Else Lasker-Schüler

Faktaboks

Else Lasker-Schüler
uttale:
lˈasker-schˈüler
født:
11. februar 1869, Wuppertal
død:
22. januar 1945, Jerusalem
Else Lasker-Schüler som prins Jussuf (1912)
Else Lasker-Schülers illustrasjon til lyrikksamlingen "Gesammelte Gedichte" (1917)
Førsteutgaven av "Menschheitsdämmerung" (1920)

Else Lasker-Schüler var en tysk forfatter. Hun var en av de mest prominente tyskspråklige kvinnelige lyrikerne før 1945 og hører til den tyske kanon. Litteraturhistorisk regnes forfatterskapet til ekspresjonismen og eksillitteraturen.

Biografi

Elisabeth Schüler, som hun opprinnelig het, vokste opp i Wuppertal. I 1894 giftet hun seg med Berthold Lasker (1860–1928) og flyttet til Berlin, hvor hun tok fatt på en kunstnerisk utdannelse. I Berlin fikk hun innpass i et litterært miljø (hun var blant de mange kunstnere som frekventerte Romanisches Café) og skrev sine første dikt. I 1903 giftet hun seg med forfatteren Herwarth Walden (1878–1941). I 1910 etablerte ekteparet det ekspresjonistiske tidsskriftet Der Sturm, hvor blant annet Ein alter Tibetteppich, et av hennes mest kjente dikt, ble publisert for første gang.

I Berlin var Lasker-Schüler en kjent kunstnerpersonlighet, og hun hadde kontakt med en rekke kunstnere, blant annet Franz Marc, Georg Trakl, Theodor Däubler, Gottfried Benn, Franz Werfel, Karl Kraus, René Schickele og Peter Hille (1854–1904). Innblikk i disse årene og i Berlins bohem gis av bøkene Das Peter-Hille-Buch (1906), som handler om hennes vennskap og samarbeid med Peter Hille, og Mein Herz (1912), hvor hun portretterer Berlins litteraturbohem. Hun kalte seg Prinz von Theben (som også er tittelen på en diktsamling som kom ut i 1914) og ble oppfattet som svært eksentrisk og ukonvensjonell. Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, emigrerte hun til Sveits, fra 1939 bodde hun Jerusalem, hvor hun døde i 1945.

Else Lasker-Schüler var, som flere av de ekspresjonistiske forfatterne, også utdannet billedkunstner og etterlot seg en rekke tegninger, mange av dem i postkortformat.

Forfatterskap

Else Lasker-Schülers litterære verk er eksperimentelle og forener sanselighet, visjonære drømmer, en lengsel etter det eksotiske og orientalske samt viser en økende beskjeftigelse med jødedommen. Sentralt i forfatterskapet står også en utpreget iscenesettelse av det lyriske jeg og av forfatterens egen person. Dette viser seg blant annet i Das Peter-Hille-Buch og, ikke minst, i kunstskikkelsen prins Jussuf av Theben, som har gitt tittel til lyrikksamlingen Prinz von Theben (1914), som hun tegnet – og som hun iscenesatte seg selv som.

Lyrikk

Lasker-Schüler debuterte i 1902 med diktsamlingen Styx, som fortsatt bærer preg av impresjonismen. Først med Der siebente Tag (1905) framtrer forfatterens særpregede poetiske språk, kjennetegnet av frie rytmer, uregelmessige strofer, rike på metaforer og varierte motiv. I 1911 kom diktsamlingen Meine Wunder som hyller kjærligheten og sanseligheten. I Hebräische Balladen (1913) beskjeftiger hun seg med jødedommen. Interessen for det eksotiske og orientalske danner bakteppet for samlingen Prinz von Theben (1914), som også gir innblikk i hennes eksperimentelle iscenesettelser.

Sin siste diktsamling skrev hun i eksil i Jerusalem: Mein blaues Klavier (1943, norsk gjendikting ved Åse-Marie Nesse Mitt blå klaver (1990)), som inneholder noen av hennes mest kjente dikt, blant annet diktet som har gitt samlingen sin tittel.

Prosa og dramatikk

Lasker-Schüler skrev også prosa og dramatikk. Som i lyrikken bearbeider hun her orientalsk stoff og jødisk religiøsitet. Die Nächte der Tino von Bagdad (1907) er en samling fortellinger med orientalske motiv, Das Hebräerland (1937) tematiserer drømmen om det hellige land i Palestina. Slik som Lasker-Schülers lyrikk stedvis kan leses som prosasekvenser, er også hennes prosa og dramatikk sjangeroverskridende. Dette gjenspeiles blant annet i Konzert (1932), som består av essays, dikt og prosa.

Skuespillet Die Wupper (1909, uroppført privat i Berlin i 1919, offentlig i 1927) skiller seg fra resten av Lasker-Schülers produksjon. Gjennom en kombinasjon av nærmest naturalistiske scener med visjonære og drømmeaktige sekvenser skildres livet i en fabrikkby i Wuppertal. Teaterstykket Arthur Aronymus und seine Väter (skrevet i 1932, uroppført i Sveits i 1936), basert på prosaskissen Arthur Aronymus, fiksjonaliserer hun familiehistorien til forfatterens far og tematiserer jødisk liv og lidelse. I 1940 skrev hun tragedien Ichundich, som forble fragment (publisert først i utdrag, først i 1969 i komplett utgave, 1979 uroppført), hvor hennes egen politiske samtid framstilles som en helvetesreise, blant annet med motiver fra Johann Wolfgang von Goethes Faust.

Betydning

Else Lasker-Schüler var anerkjent som en betydelig lyrisk begavelse i sin egen samtid. Hun var blant de lyrikere som Kurt Pinthus inkluderte i diktantologien Menschheitsdämmerung (1919), ekspresjonismens banebrytende diktsamling. Maleren Franz Marc, som hun kjente personlig, illustrerte flere av hennes dikt.

Som for mange andre tyske forfattere ble 1933, da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland, et dramatisk biografisk og kunstnerisk brudd: I 1932 ble hun tildelt den prestisjetunge Kleist-prisen for sitt litterære verk, et år senere var hun på flukt. I eksil var den litterære gjennomslagskraften begrenset, og først etter andre verdenskrig ble forfatterskapet igjen lest og verdsatt. Etter 1995 har hennes tegninger blitt vist i en rekke kunstutstillinger i Tyskland og i andre land.

Flere av hennes dikt hører til den tyskspråklige kanon. Av teaterstykkene er det først og fremst Die Wupper som spilles. I anledning 150-årsjubileet for forfatterens fødsel i 2019 ble Ichundich oppført i hennes fødeby, Wuppertal, og samme år ble Johannes Harneits (1963–) operaadapsjon uroppført i Hamburg. Flere av hennes dikt er tonesatt (blant annet Tenet av David Philip Hefti, 2006).

Forfattere som blant annet Elfriede Jelinek og Reiner Kunze har framhevet Lasker-Schüler som inspirasjon for eget verk. Hennes liv har inspirert blant annet filmskaperne Georg Brintrup (Ich räume auf, 1979, der tittelen stammer fra et essay hvor Lasker-Schüler gikk i rette med litterære institusjoner i sin samtid) og Amos Gitai (Berlin Jerusalem, 1989).

Forfatterskapet er tilgjengelig gjennom en rekke utgaver, også historisk-kritiske edisjoner. Også hennes betydelige brevveksling er utgitt. Det har blitt skrevet en rekke biografier om forfatteren, og det eksisterer en omfattende forskningslitteratur. Siden 1994 har Else Lasker-Schüler-prisen blitt delt ut til lovende kvinnelige lyrikere.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg