Christoph Martin Wieland var en tysk forfatter, utgiver, filosof og oversetter. Han hører med blant de sentrale forfatterne i den tyske klassismen (Weimarer Klassik) og var en del av kretsen rundt Johann Wolfgang von Goethe i Weimar.

At Weimar utviklet seg til det kulturelle og litterære knutepunktet i Tyskland, skyldes i stor grad Wieland, som forfatter, utgiver og i kraft av sin vennlige og imøtekommende personlighet.

Christoph Martin Wieland var prestesønn og vokste opp i et pietistisk hjem. Sin første utdannelse fikk han hjemme, deretter på en pietistisk internatskole. Sommeren 1750 ble han kjent med Sophie von La Roche, en fjern slektning. De forlovet seg, men avbrøt forlovelsen i 1753.

Wieland studerte filosofi og jus, parallelt med at han skrev eposfragmentet Hermann (teksten ble først publisert i 1782). Hans talent ble oppdaget av Johann Jakob Bodmer, som inviterte ham til Sveits. Han var Bodmers gjest i Zürich 1752–1754, deretter ble han værende i Sveits som huslærer til 1759.

Etter noen år i byen Biberach ble han i 1769 professor for filosofi i Erfurt. I 1772 ble han ansatt ved hoffet i Weimar for å perfeksjonere oppdragelsen og utdannelsen av den unge hertug Karl August. Da hertugen ble myndig tre år senere, fikk Wieland en livslang pensjon og ble boende i Weimar resten av livet.

Wieland debuterte i 1752 med Die Natur der Dinge, et læredikt forfatter i aleksandriner. I rask rekkefølge fulgte blant annet eposet Der gepryfte Abraham (1753), dramet Lady Johanna Gray (1758) som det første tyske drama skrevet på blankvers , Cyrus (1759), som forble ufullendt, og Araspes und Panthea (1760), inspirert av Samuel Richardson. I Der Sieg der Natur über die Schwärmerei (1764) kommer hans påvirkning av rokokkotidens epikureiske livsfilosofi kommer til syne.

Wielands litterære hovedverk er Geschichte des Agathon (2 bind, 1766–1767), en utviklings- og dannelsesroman som fikk avgjørende betydning blant annet for Goethes Wilhelm Meister. Her fremstiller han sitt livsideal. Han hyller sanselivet og den naturlige livsglede, men fremhever samtidig fornuftens kontrollerende og foredlende rolle i menneskesinnet.

Handlingen utspiller seg i det antikke Hellas. I løpet av romanenen utvikler den unge hovedpersonen Agathon seg til å bli en moden og dermed også lykkeligere mann fordi fornuften blir en rettesnor for hans liv. Geschichte des Agathon regnes som den første utviklings- og dannelsesromanen i tyskspråklig litteratur og som en forløper til den psykologiske roman som Karl Philipp Moritz legger standarden for med sin Anton Reiser få år senere (4 bind, 1785–1790). Wieland omarbeidet verket to ganger, i 1773 og i 1794.

Det samme livsidealet som ligger til grunn for Geschichte des Agathon, inspirerte Wieland senere til versefortellingen Musarion, oder die Philosophie der Grazien (1768). Gjennom romanen Der goldne Spiegel (1772) ble hertuginne Anna Amalia von Sachsen oppmerksom på ham og inviterte ham til Weimar.

I den store brevromanen Aristipp und einige seiner Zeitgenossen (4 bind, 1800-1802) er inspirert av den greske filosofen Aristippos fra Kyrene, og er anlagt som en lang dannelsessamtale eller -dialog i brevs form.

Wieland var svært språkmektig og utmerket seg som en av de store skjønnlitterære oversetterne i sin tid. Han oversatte blant annet Aristofanes, Evripides, Horats, Lukian og hele 22 av Shakespeares dramaer til tysk. Han ga selv ut sine samlede verker, Sämmtliche Werke, i 42 bind fra 1794.

Stor betydning fikk også Wielands virke som tidsskriftredaktør. I 1773 grunnla han tidsskriftet Der Teutsche Merkur, som i høy grad bidro til å profilere Weimar som litterært sentrum. Tidsskriftet kom ut 1773-1779, Der Neue Deutsche Merkur 1790–1810. Også Briefe an einen jungen Dichter (1782 og 1784) vitner om hans viktige rolle i egen samtid. Han var videre en litteraturhistorisk viktig som utgiver av Sophie von La Roches Geschichte des Fräulein von Sternheim.

Sammen med Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich von Schiller og Johann Gottfried von Herder utgjorde Wieland "Weimars fire stjerner" ("das Viergestirn von Weimar"). Hans samtidige verdsatte hans betydning for utviklingen av en tysk nasjonallitteratur høyt. I motsetning til Goethe og Schiller ble Wielands forfatterskap lite lest utover på 1800- og på 1900-tallet.

Interessen for Wieland blomstret opp igjen i 2. halvdel av 1900-tallet etter at forfatteren Arno Schmidt presenterte ham blant annet i Nachrichten von Büchern und Menschen. Elf originale Radio-Essays (1955–1961) og i Zweite Zürcher Kassette. Das essayistische Werk zur deutschen Literatur in 4 Bänden (1988).

Litteraturhistorisk regnes Wieland som en av de som banet vei for klassismen. Hans eget litterære verk viser innflytelse både fra litterær rokokko og fra opplysningstiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.