Faktaboks

William Shakespeare
Uttale
ʃˈeikspiə
Født
1564, døpt 26. april 1564 i Warwickshire, England. Fødselsdato er ukjent.
Død
23. april 1616, Warwickshire, England
William Shakespeare

William Shakespeare. Portrett fra tittelsiden til en skuespillutgave fra 1623.

William Shakespeare
Av .
Lisens: fri
William Shakespeare
Det såkalte Chandosportrettet anses av mange å være den mest troverdige gjengivelsen av Shakespeares utseende. Portrettet tilskrives John Taylor (ca. 1580–1653) og dateres til ca. 1610. Det har katalognummer 1 i National Portrait Gallery i London.
Av /National Portrait Gallery.
William Shakespeare

Forsiden til en førsteutgave av Hamlet.

Av /NTB Scanpix ※.
Sluttscenen i The Winter’s Tale

Sluttscenen i The Winter’s Tale av Shakespeare, litografi av C. E. Doepler fra en oppførelse på Nationaltheater, Berlin, 1877.

Av /NTB Scanpix ※.
Shakespeare

Charles Laughton som Henry VIII i en film fra 1930-årene.

Av /NTB Scanpix ※.
Tresnitt fra Taming of the Shrew

Den nest siste scenen i Taming of the Shrew av William Shakespeare, tresnitt i en engelsk utgave fra 1635.

Tresnitt fra Taming of the Shrew
Av .
Lisens: fri

William Shakespeare var en engelsk dikter, og regnes som verdenslitteraturens største dramatiker siden antikken. Blant hans mest kjente stykker er Hamlet, Macbeth og Romeo og Julie. Shakespeares verker har forblitt populære og relevante i århundrer, delvis grunnet deres åpenhet for nytolking og tilpassing.

Biografi

Han ble født i Stratford-upon-Avon. Faren, John Shakespeare, var hanskemaker og lærvarehandler, og ble i 1568 borgermester (bailiff). Moren, Mary Arden, var av velstående bondeslekt.

William Shakespeare gikk sannsynligvis på byens latinskole, men etter 1576 kom faren i økonomiske vanskeligheter, og utdanningen ble deretter kanskje mer tilfeldig. Trekk ved hans tidlige skuespill bærer preg av kjennskap til datidens latinpensum.

Shakespeare giftet seg i 1582 med den åtte år eldre Anne Hathaway. I 1583 døpte de sin datter Susanna, og i 1585 tvillingene Hamnet og Judith. Hamnet døde i 1596. Årene 1585–1592 i Shakespeares liv (“the lost years”) vet vi ingenting sikkert om. I 1592 kom det et utfall mot ham i et skrift av Robert Greene, som viste at han begynte å bli kjent både som skuespiller og dramatiker i hovedstaden.

Lyriker

Bred anerkjennelse vant han først som lyriker. Han utgav i 1593 det fortellende erotiske diktet Venus and Adonis og året etter et lignende, The Rape of Lucrece, begge tilegnet hans aristokratiske sponsor, den 19–20-årige jarlen av Southampton. Sannsynligvis skrev han også i 1590-årene de fleste av en serie på 154 sonetter, som ble trykt i 1609.

Det er delte meninger både om gruppering og betydning hos sonettene. Tradisjonelt antar man at de første 126 av dem er viet en ung, vakker og mann, som blir oppfordret til å føre sin (adels-)slekt videre, mens de resterende omtaler blant annet en "mørk skjønnhet" og en kjærlighetsrival. Det er uenighet om hvorvidt sonettene bør leses selvbiografisk eller som dramatiske dikt med oppdiktede karakterer.

Dramatiker og skuespiller

I utkantene av London var det i 1590-årene fire faste teatre, og flere kom til. Skuespillerne var organisert i trupper under beskyttelse av adelsmenn og av hoffet. Shakespeare tilhørte fra 1594 «the Lord Chamberlain's Men», som i 1599 bygde sitt eget teater, The Globe, og som ved Jakob 1s tronbestigelse i 1603 ble «the King's Men». De overtok i 1608 også Blackfriars, et innendørsteater med et mer velstående publikum.

Shakespeare selv opptrådte som skuespiller i egne og andres stykker frem til 1603, men kanskje helst i mindre roller. Han skrev stadig nye skuespill, men bare for sin egen trupp. I 1598 ble han omtalt som den fremste blant engelske dramatikere.

Teaterinteressen var stor i tiden, og Shakespeare tjente gode penger, fra 1599 også som teateraksjonær. Familien steg sosialt; faren ble anerkjent som «gentleman» i 1596 og fikk sitt våpenskjold, og året etter kjøpte Shakespeare New Place, det fornemste huset i Stratford. Omtrent i 1611 trakk han seg tilbake til Stratford, hvor han kan ha skrevet sine siste skuespill. Han døde 23. april 1616 og ble gravlagt i sognekirken.

Navnetrekk og avbildninger

Hans navnetrekk er bevart i seks underskrifter på rettslige dokumenter, blant annet hans testament, og muligens er tre manuskriptsider av et sammensatt skuespill (Sir Thomas More) i hans håndskrift. Ellers er ingen av hans egne papirer funnet.

Heller ikke finnes det noen avbildninger av ham fra hans levetid. De tidligste er bysten i Stratford-kirken og kobberstikket på tittelsiden til den første samlede utgaven av hans skuespill, folioutgaven av 1623. Andre bilder som hevdes å forestille Shakespeare er de såkalte Chandos- og Cobbe-portrettene.

Shakespeares dramatikk

Den første samlede utgaven av Shakespeares verker, folioutgaven (The First Folio), kom ut i 1623, syv år etter Shakespeares død. Den inneholder 36 skuespill. Bare Pericles og The Two Noble Kinsmen er utelatt av de verker som regnes for iallfall delvis Shakespeares (i begynnelsen og slutten av sin karriere samarbeidet han ofte med andre forfattere).

18 av de 36, pluss Pericles, ble trykt enkeltvis i Shakespeares levetid i mindre format, de såkalte kvartutgaver (Quartos).

Manuskriptene tilhørte det teaterselskap som kjøpte dem, og ikke alle tenkte på skuespill som litteratur. Derfor er de første trykte tekstene i noen tilfeller blitt til på grunnlag av mangelfulle avskrifter, og man har stått overfor mange redaksjonelle problemer. For eksempel kan skuespill som finnes i både kvarte- og folioutgave ha mange større og mindre tekstulikheter.

Det er også vanskelig å vite når skuespillene ble skrevet, og man må ofte ty til indirekte bevis, for eksempel hentydninger til aktuelle begivenheter og ikke minst stilistiske kriterier: Shakespeare gikk med årene mer og mer over fra rim til blankvers, som ble stadig ledigere.

Sjanger og handling

I folioen er stykkene delt inn i tre kategorier som har blitt stående: komedier, historiespill og tragedier (comedies, histories, tragedies). Komediene har ofte handling lagt til Italia eller andre sydlige land og ender alltid med et bryllup. Historiene tar for seg Romerriket, oldtidens Aten og syklusen av Engelske middelalderkonger. Tragediene henter handling fra mange ulike tider og steder og ender som regel med flere dødsfall.

Shakespeares sjangerdefinisjoner er fleksible og han kunne blande trekk fra flere typer skuespill i ett og samme stykke. For eksempel starter både Othello og Romeo og Julie tilsynelatende som komedier, men ender som tragedier, mens stykker som er klassifiserte som tragedier i kvarteutgaver blir kalt historiespill i 1623-folioen.

Slik det var vanlig den gang, lånte Shakespeare de aller fleste av sine handlinger og karakterer fra eldre kilder, blant annet Holinsheds engelske krøniker, Plutarks livsbeskrivelser, engelske og italienske noveller og tidligere skuespill.

Tematikker og motiver

Shakespeare skrev i en humanistisk renessansekontekst der retorikk, historie og moralfilosofi sto i sentrum. Hans verker handler ofte om hva det vil si å være menneske, men de er ikke dogmatiske og sjelden direkte dømmende. Han er kjent for å speile "naturen", det vil si menneskenaturen, samfunnet, virkeligheten, med alle sine problemer og paradokser, og la leseren eller publikum gjøre seg opp sin egen mening.

I historiespillene figurerer klassiske ledere som Julius Cæsar og Kleopatra, og middelalderkonger som Rikard 3. og Henrik 5. Deres utfordringer som herskere og de moralske dilemmaer de opplever handler på indirekte vis om Shakespeares samtid. I komediene opptrer typiske hindringer som må overstiges for at de elskende skal få hverandre, mens i tragediene vil skjebnen eller scenefigurenes egne feilgrep føre til deres undergang.

Uansett sjanger er det illusoriske og tvetydige gjennomgående trekk hos Shakespeare: "all verden er en scene" (Som dere vil ha det), identiteter og kjønn flyter over i hverandre (En forvekslingskomedie, Helligetrekongersaften), sansene narres av magi (Stormen, En midsommernattsdrøm) og hekser gir spådommer som kan tolkes på motstridende vis (Macbeth). Andre temaer inkluderer rasisme og intoleranse (Othello, Kjøpmannen i Venedig), krig og storpolitikk (Henrik 5., Antonius og Kleopatra), overdreven ambisjon (Macbeth), skadelig sjalusi (Et vintereventyr, Othello) og lykkelig eller ulykkelig kjærlighet (Som dere vil ha det, Romeo og Julie).

Skuespillene er kjent for sine tydelig avtegnede karakterer, utstyrt med det som kan minne om moderne, individualisert psykologisk dybde, hvor den handlingslammede Hamlet er det mest berømte eksempelet. Der er også flere resurssterke og komplekse kvinnelige karakterer, som Rosalind og Portia i henholdsvis Som dere vil ha det og Kjøpmannen i Venedig, eller Lady Macbeth i Macbeth.

Språket

Engelsk språk på Shakespeares tid var tøyelig og plastisk, og han utnyttet dets muligheter på særdeles kreativt vis. Stykkene og diktene står i et spenn mellom fast form og klassisk retorikk på den ene siden og eksperimentering, ordspill og oppfinnsomhet på den andre.

Ettertidens syn

Shakespeares popularitet har alltid vært stor, men i perioden 1660–1800 tillot man seg å forandre ganske mye på hans stykker etter den herskende klassisistiske smak. Det dypt tragiske Kong Lear, for eksempel,fikk en lykkelig slutt.

Skuespilleren David Garrick innledet på 1700-tallet en Shakespeare-dyrkelse som senere har holdt seg. Shakespeare har nå status som uoffisiell engelsk nasjonalskald, og er fast innslag på pensum i de fleste engelsktalende land så vel som på teaterscener over hele verden. Ord og uttrykk fra skuespillene har gått inn engelsk dagligtale. Shakespeares verker kan neppe lenger vurderes som gode eller dårlige, men har blitt en etablert del av kulturen. De tas ofte til inntekt for motstående verdensbilder, både konservative og progressive.

Shakespeares teaterstykker er nå å finne på scenen i både tradisjonelle og radikale versjoner og finnes i mange ulike sjangere og medium, fra film til billedkunst, tegneserier og manga. På lik linje med bibelen og andre sentrale tekster har Shakespeare blitt et etablert referansepunkt og opptrer som hentydning eller allusjon i utallige tekster av alle slag.

Mottagelse og oversettelse

Shakespeare er det utvilsomt mest studerte forfatterskapet i den engelske språksfæren. I likhet med tolkninger i teateret gjenspeiler forskningen utviklinger i kulturen over tid, gjennom et bredt og variert spekter av interesser.

Romantiske poeter i England og andre land beundret Shakespeare, og oversettelser på tysk fra slutten av 1700-tallet var med på å gjøre Shakespeare kjent som poet og dramatiker i Europa. På 1800-tallet var Shakespeares skuespill ofte gjenstand for karakterstudier og ble ansett som moralsk høyverdige. Rundt starten av 1900-tallet gjorde tekststudier framgang i å datere stykkene og produsere solide, redigerte utgaver. Tekststudier søker fremdeles blant annet å finne svar på hvilke av de ulike kvarte- og folioutgavene som i størst grad gjenspeiler skuespillenes opprinnelige form. Tidlig på 1900-tallet var ble det også moteriktig å se stykkene i lys av Freud og psykoanalysen (Freud var selv tilhenger av Shakespeare).

Senere studier har reflektert de gjeldende verdensbilder. Akademiske arbeider som Jan Kotts Shakespeare vår samtidige (på norsk i 1965) hadde stor innflytelse på teateret og var direkte inspirasjon for Peter Brooks minimalistiske sceneversjoner.

Moderne Shakespeare-forsking dreier seg blant annet om kjønn, rase, seksualitet, postkoloniale perspektiver og miljø.

Shakespeares vedvarende popularitet skyldes blant annet stykkenes åpenhet for nytolkning, men Britisk globalt kulturhegemoni i kolonitiden har også bidratt til at Shakespeare er på pensum og teaterscener i alle verdenshjørner.

De tidligste oversettelser av betydning til nordiske språk var seks skuespill av nordmannen Niels Rosenfeldt i 1790 og 1792. I tiden 1923–1942 ble 22 av skuespillene utgitt i en norsk riksmålsutgave, og Henrik Rytters oversettelse av 23 skuespill til nynorsk utkom i 1932–1933.

Halldis Moren Vesaas oversatte tre skuespill til nynorsk mellom 1964 og 1980. André Bjerke oversatte 11 av skuespillene, mest komedier. Disse er tatt opp i den første fullstendige utgaven av samtlige skuespill på norsk (bokmål/riksmål), som kom i 1995–1997.

Edvard Hoem har oversatt noen av de sentrale verkene til nynorsk. Sonettene er kommet i norsk gjendiktning ved Ragnvald Skrede (1972) og Erik Bystad (2004).

Skuespill

Richard III
Det historiske dramaet Richard III viser hertugen av Gloucesters blodige vei til Englands trone. Kongen plages av nattlige mareritt. Maleri av Nicolai Abildgaard (1787).
Av /Nasjonalmuseet.
Helligtrekongersaften
Twelfth Night or What You Will (Helligtrekongersaften) er en forviklingskomedie, uroppført trolig 1602. Fra Nationaltheatrets oppsetning 1976.
Av /DEXTRA Photo.
Lisens: CC BY SA 4.0
Skrevet Tittel Utgitt
1589-91 Titus Andronicus 1594
The Comedy of Errors (En forvekslingskomedie) 1623
2 Henry VI (Henrik VI Del 2) 1594
3 Henry VI (Henrik VI Del 3) 1595
1591-92 1 Henry VI (Henrik VI Del 1) 1623
1592-93 Richard III (Rikard 3.) 1597
1593-94 The Two Gentlemen of Verona (To herrer fra Verona) 1623
The Taming of the Shrew (Troll kan temmes) 1623
1594-95 Love's Labour's Lost (Kjært besvær forgjeves) 1598
King John (Kong Johans liv og død) 1623
1595-96 Richard II (Rikard II) 1597
Romeo and Juliet (Romeo og Julie) 1597
A Midsummer Night's Dream (En midtsommernatts drøm) 1600
1596-98 1 Henry IV (Henrik IV Del 1) 1598
2 Henry IV (Henrik IV Del 2) 1600
The Merry Wives of Windsor (De lystige koner i Windsor) 1602
The Merchant of Venice (Kjøpmannen i Venedig) 1600
1598-99 Much Ado About Nothing (Stor ståhei for ingenting) 1600
1599 Henry V (Henrik V) 1600
Julius Cæsar 1623
1599-1600 As You Like It (Som dere vil ha det) 1623
1600-01 Hamlet 1603
Twelfth Night (Helligetrekongersaften) 1623
1601-02 Troilus and Cressida (Troilus og Kressida) 1609
1602-03 All's Well That Ends Well (Når enden er god, er allting godt) 1623
1604 Measure for Measure (Like for like) 1623
Othello 1622
1605 King Lear (Kong Lear) 1608
1606 Macbeth 1623
1606-07 Antony and Cleopatra (Antonius og Kleopatra) 1623
1607-08 Timon of Athens (Timon fra Aten) 1623
Coriolanus 1623
Pericles (Perikles) 1609
1609-10 Cymbeline 1623
1610-11 The Winter's Tale (En vinterfortelling) 1623
1611 The Tempest (Stormen) 1623
1612-13 Henry VIII (Henrik VIII) 1623

Dessuten skrev Shakespeare sannsynligvis The Two Noble Kinsmen (ca. 1613) i samarbeid med John Fletcher. Rekkefølgen og dateringen for skuespillenes tilblivelse er i mange tilfeller usikker.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • De Grazia, Margreta & Stanley Wells, red.: The Cambridge companion to Shakespeare, 2001
  • Keinänen, Nely & Per Sivefors, red.: Disseminating Shakespeare in the Nordic Countries, 2022
  • Keinänen, Nely & Per Sivefors, red.: Reconstructing Shakespeare in the Nordic Countries, 2023
  • Kermode, Frank: Shakespeare's Language, 2000
  • Shapiro, James: Contested Will, 2010
  • Smidt, Kristian: Den mangfoldige Shakespeare, 2000
  • Smith, Emma: This is Shakespeare, 2019
  • Wells, Stanley: Shakespeare for alle tider, 2003

Kommentarer (2)

skrev Victoria Brattås

Hei!Lenken Anne Hathaway (http://snl.no/Anne_Hathaway) leder i dette tilfellet til feil Anne Hathaway...

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg