Faktaboks

Martin Walser
Født
24. mars 1927, Wasserburg (ved Bodensjøen)
Død
28. juli 2023, Überlingen (ved Bodensjøen)
Martin Walser (2010)
Martin Walser (2010)

Martin Walser var en tysk forfatter. Martin Walser regnes som en av de store prosafortellerne i den tyske etterkrigslitteraturen. Mange av hans bøker er oversatt til andre språk, blant annet til norsk.

Biografi

Martin Walser var soldat i andre verdenskrig og i amerikansk krigsfangenskap rett etter krigen. I 1946 begynte han å studere litteratur, historie og filosofi i Tübingen og Regensburg og ble der kjent med Ruth Klüger, som portretterer ham som Christoph i sin selvbiografi weiter leben (1992). Etter noen år som journalist ble han forfatter på fulltid, og deltok aktivt i Gruppe 47. På 60-tallet engasjerte han seg politisk for sosialdemokratene (SPD). En av hans døtre, Alissa Walser (født 1961), er forfatter. I 2009 ble det allmenn kjent at forleggeren og journalisten Jakob Augstein (født 1967) er Walsers biologiske sønn.

Forfatterskap

Martin Walser har skrevet både dramatikk og prosa. Selv om flere av de tidlige teaterstykkene hans var suksessfulle, er det primært som prosaforfatter han inntar en plass i etterkrigslitteraturen.

Prosa

I sine verker gir Walser en framstilling av velstandssamfunnet, ofte med vekt på det satiriske og absurde, og individets oppløsning. Som bakgrunn for dette trekker han ofte fram det mangelfulle oppgjøret med nasjonalsosialismen . Et eksempel er romanen Ehen in Philippsburg (1957, norsk oversettelse Ekteskap i Phillipsburg, 1958), hvor han beskriver velstanden i en typisk vesttysk by og ulykkelige ekteskap som er resultatet av fortielse og fortrengsel av fortida.

Romanene Halbzeit (1960), Das Einhorn (1966) og Der Sturz (1972) utgjør den såkalte Anselm-Tristlein-trilogien og skildrer en forfatters nederlag og inneholder parodier på forskjellige litterære strømninger.

Med Jenseits der Liebe (1976), om Franz Horn, ansatt i et firma som lager tannproteser, som – akkurat som forfatteren – bor i området ved Bodensjøen, innleder Walser en rekke med romaner som utspiller seg i denne regionen og hvor flere av personene dukker opp i senere bøker, Også Seelenarbeit (1979), Das Schwanenhaus (1980), Brief an Lord List (1982) og Der Augenblick der Liebe (2004) hører til i denne sammenhengen. Franz Horn er, som så mange av Walsers hovedpersoner, en antihelt. Flere av hans protagonister utvikler ofte skyldfølelse som vokser dem over hodet og holder dem borte fra livet, et karakteristisk motiv i mye av 70-tallets litteratur, men som han også kommer tilbake til i senere verk, blant annet i Verteidigung einer Kindheit (1991).

Novellen Ein fliehendes Pferd (1978, norsk oversettelse En flyktende hest, 1979) ble en internasjonal bestselger. Det først heller kjedelige møtet mellom to ektepar preget av midtlivskrise viser seg i løpet av handlingen å bli eksistensielt. Teksten ble senere både adaptert for teatret og filmatisert av regissøren Peter Beauvais. Helmut og Sabine Halm, et av ekteparene i Ein fliehendes Pferd, dukker senere opp i romanen Brandung (1985).

I 1988 holdt Walser en tale, "Reden über das eigene Land: Deutschland", hvor han reflekterte over sine vanskeligheter med at Tyskland fortsatt var delt. Etter murens fall kom romanen Die Verteidigung der Kindheit (1991) hvor gjenforeningen tematiseres. Andre romaner som tar utgangspunkt i politiske hendelser er Finks Krieg (1996), som i form av en nøkkelroman omhandler den såkalte Gauland-affæren i Hessen i 1996 (Alexander Gauland, som i 1996 måtte gå av som statssekretær i Hessen er i dag en profilert politiker i Alternative für Deutschland , AfD).

Walser har også skrevet noveller og kortere fortellinger, blant annet samlingen Lügengeschichten (1964),

Romanen Ein springender Brunnen (1998) har mange selvbiografiske trekk. I Ein sterbender Mann (2016) skaper forfatteren et intrikat spill med fortellerfiksjon, hvor fortelleren korresponderer med forfatteren. Romanen ble av mange kritikere sett på som Walsers måte å ta avskjed med leseren på.

Dramatikk

Som dramatiker er Walser heller konvensjonell, men benytter elementer fra det absurde teater. Tematisk interesserer han seg også som dramatiker for oppgjøret med nasjonalsosialismen, for eksempel i Eiche und Angora. Eine deutsche Chronik (1962). Handlingen utspiller seg i Tyskland rett etter 1945. Hovedpersonen, Alois Grübel, er ikke like dyktig til å omstille seg som sine medmennesker. Skyldspørsmålet etter 1945 er temaet i flere stykker, blant annet i Der schwarze Schwan (1964, norsk oversettelse Den sorte svane, 1967), som tar utgangspunkt Auschwitz-prosessen som pågikk i Frankfurt 1963-65 og som Walser fulgte. Andre stykker er kritiske kommentarer til etterkrigstidens velstandssamfunn og manglende mellommenneskelig kontakt, blant annet Zimmerschlacht. Übungsstück für ein Ehepaar (1967). Ein Kinderspiel (1970) tematiserer generasjonskonflikter i kjølvannet av studentopprøret i 1968; In Goethes Hand (1982) reflekterer, med utgangspunkt i Johann Wolfgang von Goethes sekretær Johann Peter Eckermann, avhengighetsforhold.

Essays og poetologiske skrifter

Walser har en stor produksjon av essays og taler, blant annet Heimatkunde (1968), Zauber und Gegenzauber (1995) og Literatur als Weltverständnis (1996). Blant hans poetologiske skrifter er Selbstbewusstsein und Ironie, som baserer seg på hans poetikkforelesninger ved Universitetet i Frankfurt i 1981. Også dagbøker og brev har blitt gitt ut i bokform.

Kontroversielle standpunkt

Da Walser i 1998 ble tildelt tysk bokhandels fredspris, holdt han en tale hvor han hevdet at Tysklands oppgjør med nasjonalsosialismen hadde ført til at man så bort heller enn at man tok et reelt oppgjør. Talen førte til en opphetet offentlig debatt, blant annet med Ignatz Bubis, daværende leder for "Zentralrat der Juden in Deutschland", som mente at Walser gjorde seg til talsperson for antisemittiske holdninger. Senere samtaler mellom de to mildner kontroversen, men det gjenstår et inntrykk av to nærmest diametralt motsatte syn på hvordan landet skal omgås med holocaust.

I 2002 kom romanen Tod eines Kritikers, en roman hvor mordet på en litteraturkritiker står i sentrum. Selv om Walser mente at romanen måtte leses som en satire på litteraturmiljøet i Tyskland, skapte utgivelsen en stor offentlig debatt, fordi hovedpersonen hadde mange fellestrekk med den kjente litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki, som hadde skrevet flere dårlige anmeldelser av Walsers romaner. Walser ble anklaget for antisemittisme, noe han benektet, men han innrømmet i etterkant at deler av romanen var "smakløse". Ruth Klüger var blant de mange som tok sterk avstand fra Walsers roman.

Utmerkelser

Martin Walser har mottatt mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet

  • Prisen til Gruppe 47 (1955)
  • Hermann Hesse-prisen (1957)
  • Gerhart Hauptmann-prisen (1962)
  • Schillers minnepris (1980)
  • Georg Büchner-prisen (1981)
  • Carl-Zuckmayer-medaljen (1990)
  • Ricarda-Huch-prisen (1990)
  • Franz-Nabl-prisen (1993)
  • Friedrich-Hölderlin-prisen (1996)
  • Fredsprisen til den tyske bokhandelen (1988)
  • Julius-Campe-prisen (2002)
  • Prisen til Den tyske foreningen for fortjenester for Tysklands og Europas samling
  • Den internasjonale Friedrich Nietzsche-prisen (2015)

Han har også blitt utnevnt til æresdoktor ved mange tyske og utenlandske universitet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg