividet innordner seg fellesskapet. Bertolt Brecht, hvis verker nå fikk internasjonal betydning, skapte et kulturpolitisk og kunstnerisk høydepunkt i DDRs tidlige fase med grunnleggelsen av teateret Berliner Ensemble i 1949. Her oppførte han de stykkene han hadde skrevet i eksil, og hans teater ble et viktig incitament for teatre langt utenfor det tyske språkområdet.

Etter arbeideroppstanden i Berlin i 1953 og Ungarn i 1956 kom det et lite glimt av avstalinisering. Heiner Müllers drama Der Lohndrücker og Stefan Heyms roman Fünf Tage im Juni er uttrykk for dette ideologiske pustehullet.

Den andre fasen (1961–71) ble preget av byggingen av Berlin-muren i 1961 som førte til en forsiktig liberalisering. Litteraturen fikk et mer individuelt preg og kunne ytre en forsiktig kritikk uten å sette noe spørsmålstegn ved systemet som sådant. Heiner Müller, Peter Hacks, Erwin Strittmatter og Christa Wolf er sentrale navn i drama og prosa. I lyrikken er de fremste navnene Günter Kunert, Sarah Kirsch, Wolf Biermann, Peter Huchel. I en klasse for seg hører lyrikeren og epikeren Johannes Bobrowski som aldri spilte på lag med myndighetene. Fra 1965 merker man en hardere kurs. Forfattere som Biermann og Kirsch ble, sammen med filosofen Robert Havemann, offentlig kritisert for sin «borgerlige, skeptiske ideologi». Men mange forfattere begynte å sprenge rammene for den sosialistiske realismen i snevrere forstand. Etter hvert ble det rent litterære like viktig som det ideologiske. Viktige dokumenter fra slutten av denne perioden er Jakob der Lügner av Jurek Becker og Nachdenken über Christa T. av Christa Wolf. Andre fremtredende navn er Günter de Bruyn, Volker Braun, Stefan Heym, Peter Hacks og Heiner Müller.

Den tredje fasen (1971–1990) ble innledet med SED-sjefen Honeckers tale på den 8. partikongressen i 1971, hvor han åpnet for en kulturpolitikk «uten tabuer» så lenge den er tuftet på sosialistisk grunn. Fremtredende forfattere i denne perioden er Ulrich Plenzdorf, Stefan Heym, Volker Braun. Irmtraud Morgner og Brigitte Reimann behandlet kvinnespørsmål i sine romaner. I 1976 oppstod en ny isfront mellom myndigheter og forfattere. Etter en turné i Vest-Tyskland ble Wolf Biermann nektet innreise. Flere av DDRs kunstnere protesterte, noen forlot landet, bl.a. Jurek Becker, Sarah Kirsch, Günter Kunert, Hans Joachim Schädlich. De siste årene før murens fall viser et utydelig litteraturlandskap. Mange av forfatterne deltok i den stille revolusjonen som førte frem til 1989, som Christoph Hein, Heym og Wolf. Krisestemningen lar seg avlese i mye av litteraturen, særlig i mange dramatiske verker som er preget av resignasjon, skuffelse og bitterhet og av katastrofestemning. Mange av dem som i ettertid betraktet seg som opposisjonelle (Wolf, Heym, Hermlin), hadde riktignok hatt sine konflikter med regimet, men de hadde også vært privilegert. Noen forfattere talte for at DDR skulle bestå, til og med etter 9. november 1989. Det gjaldt bl.a. den mangeårige formann i forfatterforeningen, Hermann Kant, og Stephan Hermlin.

Oppløsningen av Øst-Tyskland og gjenforeningen av de to tyske statene i 1990 betydde en omveltning i tysk kulturliv. Mange forfattere måtte tåle sterk kritikk for at de hadde sviktet sin oppgave som talerør for folket og bare halvhjertet og uten personlig risiko hadde kritisert det gamle regimet. Spesielt gjaldt det dem som til siste stund hadde bidratt til å holde liv i illusjonen om «sosialismen med et menneskelig ansikt». Et tema som raskt dukket opp, var spørsmålet om i hvilken grad DDR-forfatterne hadde vært involvert i det hemmelige overvåkingspolitiet Stasis virksomhet. Denne diskusjonen toppet seg med Christa Wolfs beretning Was bleibt (1990), hvor hun skildrer hvordan hun selv ble overvåket av Stasi uten å nevne at hun selv en periode hadde vært engasjert i Stasis overvåking. Med dette verket ble det klart hvilken motsetningsfylt situasjon de intellektuelle i Øst-Tyskland hadde levd i. En viktig deltaker i debatten var også Monika Maron, som i romanen Stille Zeile sechs (1991) behandler ideologidannelsen og retorikken i DDR.

Etter 1989 oppstod det raskt et eget begrep for litteraturen som ble skrevet i kjølvannet av gjenforeningen: Wendeliteratur («vendepunktlitteratur»). Begrepet omfatter litterære og publisistiske arbeider som befatter seg med tysk enhet og den nye situasjonen for menneskene i den østlige og vestlige delen av Tyskland. Temaet er blitt behandlet i alle typer litteratur, og så godt som alle betydelige forfattere og skribenter har kommentert die Wende i sine verker. Grunnen til at denne litteraturen overlevde inn i det 21. århundre er at de politiske og økonomiske problemene som gjenforeningen medførte, ikke ble løst.

Til de sentrale bidragene til sjangeren kan nevnes Hermann Kants Kormoran (1994), et tilbakeblikk på et land som ikke lenger har noen fremtid, Christoph Heins Willenbrock (2000), en fremstilling av hvordan mafiametoder fra Øst-Europa blir overført til Vesten etter murens fall, Thomas Brussigs Helden wie wir (1995), hvor gjenforeningen behandles på en grotesk og absurd måte. Også Günter de Bruyns samling av foredrag, Jubelschreie, Trauergesänge (1991), upretensiøse og selvkritiske refleksjoner over tysk identitet, er viktig i denne sammenheng. Günter Grass inntar en særegen posisjon. Han har hele tiden stilt seg kritisk til gjenforeningen og uttrykt det i tallrike essayer og pamfletter (Ein Schnäppchen namens DDR, 1993).

Gjenforeningen avfødte også en erindringslitteratur som betrakter Tysklands historie i et større perspektiv. Her er Günter Grass' Mein Jahrhundert (1999) sentral, ved siden av Walter Kempowskis Echolot (1993), en monumentalt anlagt dokumentasjon på tiden fra 1943 (katastrofen ved Stalingrad).

Viktige litterære bidrag kommer også fra en yngre generasjon forfattere som trer frem i 1990-årene, og som ikke er samfunnskritikere på samme måten som den eldre generasjonen. Lyrikeren Durs Grünbein hører til de unge som har sine forbilder i antikkens litteratur, og som interesserer seg for moderne europeisk estetikk.

En viktig utviklingstendens innenfor litteraturen representerer forfattere som ikke er av tysk avstamning, men gjerne tredje eller fjerde generasjons innvandrere. Det dreier seg om en «litteratur mellom kulturene», ofte av forfattere av tyrkisk avstamning. Den har sin egen profil og forbinder forskjellige kulturelle elementer. Den rumensk-tyske litteraturen hører med i dette bildet (Herta Müller, Richard Wagner).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.