Ekspresjonisme, retning innen 1900-tallets billedkunst, arkitektur, litteratur, teater, film og musikk.

I første rekke betyr ekspresjonisme en malerisk modernisme med primitivistiske trekk i tysk, østerriksk og skandinavisk kunst i de første tiårene av 1900-tallet. Begrepets opprinnelse er omdiskutert, også hvilke kunstnere og kunstnergrupper som regnes med. Betegnelsen ble brukt av den tyske kunstkritikeren Herwarth Walden, utgiver av avantgardebladet Der Sturm, for å beskrive all moderne kunst som stod i motsetning til impresjonismen. Hvorvidt de franske fauvister skal regnes som ekspresjonister er omstridt, selv om betegnelsen først ble brukt om denne retningen. Fauvismens dekorative stil skiller seg fra det sterkere emosjonelle uttrykk i den tyske og østerrikske ekspresjonismen.

Ekspresjonismens tyske hovedgrupperinger er kunstnersammenslutningene Brücke og Der Blaue Reiter. Brücke ble grunnlagt i Dresden 1905 av Ernst Ludwig Kirchner, Erich HeckelKarl Schmidt-Rottluff og Fritz Bleyl. Også Max Pechstein og Otto Müller ble etter hvert fremtredende medlemmer. Gruppen virket i Berlin fra 1911 frem til den ble oppløst i 1913. Der Blaue Reiter ble grunnlagt 1911 i München og ble oppløst under den første verdenskrig. Gruppens leder og fremste teoretiker var Vassilij Kandinskij; andre tilsluttede var blant annet Franz Marc, August Macke, Alexej von Jawlensky og Gabriele Münter.

Andre betydningsfulle tyske ekspresjonister er Emil Nolde, Ludwig Meidner og Max Beckmann, mens Egon Schiele og Oskar Kokoschka regnes som hovedaktørene i den østerrikske ekspresjonismen. Franske Georges Rouault og russisk-litauiske Chaim Soutine leverte også fremtredende bidrag til bevegelsen. Blant de ledende ekspresjonistiske skulptører er Ernst Barlach, Wilhelm Lehmbruck og Käthe Kollwitz.

Ekspresjonistiske tendenser gjorde seg gjeldende i 1920-årene, for eksempel hos Henrik Sørensen og Axel Revold-elevene. I 1930-årene brøt en direkte påvirkning fra tysk ekspresjonisme igjennom ved Kirchner-eleven Rolf Nesch og for eksempel hos Bjarne EngebretSigurd Winge, Gert Jynge, Reidar Kraugerud, Kai Fjell og Arne Ekeland.

Ekspresjonismen ville uttrykke kunstnerens subjektive reaksjoner på virkeligheten. I reaksjon mot den klassiske tradisjonen forlot man ofte sentralperspektivet, og komposisjonen ble preget av uro og diskontinuitet. Menneskefremstillingen er (spesielt i den senere fasen av bevegelsen) avidealisert og deformert. Fargene er sterke, rene og ublandede og har en selvstendig og uttrykksbærende funksjon. Fargene gul-rød-orange og blå-grønn var vanlig, påført i rene flater. Tegningen hadde ofte hardt vinklede svarte konturer.

Ekspresjonismen var inspirert av afrikansk og eksotisk kunst, russisk og tysk folkekunst, og søkte det rå, uferdige i materialer og teknikk. Gode eksempler på dette finnes særlig i skulptur og tresnitt.

Som forløpere til ekspresjonismen regnes Vincent van Gogh, Paul Gauguin, Edvard Munch og James Ensor (av mange regnet som ekspresjonister). Etter den første verdenskrig ble kunsten mer realistisk og fikk et noe dempet uttrykk. I 1920-årene sluttet mange kunstnere seg til Neue Sachlichkeit eller til surrealistiske og abstrakte kunstretninger.

Ekspresjonismen inspirerte en rekke retninger som står i sterkere og svakere tilknytning til den: konstruktivisme, kubisme, futurisme og abstrakt kunst. Medlemmene av COBRA-gruppen regnes også som ekspresjonister. Etter den annen verdenskrig utvikles kunstretningen abstrakt ekspresjonisme i USA. I 1970- og 1980-årene dukker nyekspresjonismen opp i Vest-Tyskland med Neue Wilde.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.