William Shakespeare

Han ble født i Stratford-upon-Avon. Faren, John Shakespeare, var hanskemaker og lærvarehandler, og ble i 1568 borgermester (bailiff). Moren, Mary Arden, var av velhavende bondeslekt.

William Shakespeare gikk sannsynligvis på byens latinskole, men etter 1576 kom faren i økonomiske vanskeligheter, og utdanningen ble deretter kanskje mer tilfeldig. En omstridt teori går ut på at han som 17-åring befant seg under navnet Shakeshafte som lærer og muligens skuespiller i huset til en katolsk familie i Lancashire.

Shakespeare giftet seg i 1582 med den åtte år eldre Anne Hathaway. I 1583 døpte de sin datter Susanna, og i 1585 tvillingene Hamnet og Judith. Hamnet døde i 1596. Årene 1585–1592 i Shakespeares liv (“the lost years”) vet vi ingenting bestemt om. Det har vært gjettet på at han på et eller annet tidspunkt sluttet seg til en omreisende teatertrupp. Men i 1592 kom det et utfall mot ham i et skrift av Robert Greene, som viste at han begynte å bli kjent både som skuespiller og dramatiker i hovedstaden.

Folioutgaven inneholder 36 skuespill. Bare Pericles og The Two Noble Kinsmen er utelatt av de verker som regnes for iallfall delvis Shakespeares (i begynnelsen og slutten av sin karriere samarbeidet han av og til med andre forfattere).

18 av de 36, pluss Pericles, ble trykt enkeltvis i Shakespeares levetid i mindre format, de såkalte kvartutgaver (Quartos).

Manuskriptene tilhørte det teaterselskap som kjøpte dem, og man tenkte ikke egentlig på skuespill som litteratur. Derfor er de første trykte tekstene i noen tilfeller blitt til på grunnlag av mangelfulle avskrifter, og man har stått overfor mange redaksjonelle problemer.

Det er også vanskelig å datere skuespillenes tilblivelse, og man må ofte ty til indirekte bevis, for eksempel hentydninger til aktuelle begivenheter og ikke minst stilistiske kriterier: Shakespeare gikk med årene mer og mer over fra rim til blankvers, som ble stadig ledigere.

Shakespeares popularitet har alltid vært stor, men i perioden 1660–1800 tillot man seg å forandre ganske mye på hans stykker etter den herskende klassisistiske smak.

Skuespilleren David Garrick innledet en Shakespeare-dyrkelse, som senere har holdt seg. Men det var først de tyske romantiske kritikere i tiden omkring 1800, Johann Gottfried von Herder, Johann Wolfgang von Goethe og August Wilhelm von Schlegel, som oppdaget Shakespeare som den geniale seer og poet. De så på hans verker som diktning snarere enn som teater.

På 1900-tallet er det særlig i den sceniske tolkning av Shakespeare man har søkt nye veier, ofte gjennom en drastisk modernisering av drakter og utstyr eller en radikal forenkling av scenebildet. Spillestilen har tendert mot det dristige og usentimentale.

Stratford i England og byer av samme navn i Canada og USA har nå egne Shakespeare-teatre hvor det hvert år blir oppført et utvalg av mesterens verker, og en kopi av det gamle Globe-teateret er oppført i London omtrent der det opprinnelig lå.

Ellers har filmen åpnet muligheter for å anskueliggjøre mye som teateret bare har kunnet antyde.

I forskningen har ikke minst sammenlignende tekststudier og ortografiske og typografiske undersøkelser ført til interessante slutninger, blant annet når det gjelder de eldste utgavenes forhistorie, datering og pålitelighet. Elektronisk databehandling av ordforrådet hos Shakespeare har resultert i utførlige nye konkordanser.

Spesielle forskningsinstitutter finnes ved University of Birmingham og i Washington D. C. (The Folger Shakespeare Library). I Storbritannia utgis det årlige Shakespeare Survey og i USA det tilsvarende Shakespeare Studies, tidsskriftet Shakespeare Quarterly og dessuten et Shakespeare Newsletter.

I Tyskland utkommer en Shakespeare Jahrbuch i Weimar. Av nye kommenterte utgaver av de enkelte verkene kan fremheves The Oxford Shakespeare, The New Cambridge Shakespeare og The New Arden Shakespeare. En god ettbindsutgave er The Riverside Shakespeare.

De tidligste oversettelser av betydning til nordiske språk var seks skuespill besørget av nordmannen Niels Rosenfeldt i 1790 og 1792. I tiden 1923–1942 ble 22 av skuespillene utgitt i en norsk riksmålsutgave, og Henrik Rytters oversettelse av 23 skuespill til nynorsk utkom i 1932–1933.

André Bjerke oversatte 11 av skuespillene, mest komedier. Disse er tatt opp i den første fullstendige utgaven av samtlige skuespill på norsk (bokmål/riksmål), som kom i 1995–1997.

Edvard Hoem har oversatt noen av de sentrale verkene til nynorsk. Sonettene er kommet i norsk gjendiktning ved Ragnvald Skrede (1972) og Erik Bystad (2004).

Om de mange og til dels fantastiske teorier som har vært fremsatt for å bevise at Shakespeares verker er skrevet av en annen, for eksempel Francis Bacon eller jarlen av Oxford, handler blant annet H. N. Gibson: The Shakespeare Claimants (1962). Den nyeste kandidaten, lansert i 2005, heter Sir Henry Neville.

• Les mer i artikkelen om Bacon-Shakespeare-striden.

Dessuten skrev Shakespeare sannsynligvis The Two Noble Kinsmen (ca. 1613) i samarbeid med John Fletcher. Rekkefølgen og dateringen for skuespillenes tilblivelse er i mange tilfeller usikker.

• Storbritannias litteratur

• Brown, Keith: Shakespeare : mannen, tiden, verket, 2. utgave, 1998
• De Grazia, Margreta & Stanley Wells, red.: The Cambridge companion to Shakespeare, 2001
• Frykman, Erik: Shakespeare, 1986
• Honan, Park: Shakespeare : a life, 1998
• Kermode, Frank: The age of Shakespeare, 2004
• Schoenbaum, S.: William Shakespeare : a compact documentary life, rev. ed., 1987
• Smidt, Kristian: Den mangfoldige Shakespeare, 2000
• Smidt, Kristian: Unconformities in Shakespeare's tragedies, 1989
• Wells, Stanley: Shakespeare for alle tider, 2003
• Vestens store tenkere, 2002